Feriehuset

Under arbeide

Ferieparadiset i Sogndal i Sogn.
Karl-Ludvig Grønhaug

Dette var barndommens ferieparadis hvor vi fikk boltre oss fritt så å si hver eneste sommer. Her på Bahus bodde bestefar doktor Trædal i et stort hus, og her fikk vi møte søskenbarn, tanter og onkler, mer eller mindre kjente i slekten, samt familiens venner og bekjente. Her gikk vi turer til steinen ved Fardal, Stedjeåsen, og en gang i sesongen til Njuken, eller det ble spilt krokket i hagen. Ble det regnvær satt man gjerne inne og spilte kort eller diskuterte. I 1942 ble det trykket en bok med diskusjoner en hadde om et aktuelt emne: Når krigen slutter.
Tina og en yngre hushjelp gjorde det de kunne for at vi ikke skulle mangle noe, verken av mat eller bekvemligheter. Riktignok hendte det at vi måtte jobbe litt i den store hagen rundt huset. Særlig var luking av potet eller kålåker en plage, men som regel var det fort unnagjort. Dersom det ikke hadde regnet på noen dager måtte vi til å vanne. Den digre hekken som avgrenset hagen mot elva og Elvavegen måtte nå og da klippes. Det var mange forskjellige bærbusker, men det var det mest jentene som tok seg av. Epletrær var det overalt, men de ble som regel høstet av andre etter at ferien var over.

Foto: Karl Gundersen, 1957

Huset

Bahus var en gammel eiendom. Et gammelt middelalderbrev fra 1463 gir gården navnet Strande. I det 17-århundre ble den oppkaldt etter Bahus i Bohuslen. Vi undret oss over hvor gammelt hovedhuset egentlig var. Huset som vi husker det var bygget rundt en indre mindre kjerne av gammel dato med kjeller. Denne besto av stue, kjøkken og et trangt spisskammers, ”Island”. Der var det et utgammelt kjøleskap hvor Tina oppbevarte desserter, kaker og andre godbiter. I kjøkkenet var det en diger grue som ble fjernet like etter siste verdenskrig. Stua var i vanlig bruk som dagligstue og spisestue. Her var telefonen og orgelet, bestefars og bestemors faste stoler, radio og bøker.


             Dagligstua der Trædal spiller kort med niese Gjertrud Torstensen og svigersønn Tormod Strand. Yngste barnebarn
                 Tove Strand tar også et bilde. Dør til venteværelset helt til venstre. Dør til kjøkkenet til høgre for bildet. Foto: KLG, 1959.

Fra stua var det et par trappetrinn opp til døren til venteværelset, en dør til kjøkkenet, samt til en hagestue mot øst. I hagestua hadde bestefar en stor samling av bøker, noe han supplerte jevnlig. Her sto også juletreet og her feiret man jul. Men det var ikke ofte at det var mye familie tilstede, selv var jeg bare her i to vintere.

Julefeiring 1953.

Hagestua var rimeligvis bygget senere for det var et trappetrinn ned fra dagligstua. Det var også utgang til verandaen som gjorde at det ble nokså mørkt der. Her var det også dør videre til en stor bestestue i østenden av huset mot Fjøra. To-tre trinn måtte vi gå ned for å komme dit så vi regnet med at bestestua kunne være av enda nyere dato. Den ble muligens bygget da Bahus ble folkehøyskole i årene 1871-73. Per Sivle gikk der vinteren 1872/73. Gulvet lå nesten helt nede på bakken. Fetter Ludvig husket at det engang før etterkrigstiden vokste sopp fra gulvet og opp i fjærene under en sofa. Det skjedde et par ganger under bestefars tradisjonelle juleselskaper at gulvet i bestestua brast. En gang tråkket en noe fyldig dame rett gjennom gulvet. Gulvet ble lagt om, og det ble installert vifter for uttørking, men det var bare av midlertidig hjelp. I min tid var det en litt rar lukt som kunne tyde på at det var brukt antiparasitt.
Mot bestestua på nordsiden var det tre litt store kott, det ene var fylt opp med høye stabler av Hjemmet og Allers, helt tilbake til 20-årene. Her var det fint å sitte og lese når det var gråvær ute. Det var også et gjesteværelse som ledet ut til en gang langs hele nordsiden av huset, bortsett fra et spisskammers mot vest. I gangen lå også gulvet helt nede mot bakken, men vi kan ikke huske at det var noe sopp. Gangen var godt opplyst med flere store vinduer. Her var selve inngangsdøren til huset med et par trappetrinn opp til kjøkkenet, samt en diger trapp med rekkverk opp til annen etasje. Nå kom vi opp i en lang mørk gang med dører inn til 6 rom samt et bad. På badet var det badekar og varmtvannstank, ellers var det bare på kjøkkenet at det var innlagt vann og avløp. Soverommene var utstyrt med vaskevannsfat og vannmugge. Om vinteren var det ikke uvanlig at det var is på vannet om morgenen, det bidro til at vi våknet hurtig. Ellers drøyde en gjerne litt før en løp ut til utedoen. Det var rikelig med sengeplasser i huset og det var ikke ofte at sommergjester dro på hotell. Men det hendte at onkel Tormod med familie bodde på Hofslund, mens bestefars bror Tokken med familie likte seg oppe hos Anna på Stedje. I verste fall måtte unge gjester forvises til uthuset, der bryggerhus, høyloft, og vedbod kunne være brukbare. Det hendte visst at en måtte ta fram en eller annen gammel halm-madrass. Det var da jeg fikk mitt første astmaanfall.

I hagen på Bahus. Fra v.: Gunvor Trædal, Tina Lonebotten, Ingebjørg Stedje, Ragnhild og Ludvig Trædal. Foto: Rikka Sodeland ca.1930

Hagen

Da Ludvig Trædal flyttet inn i begynnelsen av september 1922 var Bahus blitt kommunal legebolig. Han kom fra Lavik i sin båt ("Gå på") med kone, datter og hunden "Sepp". Husholdersken Tina Lonnebotten var også med. De måtte sitte nede i kahytten for dekket var fylt opp med møbler og annet pikk og pakk. Like etter flyttingen ble han 50 år etter å ha vært lege i Lavik siden 1898. Første natten bodde de på Danielsens hotell.
Det var dr. Ole Benjamin Schøyen fra Vinger som først hadde Bahus som legebolig. Han kjøpte stedet i 1894 og opparbeidet etter hvert et stort flott hageanlegg. Den tidligere legen dr. Engh, som bodde på Foss, døde samme år. Folketellingen for 1900 viser at foruten Schøyens egen familie bodde det på Bahus: stuepike (Gjertrud Eriksdatter Stedje), kjøkkenpike (Margreta Eriksdatter Stedje) og en gårdsgutt (Mikkel Nilssen Fjæren).
Et bilde fra ca 1915 gir et godt inntrykk av bygningen og det hageanlegget som Schøyen opparbeidet. Huset hadde nå fått sin endelige form med en annen etasje i full høyde og en kontorbygning som var bygget i forlengelsen av huset mot vest. Etter Schøyens død i 1921 ble eiendommen solgt til kommunen. Den store frodige hagen grodde til etter hvert for vedlikeholdet var arbeidskrevende og kostbart.

Bahus ca 1915. Er der doktor Schøyen vi ser på verandaen? Fra Sogndalskalenderen 1991. Fotograf: ukjent

Foran verandaen var det et vakkert anrettet springvann og bak det en diger tuja. På skråningen mot Fjøra var det stier med trapper av flate steiner eller halve møllesteiner, samt et par lysthus. Et lysthus hadde et rundt møllesteinsbord med benk av flate steiner omkranset at tette greiner. Rundt busker og trær i hagen, samt rundt springvannet, var det stier avgrenset med runde steiner. Her var det benker og et stort bord med plate av stein.

    Springvannet i hagen og sommergjester.
     Trædalfamilien fra v.: Ingeborg og Ragnhild f. Wexelsen, Else, Mollen, Ludvig d. y., Lilly f. Østbye, ukjent,
     Sigurd, ukjent, ukjent, Ludvig med Gunvor på armen. Foto: Ludvig Trædal ca. 1924

Steinstøtter. Fra v.: Ludvig Trædal jr. og Per Sodeland.
Foto: Rikka Sodeland ca. 1930.

Det var flere steinstøtter, de vi husker best sto mellom kontoret og stabburet på en oppsats med planter og blomster. Det har vært spekulert på om noen av steinene kan være av de såkalte sverdsteiner eller bautasteiner som dr. Schøyen kan ha hentet fra Nordnes.
Eiendommen besto av flere bygninger. Det var et stort uthus nedenfor Elvabakken. I nordenden, mot Billaget, lå grisehuset. Hvert år ble det alet opp en gris og hodet til grisen ble syltet og havnet på fat til Jul. I uthuset var det også høyloft, garasje, bryggerhus og vedbod. Ovenfor grisehuset var det et gammelt skur som hadde vært ishus, det stod nærmest av gammel vane. Etter hvert begynte forfallet å ta helt av.

Panoramabilde. Fra venstre: Uthuset, hovedbygningen, hønsehuset og doen. Helt til høgre kan skimtes huset til Ylvisaker. Foto: KLG, 1956.

Bryggerhuset hadde en stor grue som ble brukt til både klesvask og baking av flatbrød. Bestefar pleide også i tidligere tider å røke fisk i gruen, siden laget han et anlegg i bakken opp mot Fjøra. I bryggerhuset sto det også en diger klesrulle. Innenfor var det et lite verksted med høvelbenk. I garasjen fant jeg alt jeg kunne trenge av verktøy og andre spennende ting. Der hang bl. a. bestefars to revolvere fra da han var vernepliktig løytnant klar for innsats i 1905. Resten av munduren med frakk, bismarckhjelm og sabel lå på "ukebladrommet". I vedboden var det gjerne store stabler med ved samt en kappsag. I skråningen opp fra uthuset til "Kvistporten" var det snarveg til Fjøra og tvers overfor Billaget gikk hovedvegen inn til huset og kontoret. Nede i hekken ved elva var "Elveporten" med gangvei til Fjøra langs elva. Vest for kontoret lå hønsegård med hønsehus. Bak det lå det en utedo med avlukke for både menn og kvinner, samt sete for barn. Bak hønsehuset mot elva lå stabburet som så akkurat slik ut som på et bilde fra før 1900. Der inne hang det tett med fenalår og spekeskinker. Hvor gammelt stabburet var er ikke godt å si, Sogn Folkemuseum ville ikke beholde det og materialene ble flammenes rov for ikke så lenge siden. Et vanningsanlegg gikk rundt i hagen. Det besto av jernrør som lå på bakken og vannet måtte derfor tappes ut før vinteren kom.

Dagelig liv

En eldre fetter Ludvig har fortalt: "Bahus var et ønskested for barn. Vi gikk på oppdagelsesferd overalt, bortsett fra stabburet, kjelleren og hønsehuset, for her bestemte Tina. Hun regjerte også på kjøkkenet. Hun kunne nok virke streng, men hun var meget omtenksom og hjelpsom mot oss små når vi trengte trøst eller hjelp. Hun var ikke fri for å herse med hushjelpen. Tina var ikke ung lenger, så hun trengte hjelp. Men hun følte ansvar for ”doktaren” og ”frua”.

På kjøkkenet i 1953. Marta Ånneland og Tina. Foto: KLG

På kjøkkenet i 1959. Kristi Haugen. Foto: Arne Grønhaug

Et annet fast "inventar" var bestefars venn fra ungdommen, lensmann Faleide. Han møtte trofast opp hver søndag etter kirketid. Bestefar serverte da hjemmelaget vin og kaker. Han høstet stor anerkjennelse for sin stikkelsbærvin. Oftest fikk de gamle vennene prate sammen i fred og ro. Pussig nok brukte de ikke fornavn til hverandre, men "du lensmann" og "du dokter". Torvanger kom også gjerne innom etter kirketid.
Bestemor var for og gammel og syk til å gjøre husarbeid og vi hadde ikke så god kontakt med henne i de senere år. Hun var kronisk syk, dessuten plaget migrenen henne, så hun tålte ikke støy. På grunn av magesår hadde hun sin egen diett, stort sett fiskeboller og sviskegrøt. Jeg kan så vidt huske at hun av og til var med bestefar på tur i den gamle bilen, ellers gikk de gjerne en tur over broen til Stedje og tilbake igjen.
Hver søndag morgen satte bestefar seg til orgelet og spilte salmer, han hadde vært organist i Lavik kirke. Hans dag begynte etter frokost med tur til posthuset i Fjøra. Der slo han alltid av en prat med ”gamle” Bondevik (poståpner, far til stortingsmannen og bestefar til biskopen). Så var han på kontoret til henimot middag. Men da telefonen stod i stuen, måtte han hentes dit, av og til under høylydte protester: ”Farkusen hva er det de ringer etter!” Etter kontortiden var det ofte sykebesøk. Han likte å ha oss med, men vi satt av og til med hjertet i halsen. Mens vi ventet på ham gikk vi gjerne en tur.
Ofte kom andre leger fra fylket innom, mon de gjorde sine hoser grønne for fylkeslegen? De kunne i hvert fall i blant med dårlig skjult fryd fortelle om kollegers tabber. Når de var gått kunne det hende at bestefar sa til oss: ”Ja, ja, det er nå ikke så farlig å gå til lege.”
I de første årene jeg kan huske, kom det folk som forsøkte å holde hagen i orden. En av dem var en dame, hun gikk i bukser når hun arbeidet. Damer i bukser hadde jeg ikke sett før."

Gartnerdame i bukser. Aslaug Torvestad og Ingebjørg Skjeldestad, g. Stedje. Foto: Rikka Sodeland, ca. 1930.

Besøk på verandaen, presten Torvanger og bestemor. Presten kom av og til på besøk til henne når hun var
for syk til å komme seg til kirken. Foto: Rikka Sodeland, ca. 1930.

Tina Lonnebotten var et arbeidsjern og det faste holdepunkt for små og store. Hun ble født i Hyllestad 29/10-1870 og hadde vært husholderske siden 1901. Hun bodde hos bestefar helt til hun døde høsten 1960. Da de kom til Sogndal høsten 1922 var det elektrisk strøm. Det likte hun etter sigende dårlig. Det ble så kaldt på kjøkkenet uten en skikkelig vedkomfyr, heller ikke var det parafinlamper som måtte pusses. På kjøkkenet skulle alt gå grundig for seg og det ble disket opp med nydelig kjøtt, pærer og plommer som ble hermetisert i store mengder hver høst. I riktig gamle dager ble det benyttet tinnbokser som bestefar loddet sammen. Tilbereding av fiskemat tok gjerne flere timer med elting i en diger morter av marmor. En tid gikk det frasagn om nydelige retter med hermetisert kjøtt som ble servert på bestefars juleselskap. Tina tok seg av grisen og jeg var med å sanke brennesle som det var store mengder av overalt. Før min tid hadde hun også mange høns i hønsegården. Alt skulle gjøres på riktig gammelt vis noe som kunne være plagsomt for medhjelpere. Av de som tjente før krigen ble spesielt Brita og Ingebjørg Stedje nevnt. Hushjelper i min tid var Ragnhild Bekken fra Lifjorden i årene 1943-49, Marta Ånneland fra Gulen, 1949-1955, og Kristi Haugen fra Øvstedalen fra 1955 til 1967. Om sommeren kunne det være nødvendig med ekstra hjelp fra bygda.
Bestefar var interessert i nye tekniske nyvinninger og fikk seg radio da han kom til Sogndal. Han ble ganske begeistret over å høre Eiffeltårnet, Aberdeen, og andre fjerne stasjoner. Daglige konserter på orgelet ble byttet ut med søken etter nyheter og musikk på apparatet. Kom det en ny og bedre radio var han tidlig ute. Urmaker Vatlestad var kontaktmann når det gjaldt radioer. Under krigen hadde han en diger Huldra som bl. a. ble gjemt på høyloftet. En mindre, mer flyttbar radio med hodetelefoner, hadde han under en fjøl på bakrommet på kontoret.
To eldre fettere (Per og Ludvig) var med i Hjemmefronten. De satt høsten 1944 på kontoret og lyttet til BBC mens de skrev ned nyhetene på skrivemaskinen. Med gjennomslag ble det 10-14 kopier av en illegale avis "Innspurten". Trædal hadde stor glede av båndopptageren da den kom. Da gikk han ikke lenger glipp av interessante programmer på radioen mens han måtte gjøre andre ting.
Flaggstangen på Bahus lå nede under krigen. Fredsdagen i 1945 fikk lektor Jon Ryssdal noen skoleelever til å heise opp stangen slik at de fikk flagget til topps.
Trædal fikk St Olavs orden i 1946. Deretter måtte han inn å besøke kongen. Han syntes visst at dette var litt problematiske for nå måtte han gå og kjøpe seg ny bukse. Fra audiensen ville han ikke fortelle noe særlig. Om grunnen var at han var republikaner vet vi ikke.
Laurits Johnson fra NRK kom til Sogndal og ville ha et program med den daværende fylkeslege om legetjenesten i Sogn. Blaauw henviste ham til bestefar som fortalte om sitt virke i radioen. En datter formante: "Nu må du huske å snakke pent riksmål!" Med det viste seg at "sognamaulet" slo sterkt igjennom likevel!

Sykebesøk

Distriktet var stort og Trædal tenkte nok at en bil ville være til stor nytte. Den første bilen var en høg kasselignende Ford Model T med mørkerøde fløyelsgardiner. Den var fra ca. 1920 og han fikk den en tid etter at han kom til Sogndal. Bilen var så høg at en nesten kunne stå i den. Den hadde stigebrett og et reservehjul på siden, tynne hjul med eiker, samt sveiv foran. Bilen vakte oppsikt og ble omtalt som "Svartedauden" og "Flosshatten". Opplæringen tok ikke lang tid. Han kjørte en tur rundt i Fjøra. "No har du fått sertifikat" sa sjåfør Berge.

På tur med sommergjester. Fra v.: Trædal, fetter Ludvig, presten Østbye med datter, bestemor bakerst. Foto: Rikka Sodeland, 1929.

Bilen var visst ikke helt egnet for legetjenesten. Den kunne lett kjøre seg fast eller velte på de vegene som var den tiden. Fetter Per og kusine Gunvor husket at de hadde vært med på tur på de bratte svingete veier i Øvstedalen. Per hadde vært med på tur til Kaupanger. Det var full fart ned en bakke og opp en annen bakke på den andre siden. Fetter Ludvig husket at bilen ble solgt til noen ungdommer i Sogndal som kappet av øvre delen av kassen så den ikke ble så høg.
Neste bil var en Plymouth som kom rundt 1936. Den tok seg fram nesten overalt på dårlige veier. Vi gledet oss alltid til å få være med på sykebesøk selv om det nok kunne være en lei begivenhet for andre. Det bar gjerne langt avsted, oppover åser og daler og inn på trange gårdsveier og tun. Det var gøy å fly ut å åpne grinder, men ofte kom ivrige barn løpende, de håpet kanskje på en skilling. Det kunne også hende at de rømte til skogs og tittet på oss fra sine skjulesteder.
En sommer så vi et rundt hull i det fine trekket i taket på bilen. Trædal måtte bekjenne at han hadde kjørt utfor en låvebru på Kaupangerskogen. Bilen landet på taket og han krabbet uskadd ut. Litt syre hadde dryppet fra batteriet som sto ved et sete like under hullet. Men noen bulk kunne vi ikke se, det var solide saker før i tiden.
På sensommeren 1944 var bilen på veg oppover Øvstedalen full av sommergjester. De gikk snart av for å ta turen tilbake over Stedjeåsen. Trædal ble igjen i bilen som streiket da den skulle opp en bratt kneik. Så fikk han tak i en hest som ble spent foran bilen. Selv gikk han bak for å dytte. Men plutselig tok hesten en pust i bakken, bilen rullet bakover, og bakhjulet kom over beinet hans. Han kom på Lærdal sykehus, men det tok tid før beinet med et kunstig ledd ville gro. "Du er ikke noen ungdom lenger", sa dr. Christophersen. Etter noen uker mistet han tålmodigheten og dro hjem med gipset fot. Beinet grodde visst feil og plaget ham siden, med dette snakket man ikke om.
På en tur til Hafslo var Arne Grønhaug med. Da de var på vei ned en trang svingete bakke sviktet bremsene. Her kom en kone gående og på den andre siden var det en oppmurt brønn. Det var ingen annen råd enn å sneie kona og kjøre på brønnen, støtfangeren hadde tålt en støyt før, den. Kona ble skremt og brølte ut noen skjellsord inntil hun fikk se hvem som satt bak rattet. Sinnet ble straks avløst av et strålende smil: "Men e de'kje doktaren daou". Det var ikke mulig å få reparert bremsene der og da og Arne gruet seg svært for returen nedover Helvedes-svingene mot Årøy. "Du får holde rundt håndbrekket du da," sa bestefar. Arne holdt et fast grep i håndbrekket, men det gikk for langsomt for doktaren. "Slipp håndbrekket, jeg skal bremse selv!" Da de ulte rundt svingene kunne ikke Arne dy seg: "Tenk om det kommer noen imot?" "Det kommer ingen," var svaret, og det stemte! Vel hjemme kunne Arne endelig puste lettet ut. En annen gang var vi tre barnebarn med på vei til Kaupangerskogen. Mens vi ventet på fergen som nærmet seg, begynte bilen å gli. "Bremsene svikter", ropte bestefar. Fetter Per var lynrask til å kaste seg over håndbrekket og bilen stoppet like før vi for ut i vannet. Vi hørte kabelen skrape under bilen.

En annen gang hadde han kjørt utfor. Han kom vandrende sliten og svett, med hatten på snei til en side, slipset til den andre, fram til Billaget og pekte: "Den ligger der ute i Stedjeberget".
Det gikk nok utallige historier på Billaget som fikk jobben med å ta seg av en skadet doktarbil.

Arne forteller: "Det må ha vært tidlig på høsten 1950. Jeg gikk på det kommunale gymnaset i Sogndal og bodde hos bestefar Trædal i den gamle boligen Bahus. Her hadde bestefar privat praksis etter at han for lengst var gått av med pensjon. En kveld kom det en ilmelding til bestefar om at det på en fest på ungdomshuset på Slinde var oppstått en dramatisk situasjon. En mann bevæpnet med øks hadde gått til angrep og jaget festdeltagerne til skogs. Om ikke ”doktaren” kunne komme og snakke ham til rette. Jeg overhørte samtalen og fikk med meg at bestefar straks var villig til å rykke ut. Jeg ble livende redd og stilte opp med å si at jeg syntes det var en jobb for lensmannen. "Å ikke snakk om, dette var en sak for legen", fikk jeg kontant som svar. Her var det tydeligvis ikke noe rom for forhandlinger! Da insisterte jeg på å få bli med, og etter noen nøling fikk jeg ta plass i passasjersetet i bestefars gamle Plymouth, og straks var vi på vei.
Ungdomshuset lå på en gresskledd skråning et stykke over veien. Bestefar parkerte i veikanten og så bega vi oss oppover. Vi kunne se at enkelte av deltagerne sto høyere oppe i bjørkeskogen, men på vollen foran ungdomshuset var bare mannen med øksa å se. Han ruslet oss forholdsvis rolig i møte, og jeg fulgte tett bak bestefar, panisk spekulerende på hvordan denne kunne takles. Men bestefar måtte tydeligvis kjenne mannen, for han gikk rett opp til han og sa rolig til han: ”Nei, er det deg Ola (synonym), korleis går det med deg då”. ”Å er det doktoren, dau”… Og så utspant det seg en rolig samtale som endte med at mannen ruslet hjemover et stykke med vårt følge og festdeltagerne kunne vende tilbake til sine aktiviteter. Hvordan den videre oppfølging av mannen skjedde, har jeg ikke fått vite, bestefar var taus slik. Jeg oppfattet det slik at bestefar hadde en stor autoritet i distriktet og også kjent for å være en likandes mann med omsorg for sine bygdebarn. Han var sikkert vant til å takle slike situasjoner og gikk til dem med stor ro og selvtillit".

Ellers gikk sykebesøkene fredelig for seg. Bestefar fortalte bl. a. (lydbånd 1961): "For mange år siden ble far til Furehaugen på Kaupangskogen syk en julaften. Det var den eneste julaften jeg ikke har vært sammen med familien. Kjørte bortover i 8-tiden en herlig snekveld og tilbake ved 10-11 tiden. Kjørte gjennom skogen i måneskinn. Om natten var trærne dekket av sne og rim. Jeg har aldri sett noe så vakkert som den natten. Og har aldri angret på den turen. Holdt forresten på å kjøre innom Knakene (Knagenhjelm), men så tenkte jeg at det var så sent at familien sikkert hadde lagt seg."


                          Trædals kontor. Bakrommet (medisinrommet) var bak veggen til høgre. Her var det en flaske sprit som en gang, kanskje flere, ble fjernet av trengende
                                    innbruddstyver. Foto: KLG, 1959.

Spøkelser

Først gang jeg hørte historien om Kennedy som hengte seg på loftet er umulig å huske. Men det ble pratet om det mange ganger. Det var på et rom på loftet like vest for verandaen. Her ble det siden innredet soverum for sommergjester. Der overnattet som regel eldre fettere, men de mente at de ikke hadde vært redde. Men vi andre var ikke høye i hatten som barn dersom vi måtte gå på loftet i mørket om kvelden for det ble fortalt at det spøkte der. Bestefar fortalte også at det av og til banket tre ganger på døren. Han gikk ut for å se, men der var det ingen. Etter å ha stått opp og sett etter noen ganger brød han seg ikke mer med det. Det var også lyder i østre ende av loftet. En tante var alene i huset om natten og hørte skritt utenfor. Hun fór ut for å fortelle at doktoren var bortreist, men til sin forferdelse var det ingen der. Gamle Tina mente at noe nå og da tuslet rundt huset om natten. Vi barn merket visst ikke stort annet enn at det knirket fælt i det gamle huset, men så sov vi vel godt om natten.
(P.S.: Eldre folk fra Nordland fortalte meg en gang at mange der oppe regnet med at noen var gått bort dersom det banket tre ganger på vinduet eller døren midt på natten av mystiske årsaker).

Bahus på Kennedys tid. Den gamle ullvarefabrikken med en høy pipe til venstre bak fossen.
Nederst til venstre ser vi "Doktorgrindane" der kvinner kom for å vaske tøy i elva. Fylkesarkivet S&F.

Ferieparadiset rives

Eiendommen besto av flere bygninger: Uthus (med grisehus, låve, bilgarasje, eldhus og vedskjul), hønsehus, stabbur, samt en utedo med avlukke for både menn og kvinner. Et kontor ble antagelig bygget i dr. Schøyens tid i forlengelsen av huset mot vest. Etter at Schøyen døde i 1921 kjøpte kommunen stedet for kr 60.000 til doktorbolig. Bestefar kom dit til sin 50-årsdag i 1922. Desember 1961, i en alder av 89 år, flyttet han til Østlandet. Huset ble nå revet og hagen rasert for å gi plass til et nytt stort hotell.
- Nå er vel spøkelsene borte ?

Bahus rives. Sommeren 1961

Foto: Sigurd Trædal

"Her er holet". Lensmann Faleide og Trædal har funnet grunnsteinen til hotellet. Foto: Ryssdal 1961

Den store tujaen står fortsatt i hagen. (KLG, 1978).

Hagen foran hotellet. Enda fins noen av de gamle trær.
(KLG, 1978)

Noen rester av den gamle pryd. Trappetrinn på vegen mot lysthusene. (KLG, 1978)

Rester av et bord som sto i det nederste lysthuset i
skråningen opp mot Elvabakken. (KLG, 1978)

Mere informasjon om Bahus fins i "Heimbygdi vår"

Samling av gamle bilder og nyere bilder av Bahus.

17-18 juli 1967 var nærmeste familie igjen samlet på de gamle tomter, men nå på Sogndal hotell. Ludvig Trædal døde 11 april dette året i Oslo 94 år gammel. Han ble nå bisatt på Stedje kirkegård sammen med sin kone, Ragnhild f. Wexelsen, som døde i 1942.

Ludvig Trædals begravelse

Ludvig Trædals 90 årsdag

Ludvig Trædals 87 årsdag

Tilbake til hovedsiden

Har du kommentarer? Svar til: kgroenha(at)online.no (Sett inn @ istedenfor (at) )