FORFEDRE TIL HELGA OG PAUL IVERSEN

KONSVIKOSEN

 

                                           

                                        

INNLEDNING

Vi har studert folketellingene (1666, 1701, 1801, 1865, 1875, 1891, og 1900) samt kirkebøker og skiftedokumenter. I manntallet fra 1666 og 1701 er det bare menn og i 1801 er ikke alle personer kommet med. Noen vanskelige mysterier har vi fått løst ved hjelp av genealog Hasselberg i Trondheim. Det fins sikkert mere gammelt arkivmateriale som kan være av interesse, men søking i dette krever lang tid. (Denne utgaven er fra 2000 ved Sigrun og Karl-Ludvig Grønhaug).

En del opplysninger har vi også fått fra Rune Bang og Vatne-familien. Enkelte av folketellingene gir opplysninger om antall dyr og avling på hvert bruk. Vi får også et bilde av leveforholdene og av og til noen ord fra forfedre. I dag er det vanskelig å forstå hvor harde kår det var i tidligere tider. Folk flest måtte leie den karrige jorda og sørge for hus selv. Derfor tok de gjerne med seg huset når de flyttet - rev det ned og satte det opp igjen på nytt sted. Ille ble det for familien dersom faren falt fra. Det fortelles at enkelte jordeiere søkte å kaste ut enka og få barna satt bort for å sikre seg en mer lønnsom leilending. Det var et strengt klassesamfunn. En husmann uten jord kom helt nederst på rangstigen.

Slekten var hovedsakelig bosatt i Lurøy, Rødøy og Rana i Helgeland med innflyttere fra Gildeskål og Sunndalen i Romsdal. Næringsveien var i det vesentligste fiske med jordbruk som attåtnæring.

"De klorte seg fast, kjempet for tilværelsen og krevde ikke noe"
Dagmar Steinsland om Gjervalen/Helgå-folket.

FORFEDRENE TIL PAUL

Paul Marselius Iversen var eldste sønn av Ingeborg og Iver ("Ivar") Pedersen. Han ble født den 19/6-1900 i Gjervalen. Broren Ingbert ble født 21/3-1902 i Vassvik. Deretter kom søstrene Agnes og Bergljot.
Om forfedrene har Paul, Bergljot, Dagmar, samt Kaurin Johansen fortalt en del. Aud Nilsen i Bodø, som var en flink slektsforsker og fotograf, skaffet til veie opplysninger om Bruunslekten, spesielt boken: "En gren av slekten Bruun".
Familien Anton Pedersen og Mikalsen-døtrene har fortalt om Vassvika og Gjervalen. Sandra Jakobsen og svogeren Jørgen Jakobsen husket også mye derfra
. Finn Karstensen og Odd Pedersen hadde også mye å fortelle om folk i Vassvik og Gjerval.

Noen grener av slekta kan føres tilbake til 1600-tallet, bl. a. presteslekten Bruun. En stamfar som het Erich Østensen var blant de første som er kjent blant nyrydderne i Rana. Han ryddet Granheia rundt 1650. Her finner vi en lang tradisjon av jordbrukere for 300 år senere er Paul nyrydder i Salen.

Farmor Marianne Israelsdatter

Bestemoren Marianne kom fra husmannsplassen "Helgåvatne Østre". Paul hadde gode minner om henne da hun var så snill. Han husket også at hun var stor og sterk, "som en kar". Det må ha vært lite å leve av og en tung vei over fjellet til Gjervalen og Sørfjorden, eller ned dalen til Sjona.

I desember 1865 var Israel Andersen leier av denne husmannsplassen som lå ved det Øvre Helgåvatnet der elven renner ned mot det store Helgåvatnet. Israel var 40 år gammel og født i Rana (Ildgruben). Kona Bergitte Johnsdatter var 38 år og født i Nesna (Myklebostad). De hadde da 5 barn: Marianne (13 år), Jens (12), Nils (10), Oleanna (5) og Israline (1). Faren til Israel, Anders Jensen, bodde der på kår. Han var enkemann og født 1790 på Ildgruben. Marianne ble født 23/6-1853 og døpt 24/7 i Nesna kirke.

Anders ble i 1823 gift med Marit Jensdtr. fra Lappvadmoen. Den 12/2-1825 fikk Anders bygselbrev på seteren Nordlia i Nord-Rana mot 2 spd. året i grassleie. Med så små vilkår ble det nok lite å leve av. Rundt 1830 ble det mulig å få et større bruk i Nesna og dermed flyttet de dit. Her var det også mulig å drive fiske som var viktig i nødsårene.

I 1801 det 2 bruk i Ildgruben. Der var Jens Olsen "Jordbrugende Bonde". Han var 56 år (f. 1754, d. 15/9-1839) og gift 1781 med Bereth Israelsdtr. (f. 1753, d. jan 1803) fra Fisktjønnlia. De hadde barna Dordie (Dortea) (18), Ole (14), Israel (f. 87, d. 97), Anders Jensen (10), Ane Marie (7) og Israel (2). Jens giftet seg på ny med enker i 1804 og 1819. Eldste sønnen Ole overtok gården i 1816.

Israel Andersen hadde i 1865 én hest, 5 kuer og 5 får. Avlingen var 1/2 tønne med blandet korn og 1 tønne poteter. Jorda var karrig og for å fø all buskapen måtte de nok nytte alt de fant av grastuster. I dårlige tider måtte de nok også ty til bjørkeris.

Det var en annen husmannsplass under Helgågården nede ved Sjona. Den lå 2 km lenger mot sørvest ved nordenden av Helgåvatnet. Der leiet Hans Olsen (48) fra Hemne med kone (Pernille Marie Mikkelsdtr. (35) f. Nesna), 6 barn født i Nesna: Dortea (17), Olava (14), Johanna (11), Jakob (9), Hendrik (6), og Jakobia (3), samt kårkone (Dortea Johannesdtr. (60), f. Hemne, enke).

10 år senere, i 1875, hadde Israel (f. 1827) og Bergithe (f. 1824) én hest, 4 kuer og 7 får. Avlingen var det året 1 t. bygg og 3 t. poteter. Jens (f 1854) og Nils (f. 1856) "hjælper Foreldrene". Oleanna er nå blitt 13 år (f. 1862), men Israline som skulle være 15 år nevnes ikke. Hun finnes ikke i Nesna, Lurøy, Rødøy eller Rana kommune og kan antagelig være død.

På nabobruket bodde Hans og Pernille som før med barna: Jakob, Dorthea, Henrik samt to barn til, Petrine og Hansine. De hadde også én hest, 3 kuer og én kalv, 7 får, samt en avling på ¾ t. bygg og 2 t. poteter.

I januar 1891 var Israel blitt selveier. Han oppga da at han var: "Fisker for egen Regning paa Hjemsøen og Lofoten". Det året var de 5 personer på denne gården. Kona Bergitte hadde "Kreaturstel, Husholdn., Husgjerning". Sønnen Jens var ugift og var: "Fisker, Gaardsdrift som Tjener for sin far".
Oleanna var også ugift og hadde: "Husgjerning, Kreaturstel". De hadde en fostersønn, Teodor Olsen, født 1876 i Lurøy. Nils hadde nå flyttet hjemmefra og bodde nå hos Andreas Falk på hovedgården ("Helleaa, hus nr. 22") nede ved Sjona. Han var "losjerende" og gift med datteren Ingeborg Falk. Han har oppgitt som yrke: "Fisker for egen regning samt Gaardbr. sammen med sin Svigerfar. Kai og Baat til Lofoten, samt Baatfører". Men de greide seg bra for i 1900 var de selveiere på Sandvik (ved Nesna) og hadde barna: Eilerine (f. 1891), Ida (f. 1892), Ole (f. 1898), og Jakob (f. 28/10-1900).

I desember 1900 finner vi i folketellingen at det var 8 personer på Helgåvatnet. Israel og Bergitte var fortsatt husfar og husmor. Jens var tømmermann og fisker. Han hadde fått en sønn, Hjalmar (f. 1896).
Oleanna var ugift og i tjeneste hjemme. Der bodde også Teodor Olsen og broren Jørgen (f. 1879) som var gruvearbeidere (rimeligvis i Gjervalen). Dessuten hadde de en tjenestejente Bolette (f. 1827 i Lurøy).

På nabogården bodde enken etter Hans Olsen (Pernille Marie Mikals, f. 1831) med 2 sønner: Jakob (f. 1858, fisker, gårdbr.), Henrik (f. 1860, tømmerm., fisker), en datter (Hansine f. 1869) og tjenestejenta (Sara By Larsen, f. 1870, Rødøy). I matrikkelen av 1950 (43 øre) er Henrik Hansen oppført som eier. 
Det fortelles at de hadde en skinnbåt som de brukte på vatnet. For det var langt, bratt og ulent å gå langs vatnet ned til Sjona.

Jens Israelsen overtok bruket etter faren. Han var gift med Marie og døpte Paul i 1901. Dagmar husket Jens som en snill gammel kall. Han forlot ikke stua da en sønn ble syk og døde. Sønnen Hjalmar flyttet til Ringerike. Det var også en sønn som bosatte seg på Mo. Folk forteller at det i dag er lite spor etter denne gården og bosettingen der. Det ble fortalt at siste hus som sto igjen ble brent opp med tillatelse. Det er gruen som det er mest spor etter. I matrikkelen av 1950 (43 øre) er Peter Benjaminsen oppført som eier. I 1976 ble det bygd en kraftlinje like forbi tomta.

 

Huset i Øvre Helgåvatn slik det så ut på slutten av 1930-tallet. Eier var da Edvard Sommerseth (reingjeter).

Vi ser nedre del av vatnet der elva løper ut til Helgåvatnet bak huset. I bakgrunnen ser vi Reevtind (1108 m). 

Eier av bildet: Inga Drotninghaug Moe.
Bildet ble vist i Rana Blad oktober 2005.

 

Per Lornsa i Gjervalvatnet (Se flere bilder)

Marianne giftet seg med Peder Benjamin Lorentsen som bodde over fjellet på et bruk på baksiden av Gjervalvatnet. Der ble han født 24 april 1850 og døpt 26 mai samme år.

Faren het Lorents ("Laurits") Christian Theting Østensen og ble født 1 april 1823 Lia i Lurøy.
Lorents ble døpt den 25 juni 1823 (lørdag 22 ?) i Rødøy. Han var ikke hjemmedøpt. Faddere: Lars Ottesen Wærnes, Christopher Garmann, Nils Nilsen Trænen, Birgitte Theting, Berith Jacobsdtr. Lundøen.

I mai 1849 flyttet familien fra Vatne i Lurøy til Gjerval. Fra fjorden måtte de gå 2 km opp til vatnet langs elva. Der hadde de en båt som de rodde over med. Fra gården gikk de også over fjellet helt til Oldervika i Sørfjorden. I gammel tid, rundt 1800 og tidligere, var det vanlig å gå over til Melfjordbotnen. Det var en stor familie som holdt til disse stedene og i Rødøy kirke var det en egen benk for folket fra Gjerval og Melfjorden. Det var også vanlig å gå over til Langvatnet i Rana.
Besøkende til gården måtte tenne bål for å bli hentet over vatnet. Det er svært vanskelig å gå rundt vatnet, i hvert fall på nordsida. Ved utløpet av elva der båtstøa ligger er det ikke mulig å se gården på den andre siden, den ligger bak en knaus nær en elv. For å se gården må en opp på en høgde syd for støa. Ved besøk i juni 2005 fant vi fire varder etter hverandre der oppe, det var fester (steinkar) for den gamle telefonlinjen.


Naust ned tilv.. Juni 2005 KLG
 
Mot øst. Gård midt på bildet ved vatnet. Juni 2005 KLG
 
Varde nr 1, feste for telefonlinje. Juni 2005 KLG

I 1865 var Lorents Østensen 43 år gammel og husmann på dette bruket som het "Gjervalvatn", (i dagligtale "Vasgården"). Han var gift med Elen Pedersdatter (46 år) fra Lia. De hadde barna Peder, 15 år, og Even 4 år.
Det var også en tjenestepike Pauline Johnsdatter (60 år), samt et pleiebarn Ane Jakobsdatter (11 år) fra Lurøy. De hadde en hest, 8 kuer og 12 sauer. Avlingen i 1865 var 1/4 tønne blandet korn og 8 tønner poteter.

I 1801 bodde Anders Larsøn (42 år), gift med Ane Olsdatter (34), og hans bror Niels (33) på denne plassen. Barna var da flyttet ut. Det står om Anders at han "Skiærer Hester" så han vandret nok vide omkring. En Anders Larsen ble født ved Gjervalvatnet ca. 1735. Han var gift med Marthe Poulsdtr. og fikk barna Lars i 1772, Siri i 1774, og døde her i 1784. Christen Jacobsen (f. 1801, Melfjord) var inderst rundt 1828-36 med kone Anne Betelsdtr. og barna Daniel (f. 1828), Hans (f. 1833) og Mariane (f. 1836).

I desember 1875 hadde Peder overtatt bruket. Han og Marianne nettopp fått sønnen Iver ("Ivar"). Mariannes bror Nils (19 år) bodde der som tjener. Et pleiebarn hadde de også, Antonette Jensdatter (8 år), fra Lurøy. De hadde 2 kuer, 4 kalver og 6 sauer mens avlingen var 3 tønner bygg og 2 tønner poteter. Det er litt underlig at verken Lorents eller Peder har oppgitt at de hadde hest det året slik de hadde i tidligere tider. Ivar ble f. 1/8-1875 og døpt 14/5-1876 i Rødøy kirke.

Den 3/10-1883 ble Gjervalvatn utskilt som egen gård (nr. 15, bruk nr. 2) og Peder fikk skjøte på denne 14/3-1889 (kr 160). I januar 1891 drev han med kvegavl mens Ivar gikk på skole. De hadde nå fått barna: Laura, Petra, Jens, samt Edvin som nettopp var født (november 1890).

I desember 1900 var det 8 personer på "Vasgården", Petra (20 år), Jens (14) og Edvin (10). Ivar og Ingeborg bodde der med en "udøpt gutt" (Paul). Det var en lang og vanskelig veg til kirken i Rødøy, særlig om vinteren. Paul ble døpt hjemme den 2/1-1901 av Jens Israelsen. Paul fortalte selv at han var født på "Nergården". Der var det jo kortere veg til lege eller fødselshjelp.
Dåpen ble stadfestet i kirken 9/6. Fadderne var: Gårdbr. Peder "Lauritzen" med hustru, gårdbr. Johan Johansen med hustru (Kvalvik), og fisker Anstein Johansen. Presten har skrevet: " Hjemmedåp av Jens Israelsen, bror til Marianne. Tilstede barnets foreldre. Foreldre er nu gift med hinanden". Ivar oppga at yrket hans var "smed og gruvearbeider".
Etter gammel skikk måtte ikke udøpte barn forlate huset ved at de ble tatt med på besøk til andre.

Det var på den tiden det var drift etter kopper i fjellet i Gjervalen der Ivar arbeidet. Den 1/4-1889 solgte Peder "1/10 av de på gården gjorte ertsfund" for kr 3000 til A. Grønbeck. Dette var vel et godt salg for senere (bl. a. i 1912 og 1917) fant geologer at funnene ikke var drivverdige.
Gruvene ligger ovenfor tregrensen nord for vatnet, ca. 300 m over havet. Der er det 4 stoller i 100 m avstand i det bratte berget. For å komme til ble det brukt tauverk til stiger og heis. En tunnel går 54 m inn i fjellet. Det ble funnet en tynn åre med kobberkis som gikk tvers gjennom fjellet. Nedenfor, ved vatnet, er det spor etter en smie. Det er også spor etter hytter for innkvartering av gruvearbeidere. Men like etter 1900 var det slutt. Man fant at driften ikke var lønnsom. Fjellsiden ved gruvene er meget bratt og ufremkommelig.


Gruveområdet. Juni 2005 KLG

                                   Øst og sydsiden. Juni 2005 KLG

    Gjester på besøk, Dorothea og Skivikfolket

Til gården gikk de derfor rundt sydsiden av vannet. Midt på sydsiden ble det laget stiger for at det skulle bli mulig å komme seg over noen kløfter i det bratte berget. Peder døde 15/7-1923 av hjertelammelse og ble gravlagt 21/7.

Jens Pedersen

Nest yngste sønn av Per Lorentsen het Jens Andreas Mikal Pedersen. Han ble født 18/1-1886 og overtok gården ved Gjervalvatnet.

Jens var telegrafarbeider og måtte reise mye omkring. Da telefonen kom til Øresvik i 1912-13 var han med for å sette opp stolper og han hadde en egen linje til gården sin. Han ble tilbudt stilling som telegrafbestyrer på Tonnes, men så det ikke likt. Sjefen hans (Loe, Mo i Rana) mente at han burde flytte fra et slikt øde sted. Kona het Laura Pedersen og var datter av Dorte og Lars Pedersen i Skivika. De fikk 7 barn, Peder Martin Jensen (1924 - 93), Dagmar Steinsland, Leif (1927 - 2003), Ingeborg Øyen (f. 1929), Gerd Lynghaug (f. 1931), Inge (f. 1935, d. 1996 i trafikkulykke), samt Mary Tverå (f. 1933). Alle ble født i Gjervalen og bosatte seg i Mosjøen så nær som Dagmar. Hun ble født den 2/11-1925 hos tante Laura i Dalbotn. Ca. 4-5 år etter krigen flyttet de til Mosjøen. Jens giftet seg sent og kona var bare ca. 60 år da Jens døde 25/7-63. Hun fikk ikke pensjon for alle papirene om hans tjeneste brant opp da Hemnesberget ble bombet under krigen. (Agnes/Bernhard tok et bilde av bombinga fra Osmoen, det fins i Årbok for Rana 1985, side 19).

Laura ble viden kjent for den fine måten hun forsvarte en same som drepte i avsinn ved Helgåvatnet. Hun arbeidet i Frelsesarméen i Mosjøen. På et møte hun holdt i Lurøy fikk Helga treffe henne. Laura fikk astma da hun var 80 år og det ble så alvorlig at hun døde av denne sykdommen.
(Edvard het en lapp som var dreng ved Helgåvatnet. Han var gift med datteren til en trollete kjerring som mobbet ham støtt og stadig. En dag holdt han kjerringa under en bekk til hun døde. Han var en tid på straff).

I henhold til dokumenter overtok Jens og Edvin gården 27/1-1912 (kr 700). Peder og Marianne fikk kår. Huset etter Peder var bygget av solid tømmer. Åse husker at det var et stort langbord i stua ved Gjervalvatnet. Etterkommerne i Mosjøen har nå tatt bort dårlige materialer og modernisert huset.

Ved sjøen hadde Peder et gjevt naust med oppholdsrom på loftet og vedovn. Dagmar husket at de overnattet der dersom det var uvær på fjorden, eller når de kom sent hjem fra en handletur. De måtte helt til Kvina for å handle. Først ro til Øresvik og deretter til fots den lange tunge veien over Eidet. I naustet hadde de også finklær som de skiftet på seg før de dro til kirken. Hun fortalte at naustet forlengst er borte. Jens hadde også naust ved vatnet som er bygget nytt. På den tiden var det butikk i Øresvik og dit dro Jens to ganger i året, han hadde motor i båten. Mye varer ble brakt opp på høsten.
Hest og ku kunne svømme over fjorden. Med det hente at en hest ble fraktet ved å legge to båter i bredd.

I Gjervalen dyrket de kålrabi og gulrøtter, foruten poteter. Mel og sukker var alt de trengte å kjøpe. Om vinteren var mennene på fiske i Lofoten. Til skolen var det lang vei. Den lå på Sørfjordgården, lenger ute ved sørenden av fjorden. De hadde godt kontakt med slektninger i Vassvik og Dagmar hadde gode minner derfra. I Vassvik var det 7 familier den gang og i 1900 var det 4 bruk. Det var Rydningen, Vasvik med plassen Volden, Romsvolden med plassen Bjørnmoen, samt bruket Labakken som Ivar overtok året etter.

Telefonen kom først til Øresvik ca. 1912-13 fra Tonnes og Selnes. Bestefaren til Finn hadde telefon. En kjerring i Sjona sa: "Det er tråden du prater på som er gått". Til Vassvik kom telefonen før krigen. Jens i Gjervalvatnet fikk en ekstra tråd og til Kvalvik gikk en annen tråd over fjorden. Kåre i Øresvik var den første som fikk radio i Sørfjorden. Det var en folkemottaker med batteri. Til Øresvik kom det plutselig 4 tyske soldater under krigen. Det fortelles at Guri ble livende redd og løp ut og gjemte seg i skogen.

Yngste sønnen Edvin ble født 11 november 1890. Moren sørget da minstegutten dro til Amerika. Han kom til USA den 8/4 1914 (23 år gml) med Bergensfjord fra Bergen. De hørte ingen ting om ham på mange år. Han tok navnet Edwin Norum og ble gift med Ann Rønning som var født i USA To døtre, Eleanor og Lillian, (fra Orem i Utah) samt en av ektefellene, besøkte Bergljot og Dagmar sommeren 1977. De ble tatt med til Edvins fødested i Gjervalen. Der var det nok enklere enn de hadde forestilt seg. Det var meningen at en bror av Dagmar skulle besøke dem i USA, men så døde ektefellen som hadde invitert dem. I 1994 kom den tredje datteren Majorite ("Midge") på besøk sammen med sin datter Susan.

Edvin fikk 3 døtre, Eleanor Marie Norum (f. 12/7-23, gift Davis), Marjorite Pauline Norum (f. 29/5-25), og Lillian Francis Norum (f. 24/5-27, gift Barney). Edvin døde 4/11-68, og da Ann døde 28/4-1975 i Orem, Utah, USA, kom det for en dag at de arvet en halvpart i Gjervalvatnet siden Edvin hadde tatt med seg skjøtet til USA. Døtrenes (1/2) part i Gjervalvatn (verdsatt til kr 10.000) ble overlatt vederlagsfritt til fetteren Leif Jensen den 9/6-78. Laura overdro sin 1/2-del i gården til sønnen Martin Jensen den 8/9-78 for kr 10.000.

Gjervalgården ("Nergården")

I desember 1875 bodde Lorents som selveier og husfar på dette hovedbruket i Gjervalen (br. 76) med kona og sønnen Even (som "Hjælper Forældrene"), ((Øven) Ole Abel Norum f. 30/12-1859 og døpt 30/5-1860 i Rødøy). De hadde det året 4 kuer, en kalv, 5 sauer og 4 geiter. Avlingen var 3 tønner bygg og 1 tønne poteter.
(De fikk en datter Beret Nicoline den 25/7-1857 som ble hjemmedøpt og døde før dåp i kirken).

 

Lorents døde 5/2-1883 av slag og ble gravlagt på Telnes den 30/4. Etter at faren var død reiste Even våren 1884 til Amerika med sin mor. De dro til staten Washington sammen med Ole Ingebrigtsen fra Svenningen (Rødøy). Den 8/2-1884 var Even og moren hos presten og fikk attest til utreise. De fikk gode skussmål og om Elen står det: "Enke, fra Lurø, Nattverdsberættiget".

Senere, i 1886, var Jørgen Bang Olsen (f, 1852, Tonnes) eier etter å ha vært inderst en tid. Han kom fra Vassvik og var gift med Nilsine Amundsdtr. (f. 1853, Vassvik) og fikk to barn der, Ingbert (f. 1884) og Norin (f. 1887). Rundt 1887 ble gården (Gnr. 15, br 1)  forpaktet av Ole Adolf Eleazarsen fra Lurøy (f. 1860 Mo pr.gj.) med kone Oleanna Johansdtr. (f. 1860, Lurøy)  I 1900 drev han med fiske og "lidt Jordbruk" og hadde hest, kuer og sauer. 7 barn bodde der da:  Emil (f. 1884, Lurøy)Olaf (f. 1886, Lurøy), Severin (f. 1889), Olga (f. 1892), Didrik (f. 1893), Karoline (f. 1896), Oskar (f. 31/1-1899). Sigurd og Hartvik Rydning kjøpte gården (kr 1500) den 30/9-1927 av banksjef Andr. Berg. Den var da fraflyttet. Rolf Rydning kjøpte 1/3 av bruket 15/11-55, samt Hartviks 1/3 den 1/7-76.

Om gården i Gjervalen fortelles det at det var spor etter 2 hus, ett nord og ett syd for elva ("Sørsida" og "Nordsida"). Sandra Jakobsen fortalte at det gikk et skred som nådde nesten frem til gården. Det raste ut på nordsida og de flyttet da over til sørsiden. Men så gikk det et skred til som var enda større. Deretter flyttet de til Kvalvik. Da gården ble fraflyttet forfalt alt. Gjervalen ble et populært sted for alle slags båtfolk som kom for å drive fiske med garn i elva der det var godt med laks og sjøørret. De ødela mye de kom over. Alf Pedersen kjøpte området for endel år siden og sønnen Odd Pedersen som siden har overtatt har bygd vakthytte og flytebrygge ved osen. Uvedkommende har deretter holdt seg borte. Odd har også bygd en stor hytte som han leier ut til sportsfiskere ved elven et stykke opp fra osen..


Osen i Gjervalen. Brygge og vakthytte til høgre.
 
Utleiehytta i Gjervalen, like opp for elva.

Mange mennesker har bodd her gjennom tidene. På slutten av 1700-tallet drev Ole Olsøn (f. ca. 1725, Langnes) et bruk her sammen kone Sara Pedersdtr.. De ble gift i 1758 i Rødøy kirke. De hadde barna Peder (f. 1758) og Kirsten Marie (f. 1769). Deretter bodde Nils Olsen (f. 1766, Ragnsund) og Kirsten Marie tidvis der. De ble gift 1793 i Rødøy kirke og fikk flere barn, Ole, Sara, Marit og Rachel. Sønnen Ole Kristian Nielsen (f. ca 1793) overtok bruket. Ole Olsøn som var gårdbr. og fisker døde i 1803 ("75 aar gml."). Sara døde i 1794.
I 1801 bodde Karen Larsdtr. her sammen med Niels Olsøns familie. Hun var ugift, 28 år gml., med spebarnet Michel Nielsøn.
Senere kom Haagen Haagensen (f. ca 1778, Rana) hit fra Melfjorden. Han ble gift med "pige" Anne Dorothea Sørensdtr. (f. 1782, Melfjord) i 1805 og fikk datteren Hanne Marie (f. 1806, konf. 1826, d. 1872). Men Haagen døde i 1807 bare 36 år gml. (skifte 30/6-1807). Deretter ble Anne Sørendtr. gift med med Henrik Olsen (f. ca 1787, Lineset) i 1808. De fikk sønnen Hågen, født 1809. Henrik døde alt i 1813, Melfjord. I de militære ruller ble han i 1809 oppgitt som "Høi og Frisk". I 1817 giftet Anne Sørendtr. seg på ny med Ole Kristian Nilsen og de fikk sønnene Ole Olsen og Peder Benjamin (f. 17/3-1824, Melfjord). Lars Nielsen (f. 1782, Molvik) som var same ("Lap") og gift med Pernilla Amundsdtr. (f. 1778, Skivik) drev et bruk her i 1811-35. De fikk en sønn, Niels i 1816, og hennes barn Bertel Andreas Bertelsen (f. 1804) bodde her også.
En gutt Elias Martines ble født her 17/3-1849 av foreldre (g. 13/5-1847) Peder Jonassen (f. 1822, Sverige, d. 1905 Lyngvær) og Elen Elisabet Rasmusdtr. (f. 1817, Gjerøy, d. 1911, Gjerøy). De flyttet et par år etter til Flatøy/Gjerøy.
Bruket i Gjervalen ble i tiden etter 1841 leid av Ole Olsen (f. 1817 Strand). Broren Peder Benjamin slo seg ned i Skivik og ble far til Mikal Pedersen i Vassvika. Ole hadde en stor familie med 6 barn i Gjervalen i 1865: Hans (f. 1849), Theodor (f. 1851), Anton (f. 1854), Saras (f. 1860),  Lovise (f. 1846) og Olianna (f. 1857).
Det var da også en losjerende fisker med kone og 2 barn som het Ole Johan Olsen. Han døde året etter (28 år, gravlagt Bodø) og hadde kona Maren Malena Sivertsdtr. og barna Ole (3 år), Albert (2 år)).
Kona til Ole het Hanna Cathrina Larsdatter (f. 1825, Skivik). Hun er sikkert opphavet til navnet Hannamoen. De hadde det året en hest, 5 kuer, 8 får, og en geit. Avlingen var 1/2 tønne blandet korn og 5 tønner poteter. Ole og Hanna hadde også en datter som het Henrika (f. 1843). Hun giftet seg i 1862 med Ole Hansen (f. 1835 , Kvina, Lurøy) og de fikk sønnen Haagen (f. 1863). Ett års tid etterpå flyttet de til Vassvik.

Oldefaren til Ole og Peder var Ole Olsen (f. 1728 Langnes, d. 1803 Gjerval) som fikk datteren Kirsten Marie Olsdtr. (f. 1769 Gjerval). Hennes sønn Ole Kristian Nilsen ble også født i Gjervalen i 1793. Han var far til Ole og Peder. Familien hadde gården til ca. 1871 da de flyttet til Engøy ved Rødøy. Deretter kjøpte Lorents Østensen gården. 

Grunnen til at gården ble fraflyttet så tidlig var sikkert at den var utsatt for vårflom som ødela dyrket mark. Den dyrkbare marka lå på en slette nord for elven. Det ble fortalt tidligere at rester etter grunnmur til to hus lå på hver side av elven og at elven var i ferd med å grave bort den ene. Elven skiftet leie etter hvert og det er kanskje grunnen til at elven på gamle kart ligger litt forskjøvet i forhold til det den er på nye. I juni 2005 fant vi ikke spor etter hus og den strie elven hadde gravet ut store områder.

 

Gården er først nevnt i matrikkelen av 1723 og het da "Giervold".

Bjørnen

I gamle dager var det bjørn i Gjervalen. Finn Karstensen forteller: Ole (Adolf Eleazarsen) hadde geiter og ble plaget av en bjørn. Han fikk låne et bjørnespyd og tenkte han skulle kvitte seg med bjørnen. Han jaget bjørnen inn i en kløft. Den kom ikke videre, men snudde og kom mot ham. Han rettet spydet mot bjørnen. Men det han skulle ha gjort var å støtte den bakre enden av spydet ned mot bakken og holde det fast på skrå oppover slik at bjørnen falt over spydet.. Nå fikk bjørnen fektet spydet til side. Ole måtte hoppe utfor et flåg der han landet i en bjørk og fikk holdt seg igjen med nevene. Bjørnen klorte nevene og ansiktet hans til blods før den gav seg avsted. Han greide å komme seg til Øresvik der han ble behandlet av dr. Gladtvedt.

I 1861 var det flere bjørner som herjet omkring i Meløy og Rødøy. De skremte folk og rev i hjel buskap. Den kjente jeger og hardhaus Mons Andersen Sørfjord, med krutthorn og knaldpose i beltet og mundladningsrifle i neven, skjøt 7 bjørner det året (Rødøyboka nr. 1, 1983). Mons bodde på Masnes og ble oppgitt å være same. Han legerte og støpte kulene selv. Folk trodde at bjørnene ville hevne seg på ham og drepe ham, men Mons døde en naturlig død i 1881.
I Aldersundet ble den siste bjørn skutt i 1850-årene. (Lurøyboka 88). Det var en stor slagbjørn som først viste seg på Bratland. Det ble slått alarm og en dreng fikk inn et skudd som såret den. Deretter svømte den over til Aldra der den i vilt raseri gikk løs på fjøset på Skrapteigen uten å slippe inn. På Hjart ble den skremt av hunden og la igjen på svøm over sundet der den rasende gikk løs på fjøset på Ytterhågen på Selnes. Men nå var "Bjynnskyttar-Mons" fra Sørfjord kommet og han felte den. Da gammelfjøset ble revet fant de merker etter bjørneklør i tømmeret.

Stamfar Erich Østensen, nyrydder i Rana (se aneliste)

Han er en av de første nyryddere som er nevnt i Bygdebok for Rana. Han ble født ca. 1625 og var bruker på Granheia omkring 1661-90. En vet ikke hva kona het, men i 1666 hadde han sønnene: Østen, 19 år, Ola, 17, og Mikkel, 10 år. Han døde ca. 1690.

Eldste sønn Østen var f. ca 1647 og overtok gården og var bruker ca. 1690-1709. Han var oppgitt til 56 år i 1701. Deretter følger sønnen Erich som en ikke vet noe om. Deretter følger hans sønn Østen Erichsen som ble født 1708 på Granheia. Han kom til Malmhaugen ca. 1732 der han betalte gressleie. Han ble gift med Barbro Olsdtr. i 1728 og fikk barna: Ane, f. 1728, Erich, født og død 1720, Erich, f. 1731, Ingeborg, f. 1733 og Beret, f. 1736. Han ble gift på ny med Ane Christensdtr., men de fikk ikke barn. Flyttet til Stillvassstrand ca. 1742 og den 6/7-1746 fikk han brukerbevilgning der. Han ryddet Sæterdalen ca. 1764.

Sønnen Erich Østensen f. 1731, Granheia, ryddet plassen Storbekkmoen i 1750-årene der han var br. 1752-64, og deretter på Kvannlia til 1783. Han ble g. i 1752 med Kirsten Christensdtr,. f. 1729, Sørneverneset (d. av Christen Davesen og Karen Simensdtr.) som døde 18 /10-1807. De flyttet til Fisktjønnmoen som han fikk 3/11-1783. Han døde i 1786. Kona giftet seg på ny med Ørjan Andersen Skardet (f. 1759, d. 27/5-1823). Da Kirsten døde i 1807 var hun hovedperson på Fagerjorden.

Sønnen Christen Erichsen ble født på Storbekkmoen ca. 1758 og døde før 1808, kanskje før 1801 da han ikke er å finne i denne folketellingen. Han fikk barna Østen Christensen, Holger (f. ca. 1786), Erich (f. ca. 1789), Johannes (f. ca 1790) og Anna.

Østen som kom fra Rana

Nødsår ble det i 1800, 1803, og i tiden deretter. Verst var "barkåret" 1812 da det ble frost som ødela hele kornhøsten i Rana slik at det ble det mangel på såkorn. Mange folk dro fra Rana på den tiden og slo seg ned ved kysten for å kunne ernære seg med fiske.

Østen Christensen var født på Krokstrand i Rana ca. 1785 og ble konfirmert på Mo i 1801. Han bodde da i Fisktjørnmoen. En gang i disse nødsårene flyttet han fra Rana. I årene 1809 – 1814 tjente han hos presten Theting på Rødøy. I de militære mannskapsruller 1805-35 er han oppført 1811-13 som "Er Frisk" (f. 1785!) og bodde på Rødøy prestegård (gnr. 70) sammen med presten Theting og dennes 4 sønner. Ca 1815 finner vi ham på Lien, Lurøy, der første barn (Karen Anna) ble døpt 19. søndag etter pinse i 1815. I 1838 hadde han Nerstugården bak Vassvatnet der han bodde resten av livet. Han hadde en bror Johannes som ble f. ca. 1790 og som ble fostersønn på bruket Raendalen i Nesna.
Faren deres som het Christen Erichsen vet vi som nevnt lite om.
Hans navn er bare funnet i et skiftedokument.

Østen ble gift med Marith Gabrielsdtr. (f. ca. 1795, Lille Altern?, Rana) 2. juledag 1813 i Rødøy kirke. Vidner (Cautionister) var: Hans Olsen og Christen Olsen, Salvigen. Marith døde 7/10-1827 i Lurøy (omkom antagelig på sjøen). Deretter ble han gift med Anne Pedersdtr. (f. 1798) i 1829 og fikk en datter Pauline (f. 1832). Anne var datter av Peder Pedersen og Elen Olsdtr. I 1801 var Peder "Jordbrugende bonde" på bruket Hiertås Øster i Rana. Han var 36 år, hun 31, og Anna 2 år. Hun hadde 2 eldre søstre (Abelone 6, og Kierstina 4 år).

En kar som het Christen Arntsen kom også fra det samme området i Nord-Rana (Snasen). Han fikk bygsel i Vassvatnet i 1814. Bruket hadde ligget øde siden nødsåret 1810. Den tidligere bruker, Jakob Hansen, måtte da flytte med en stor familie på 6 til svigerforeldrene i Tømmerdalen og sette bort 2 døtre. Men i 1814 var forholdene bedre (Lurøyboka 89). Christen er oppført som bruker av Øverstua i Vassvatnet i 1838 og nabo til Østen.

Vatne, Bratland, og Olvikvatnet

Olav Aasvik skriver (Lurøyboka 90) at Østen tjente hos presten på Rødøy som het Lauritz Christian Theting (han var prest der 1809-22). Det var nok en bra prest siden han ville kalle opp sønnen sin etter ham. Siden overtok Østen Nerstugården ved Vassvatnet, han er oppført som bruker der i 1838.

Broren Johannes tjente på Husby. Han fikk på den tiden Øverstugården på Ås. Olav forteller også at Johannes hadde med seg en fange som skulle settes inn i fengslet på Ås. Han var gift med Karen Iversdatter (f. 1793 i Nesna) og fikk mange etterkommere.
Johannes ble gift 14. søndag etter pinse 1817 med Karen Tomina Iversdtr. Nordbostad. Han var da i tjeneste på gården Herseth. Karen ble konfirmert 8. søndag etter pinse i 1812 og bodde da på Nordbostad i Nesna.

I 1865 var Østen 89 år gammel og føderåd i Vassvatnet. Kona Anne var blitt 67. Nå var de en stor familie, og slik ble det også i nyere tid. Gjennom mange år må det ha vært trivelige familieforhold i Vatnet. Datteren Gidsken Bergithe (46 år) og svigersønnen Niels Larsen (43) hadde gården. Hjemmeværende barn var: Østen Nilsen (16), Christian (4), Ludvig August (1), Berith (14) og Jørgine (8). Der bodde også tantene Karen (50) og Pauline Østensdtr. (33). Sønnen Lorents (43) drev nå som nevnt Gjervalvatnet.

Gidsken ble stammor til Vatne- og Gaasvik-familien samt Alfred Larsen på Selnes. Nils Larsen var bror til Synneve Larsdatter, oldemoren til Helga. Far deres het Lars Nilsen. Han ble født ca. 1785 (Kvalvik?) og var fostersønn hos Jens Olsøn i Olderviken i 1801. Faren til Lars het Niels Poulsen og var gift med Kirsten Lassedtr. (døde i 1801). De bodde i Molviken.

Peder Jansa, oldefar til Paul.

Lorents var som nevnt gift med Elen Pedersdatter ("Perstet") fra Lia. Hennes far het Peder Jansen og bodde på Bratland. Han hadde ei båtstø oppe ved Vassvatnet som fortsatt eksisterer. Den heter "Peder Jansa støa". Det var mye fisk i vatnet den gang. Han var gift 3 ganger og hadde etter sigende 21 barn. Vi har funnet 17 av dem i kirkebøker, men ikke alle levde opp. Som gammel bodde han hos sin datter i Gjervalen og ble gravlagt på Telnes i 1879. Peders far, Jan (Jørn) Jansen, kom visstnok fra Selnes i Lurdøy. I 1801 var Jan bonde og fisker på Bratland. Han var 54 år og kona Mette Olsdtr. 56. Der bodde også sønnene Marcus (23), Johan Andreas (18), Abel (15), Michel (12) og Hans (8). Peder Janssen (10 år) bodde på "Steensland" der han var fostersønn.

I 1865 var Peder Jansen føderåd på Bratland (br. 42a). Han var enkemann, 76 år, og sønnen Tønder (35) hadde gården. Der bodde også flere ugifte barn: Karl (26), Abel (20), Benjamin (7), Berith (12), Olava Pedersen, (tjenestejente, 51) samt Greger Nils (28) som var leier og fisker. Datteren Elen var gift i Gjervalen.

Greger Pedersen ble gift med Inger Dorthea Zernikoff Johansdatter (f. 1850/4 i Rana). De hadde et bruk i Olvikvatnet.

De ble far til Olav Gregersen i Olvikvatnet (f. 1882).

Sigrun gikk en gang under krigen over fjellet til Olvikvatnet for å kjøpte ull. De hadde ikke ull til salgs, men hun skulle få litt likevel siden hun var "av folket". Først var hun nedenom Anton i Dalbotn, men der fantes det ikke ull. Da hun kom til Kvina var det blitt mørkt og Kaurin ville at hun skulle overnatte der. Men hun var redd for at de ventet hjemme og forsatte over fjellet til Salen.

Søsteren til Olav Gregersen (Ida) ble mor til Kaurin Johansen som hadde butikken i Kvina. Ida var gift med Kristian Johansen. Hun var også et søskenbarn til bestefar Ivar.

Dalbotn (se her)

Marianne og Peder fikk 5 barn og far til Paul, Iver Olai Bek, født 1/8-1875, var eldst. Så fulgte to døtre, Laura Emilie Tønder (f. 21/6-77, d. 1/6-61) og Petra Marie (f. 3/3-80, d. 4/1-64) som bosatte seg i Dalbotn. Laura var gift med Anton Eide Olsen mens Petra var ugift. Anton fikk kreft i magen og døde ung. De fikk sønnen Osvald Adeler Eide (f. 15/8-13, dp. 25/2-14) samt døtrene Arnolda Lydia Eide (f. 11/6-1910, dp. 2/7-1911) og Margot Pauline Eide (f. 1/8-17, dp. 5/5-18). En sønn, Arnold, som ble født i 1905 døde bare 4 år gammel.
Sigrun husker Osvald fra da hun var liten, siste gang i 1960. Han kom roende til Øresvik og var en hyggelig og pratsom kar. Han hadde med seg 3 stebarn som han var glad i og tok seg av. Han var gift med en dame nordfra (Line), men fikk ikke barn selv. I 1986 kjørte vi på den nye veien som var bygget frem til Dalbotn og der lå huset til Osvald pent omkranset av trær.
Etterkommere hadde stedet til feriebruk. Osvald Eide bosatte seg i Tønsberg og siden Nittedal på sine eldre dager.

I 1891 og i 1900 var Ole Mikal Pedersen husmann og fisker i Dalbotn. Han var født i Rødøy i 1845 og gift med Anna Kristin Kristoffersdtr. som var født 1847 i Mo pr.gj.. De fikk 2 sønner, Anton Olai Eide Olsen født i 1877, samt Peter Severin Meier Olsen født 1884. De hadde en tjenestepike Anne Bergitte Pedersdtr. født i 1840. Hun drev med husgjerning og spinning. Anton overtok senere bruket og Peter som også bodde der ble viden kjent som skredder.

Vassvik

Paul likte godt å komme på besøk til besteforeldrene fra Vassvika der han bodde som gutt. Han hadde et godt forhold til dem. Peder ("Per") var meget gjestfri og fikk av og til også besøk av turister. Da Paul og hans yngre bror Ingbert hadde begynt på skolen fikk de dra aleine å besøke dem. Det var et stykke å gå, men det gjorde de med glede så ofte de fikk lov. De klatret oppover berget fra Vassvika og tok beine vegen over fjellet "Geitskolten".

Paul og Ingbert måtte ro utover fjorden for å komme til Sørfjord skole som var i et hus på nedre Sørfjordgården. Det var for bratt og ulendt å gå rundt eller over Hammarodden. I 1910 hadde Paul en lærer som het S. Røsok, og i årene 1911-15 H. Eliassen. Han fikk bra karakterer. Etter skoletid hendte det at de gikk over fjellet "Geitskolten" til bestefaren. Når det var snø laget han ski til dem av tønnestaver. Om vinteren var det is på Gjervalvatnet og da laget han skøyter til dem. De ble laget av tykke treplanker med meier fra en gammel ljå og med feste av lærremmer. Bestemoren Marianne laget lugger til dem.

Lengst mot øst i Vassvika lå gården Romsvolden. Den kjøpte Mikal Pedersen fra Skivik (f. 1866) i 1890-årene. Han var gift med Thine Jakobsdtr. (f. 1868) fra Håksvika ved Øresvik. Hun var søster til Julianna Jakobsdtr., kona til Jens Hansen. Sønnen Peder Mikalsen (f. 1897) overtok gården etter faren. Han var gift med Oliva Myrvang fra Sørfjorden. De fikk 6 døtre og hadde et godt og harmonisk hjem. En gang Peder var på Finnmarken lærte han av en kven å stille blod. Han helbredet også sin kone for ryggsmerter. Ei av døtrene fikk tannverk. Da la han hånden inntil kinnet og smertene forsvant. Bergljot fortalte:
"Naboen vår var Peder Romsvold. Faren hans bodde på Steinsland. Han begynte å blø neseblod. Så ringte de hit til oss. Det var tidlig om morgenen, ikke mer enn 6. De sa vi måtte gå til Peder for å få ham til å stoppe neseblodet. Rolf dro om morgenen, vi så på klokka. I den tid han kom inn og sa fram ærendet sitt så stoppet blødninga". Mikal hadde tidligere, etter det som ble fortalt, blitt riktig sint en dag. Da tok han med seg gyngestolen sin og bosatte seg i en stue på Steinsland.

I 1958, etter at Peder var død, tok familien huset med til Skivika. Der var det ikke så store muligheter for dem der og de flyttet derfor til Sandnessjøen. Døtrene bygget siden en trivelig hytte på grunnmuren etter låven på Romsvolden og er der på ferie om sommeren.

Høgt opp fra sjøen lå plassen Bjørnmoen eller "Einarplassen". I 1900 bodde Ole Einarsen (f. 1850) der med kone (Anne Jakobsdtr. f. 1855) og 4 barn (Karl Olsen f. 1877, Olaf, f. 81, Emil f. 86 og Mathilde f. 91). Det er ikke spor igjen etter denne plassen, kanskje var det bare ei lita stue eller en gamme. Et naust som engang sto i viken nedenfor åkeren til Ivar het "Olastøa".
I området sto Anesteinene. Det ble fortalt at en i gamle dager høre barneskrik og folk gikk langt forbi. Der skulle en gang i tiden ei jente som het Ane ha drept sitt barn etter at hun kom i "uløkka" .

Mot vest lå bruket til Ivar (Labakken). Nedenfor en diger rund stein hadde han et lite kaffebord. Der drev Ivar nybrottsarbeide med hakke, spade og stubbryter. Striregn stoppet ham ikke, da tok han regnfrakk på seg. Ivar var glad over å få besøk av barna til Peder. Han satte seg ned og tok seg god tid til å snakke med dem. Kake og smørbrød hadde de med til ham. Foran den store runde steinen var det en hylle der barna kunne gjemme seg. Var Ivar gått hjem la de maten til ham der. De våget ikke å besøke Ivar for de syntes Bergljot var streng.

 
Ivars stein øverst i åkeren (KLG, 1999)

Jenny Marie Rydning var snill mot barna. Hun hadde geburtsdag tjuendedag jul. Da fikk de rosiner fra små poser som hun hadde hengt på juletreet.
Vest i området er det en liten elv, innerelva. Der vasket Oliva klær. En bro av tømmer fører over elva frem til området nedenfor fossen i storelva der Ivar hadde gården som Rolf overtok. Brua hviler på et flott byggverk av stein som Steffen Jørgensen i sin tid hadde laget.

I 1900 hadde Steffen Jørgensen (f. 1826 i Bergen) gården Labakken. Han og kona Dorthea Hansen (f. 1849 i Nesna) hadde da en hjemmeværende sønn Harald Steffensen (f. 1892). Steffen, som var født i Bergen, hadde vært i USA en tid. Det var en driftig familie. Den dag i dag kan en se de solide steinfudamentene til broen de laget over elva. Den 5/9-1901 kjøpte Ivar dette småbruket av Steffen for kr 400. Han fikk rett til å ha havn (tinglyst 8/6-1911). De flyttet antagelig dit om høsten før Ingbert ble født 21 mars 1902. De overtok huset som da sto innenfor elva.
Ingbert ble døpt i kirken 20
juli. Faddere var: "Gårdbruker Lars Andersen Platsen, pike Laura Pedersen, dreng Jens Pedersen".
Høgt ovenfor gården hadde Ivar plantefeltet "Flæsågdalen" der han begynte å plante grantrær i 1909. Han fikk kr 60 i bidrag fra Helgeland skogselskap.

Da Ivar flyttet i 1916 solgte han bruket til Jens Hansen, trolig for kr 200. Antagelig hadde Jens mistet kjøpekontrakten da han gjorde krav på eiendommen i 1939. For den 21/3-39 ble han notert som hjemmelsinnehaver av eiendommen hos Sorenskriveren i Rana etter at eieren var etterlyst i Nordlands Fremtid (4/2) og Norsk Lysningsblad (7/2, frist 6/3). I erklæringen fra Sorenskriveren står det også: "Eiendommen antas å ha en verdi av kr 200". Jens solgte bruket videre til sønnen Rolf den 24/6-1939 for kr 500. Rolf og Bergljot giftet seg i 1935 og bygget under krigen huset som fortsatt står nedenfor fossen. Bruksnavnet forandret de fra "Labakken" til "Forslund". Huset ble antagelig bygget der Ivar hadde bodd. I 1998 ble eiendommen solgt til Synnøve Jensen, datter til Jens, sønn av Hans.

Vest for huset er det en bekk før en kommer til storelva. Bak elva ligger gården Rydningen. Den hadde Jens Hansen i desember 1900. Faren, Hans Rolfsen, var født i 1821. Han kom som barn sammen med foreldrene helt fra Fron i Gudbrandsdalen. De gikk til fots mye av vegen. I 1865 og i 1891 bodde familien på Strand tvers over fjorden. Jens var gift med Julianne Jakobsen som kom fra Håksvik. Hun var søster til Thine som var gift med Mikal Pedersen. De fikk mange barn, Hans, Edvard, Sigurd, Hartvik, Alma, Jenny Marie, Anton, Bernhard og Rolf. Sigurd og Hartvik overtok gården. Da Agnes ble gift med Bernhard 6/9-34 var Pauls familie og flere andre med til kirka på Gjerøya. De dro også på besøk til Gjervalvatnet. Sigrun var for liten til å være med dit.


Rydninggården fra vest. (KLG, 1999)
 
På Gjærøy. Paul holder Olav bakerst, nesten skjult av Åshild (Småskogan)
med Helga til høgre. Sigrun foran til høgre. Jenny bak henne..

Lenger mot vest ligger gården Vasvik (Bruk 2). Simon Pedersen, bror til Peder Mikalsen, giftet seg med Karen Antonsen, datteren på gården. Sønnen Anton og kona Kaia bor der i dag. En annen sønn, Idar Pedersen, er slektsforsker og bor i Konsvik.

Vassvik er først nevnt i 1614 og het da "Vossuig". I 1661 var navnet "Wassvig" og i matrikkelen av 1723 "Wasviig". I 1801 "Vassvigen", da bodde det 2 familier og 11 personer der. I 1875 var det der 5 familier og 27 personer i 3 bolighus, i 1891 6 hus, 7 familier og 40 personer. I 1900 ble også navnet "Vatsvik" benyttet og de tilsvarende tall var 6, 7, og 37. Grensen mellom gårdene Vassvik og Sørfjord ble fastlagt 18/7-1842. Fra hovedbruket i Vassvik ble det 17/7-1852 utskilt et bruk nr. 2: "Vasvik". Den 21/7-1888 ble det utskilt 2 bruk til fra hovedbruket. Det var bnr. 3, "Romsvolden", og bnr. 4, "Labakken". Jens Hansen fra Strand kjøpte hovedbruket, som ble kaldt "Rydningen", på auksjon den 1/6-1895 for kr 700. Sønnene Sigurd og Hartvik overtok gården (kr 900 hver) etter faren den 20/1-1941. Hartvik var ugift uten arvinger og Rolf overtok Hartviks del (900 kr) den 14/8-1973. Sigurd døde 5/8-1968. Han og kona Alfhild fikk en sønn, Sverre, som døde i 10-års-alderen av hjernehinnebetennelse. De testamenterte huset sitt på Rydningen, med tilhørende grunn, til fosterdatteren Odlaug Amundsen. Imidlertid ble det fortalt at vitnene hadde skrevet sine navn øverst på testamentet istedenfor nederst. Bergljot og Rolf overtok deretter dette bruket. Den 14/3-1994 kjøpte Odlaug eiendommen tilbake (kr 30.000 ifølge skjøtet). Det gamle huset til Jens ("Hansstua") står der fortsatt for bak den gamle kledningen var det solid tømmer. Odlaug satte i gang med å male og pusse det opp.

Ivar og Ingeborg

Ivar og Ingeborg møtte hverandre i Konsvik. Hun var hushjelp på gården Øvre Konsvik. Til Lurøy kom hun i 1893 og fikk kanskje arbeide der da. Det var et bilde av henne i albumet på gården. Dette fikk vi låne av Sigfred Karlsen. Hun kan vel være ca. 20 år på det.

Hun likte sønnen på gården (Jørgen Olsen) og det var visstnok gjensidig. Men det ble forventet at han giftet seg med Thora, datter på nabobruket Haugen.

Ivar dro rundt med skomakerarbeide i bygda. Han var en kvikk kar som spilte torader til dans. Han likte Ingeborg og dermed ble det giftermål. De to flyttet til hans foreldre i Gjervalvatnet våren 1900. Der bodde de ett års tid før de flyttet til Vassvik. Det huset de fikk der lå nær innerelva på østsiden. Dette rev han senere ned og bygget det opp igjen litt lengere mot vest over innerelva. Flere historier går om denne begivenhet. "Han rev huset om kvelden og om morgenen sto det på yttersida". "Den ene dagen rev han stua og da vi sto opp neste dag røk det av pipa". På Romsvolden trodde de at huset var brent opp da de våknet om morgenen. De måtte av sted for å se hva som var skjedd. Da hadde han flyttet huset over elva i le og det røkte av pipa. Sandra forteller at det gamle huset sto på et sted der det var mye kald vind, særlig østavind, som kom ned dalføret.

Paul kunne ikke huske at det var et utpreget harmonisk hjem. Han fikk mye juling hjemme og det var ikke uvanlig på den tiden. Da Paul var i 5 års alderen dro foreldrene Ivar og Ingeborg nordover og besøkte hennes slekt. Ingeborgs mor, Ingeborg Nicoline Marie Olsen, levde da, hun døde 12/2-1917. En jente fra en av de andre gårdene i Vassvika var hjemme og passet Paul. Han lekte ved bekken utenfor huset og falt uti. Intet galt hadde hent. Men da foreldre kom hjem og fikk høre det fikk han juling.

En gang som gutt skar han seg stygt på glassbiter. Flere år senere kom det glassbiter ut. Ellers fisket han og broren. Det var mye fisk i sjøen og de hadde sjøtomt. Det hendte at han hørte fisken skrape med ryggen under båten. Paul hadde sin egen fiskehjell og solgte fisk. Han fikk ikke beholde noe av pengene for fisken selv, de gikk til huset. Da han skulle konfirmeres hadde han nok fisk på hjellen til å betale de klærne han trengte selv.

Da Paul var 16 år var han skårunge på en ny båt som het Havdur med 4 manns besetning på vinterfiske etter skrei med garn. Det fins et bilde av båten da den ble bygd, og et bilde av båten ved brygga i Selvær i 1916. Der er Paul ombord (nr. 2 fra høgre).

 

Senere dro han og Ingbert på fiske sammen med faren. Det ble ikke stort med lommepenger til sønnene når alle utgifter var betalt. Dette var nok vanlig på den tid.

Ivar fikk i 1919 skøyta N.42L "Rap" på 19 fot med 4 hk "American". Denne solgte han i slutten av 20-årene til Ivar Iversen., Nord-Solvær. Den nye båten hans var ca. 24-26 fot.

Senere fikk Paul sin egen spiss-skøyte i Husby. Den var 27 fot og større enn farens. Foran var det en kahytt med 2 køyer og en ovn. Bakerste var det styrhus. Paul drev fiske sammen med Konrad Jakobsen som også bodde på Husby og fraktet også folk til og fra øya. (Konrad kom fra Ullhaugen på Svenningen. Han var bror til Klara, mor til Kåre Einarsen, og bror til Herlof, Anitas farfar). Ingbert fikk en båt som het "Sjøløva" på 26 fot.

I Konsvik ble Paul og Ingbert etterspurt som snekkere og reiste en del rundt og bygget hus for folk. Ingbert laget også mange pene møbler og andre ting av tre. Under krigen arbeidet Paul en tid i Finneidfjord med å bygge Nordlandsbanen.

   

Paul kunne ikke huske at moren fortalte noe særlig fra gamle dager. Frem til 1916 bodde de i Vassvik der to sønner og to døtre vokste opp. Ei jente (Agnes Ingvarda) ble født 21/3-1910 og døpt 19/6 i kirken. (Fadderne var: "Gårdbr. Anthon Olsen Eide, Peter Olsen Eide og Laura Eide").
Jenta fikk nerve feber som spedbarn med krampeanfall, og sparket og skrek i vogga. Ivar var bortreist og lege ble tilkalt. Det var ikke noe å gjøre for barnet som døde den 18/7-1911 av hjernebetennelse. Barnet ble begravet 24/7 og jordfestet 26/7. Dette gikk naturlig nok sterkt inn på Ingeborg. Det ble fortalt at hun ble trist til sinns etter dette. Hun ble også etter hvert plaget med hjertekrampe.

Siden, den 29/1-1912, kom Agnes Ingvarda Rydning til verden. Hun ble døpt 15/2 og den 14/7 ble dåpen stadfestet i kirken.
Presten har skrevet: "Faddere: Ole Pedersen Dalbotnen og hustru, Knut Benjaminsen og Olina Benjaminsen, Kvalvik. Hjemmedøpt av barnets far. Vidner: Barnets mor og Olga Andersen".

Bergljot Ingerda Rydning ble født 14/9-1913 og døpt 28/11. Hun var 3 år da de flyttet til Sør-Solvær. Ivar rev ned huset i Vassvik, tok det med i båten til Sør-Solvær og bygget naust av materialene. Der hadde Ivar en spissskøyte og dro med sønnene på fiske i Lofoten og på Finnmarken. Litt gårdsdrift ble det også, de hadde 2-3 kyr.
De forpaktet et hus av Gidske sammen med Kornelia som var enke. Det var et stort hus, ca. 300 år gammelt. De bodde i den ene enden av huset mens Kornelia med datter (Dagny) og datterdatter (Oddbjørg) bodde i sydvestre ende.

 
I 1980 var huset borte, bare rester av trappa (foran til venstre)

Mot nordøst, nær huset, lå det et annet mindre hus der Marie bodde. Hun var enke og Alfhild sin mormor.

Datteren til Kornelia var gift med Bernhard Benjaminsen. Sigrun husker at hun var en gang på besøk der og lekte med Oddbjørg. Kornelia var snill med dem og spikket båter med mast og papirseil som de to jentene lekte med i et vaskevannsfat. Ingeborg og Kornelia gikk ikke godt sammen og kjeklet en del. Sigrun merket ikke noe til dette og husker svært lite om besteforeldrene fra turen. Hun har hørt en historie om at onkel Ingbert ertet Kornelia. En gang hun ikke var hjemme ble døra spikret igjen. En annen gang gikk han på taket og tømte boss i pipa hennes. Huset ble fullt av røyk når hun la i ovnen. Så måtte hun på taket med en stav for å rense pipa. Der ble hun sittende en stund for stigen var fjernet. Hun fant lærbiter i bosset så hun skjønte hvor det kom fra, men ble etter sigende ikke særlig sint.


Ingbert, Jorunn og vesle Ivar foran huset.
 

Etter at Helga var gift bodde hun der en tid med Ingrid som var født der, men hun følte seg ikke hjemme. En kveld hun var gått ut av oppholdsrommet hørte hun Ivar si til Ingeborg: "Kunne du ikke være litt hyggeligere". Men Ingeborg svarte: "De skal ha det slik som jeg har hatt det". Det hendte at Ingeborg tok med seg døtrene og rodde til butikken. Hun sa ikke i fra til Helga, og spurte ikke om hun trengte noe. Herbjørg var på besøk der før krigen. Ingeborg lå da syk av hjertekrampe. Kjøkkenet var mørkt. Herbjørg lekte mest med barna på Skjæret og de rodde sammen i sundet. Ingrid syntes det var trivelig å være hos besteforeldrene når hun kom på besøk. Hun husker at kjøkkenet lå midt i huset. Det var bygget litt ut på sydøstsiden der det var inngang. På hver side av dette vesle utbygget var det et vindu. Der satt Ivar med skomakermaskinen sin. På den andre siden var det et bord der Agnes satt og sydde. Oppe i bakken til Langhågen hadde han smie. Da Fredrikke var barn bodde hun i nærheten. Hun var av og til inne hos Ivar. Det var interessant å se på skomakerarbeidet. Han sa: "Bare kom hit så ser du hva jeg gjør!" - - "Nå må du komme å få en skive med sirup", sa Ingeborg. Bergljot forteller at det koselige familiebildet ble tatt på en søndagstur et lunt sted et stykke fra der de bodde.

 

På nabogården (Langvågen) var Paul av og til og hjalp til med gårdsarbeid (se bildene).

 

Der bodde Jens Martinussen, en sønn av Solværkjerringa (den andre). Han døde bare 47 år gammel i 1932. Da ble det en vanskelig tid for enka og 3 barn som fortsatt ønsket å bo der. Ingeborg var der nede en mørk kveld med en bøtte med 2 hvetekaker, 2 brød, og mere til. Hun hvisket ute i gangen: "Ikke si det til noen!".

Huset til Gidske ble overtatt av Bernhard Benjaminsen etterat Ivar flyttet. Det ble revet etter krigen og han bygde seg et nytt hus like nedenfor, mot sjøen. Der bor Oddbjørg og Jens Andreassen. Vi var på besøk der i juli 1980 og hilste på henne. Det gamle huset lå langs hagegjerdet til Oddbjørg. Et lite stykke lengere opp mot Langhågen ligger en stor betongkloss - restene etter Ivar sin trapp.

I Konsvik bodde Paul et lite stykke fra foreldrene. Sigrun syns det var litt rart at faren ikke var oftere å besøkte dem. Hun fikk ikke særlig kontakt med bestemoren som virket innesluttet. Heller ikke fikk hun kake med sirup slik som barna til Ingbert. Bergljot forteller at moren var et godt og troende menneske med mange venner i Konsvik. Moren ville at Paul skulle ha giftet seg med en annen.

Ivar

Ivar arbeidet som smed og skytebas i Sulitjelma før han giftet seg. Der kjøpte han toraderen sin. På en gjennomreise var Ivar innom en kafé i Bodø. Da kom det en mann og tegnet et skyggebilde av ham:

Da det var prøvedrift etter kopper i Gjervalen smidde han verktøyet som ble brukt. Rolf hadde vært oppe i fjellet og sett på gruva. Den ligger ovenfor tregrensen nord for vatnet, ca. 300 m over havet.

Ivar var en dyktig skomaker. Det fins fortsatt en og annen ting igjen av det verktøyet han hadde, bl. a. en skomakermaskin som Dagmar tar vare på. Senga hans ble fin etter at Liss pusset den opp. Paul hadde god greie på skomakerfaget og kunne fortelle oss om de spesielle redskapene som faren benyttet.

Ivar likte å få besøk av barn mens han arbeidet sko. Sigrun var av og til innom og da pleide han å si: "Bare kom hit å se hva jeg gjør!" Han satte grisebust på enden av tråden. Så dro han tråden gjennom en klatt med bek og rullet den på låret så den ble helt svart. Under sålen på skoen skar han en renne og der stakk han hull med sylen gjennom overlæret og sålen. Grisebusten med tråden ble ført hver veg gjennom hullet. Så trakk han til i hver ende av tråden. Deretter var det frem med sylen for å lage nye hull gjennom sålen. Han arbeidet også tredokker til barna som de satte armer og bein på sjøl.

Ivar var en tusenkunstner og fikk til det meste av det han satte seg fore. Han laget både dreiebenk og høvelbenk. Ved veien utenfor fjøset i Konsvik hadde han smie og laget kniver og fjellborr selv. I stallen hadde han en hånddrevet mølle med møllesteiner der han malte bygg til grøt under krigen. Disse hadde han fått av Ole Haugen. De fins nå i Sigfreds museum i Konsvik. Han garvet også sitt eget lær.

  Han var også fremsynt. En tid før han flyttet bygget han en vindmølle nedenfor huset mot elven og ville lage strøm til lys flere år før strømmen kom til Konsvik (16/11- 1956). Han laget et høgt tårn av trebjelker med en stige opp til toppen der det var møllevinger av bord. De ble beslått med tynne sinkplater. Dette utstyret fikk han i drift før strømmen kom. Han benyttet en 6 volts dynamo som ga strøm til lys.


Bak Helga og døtrene kan vi skimte vindmølla.

"Gammel – Ivar" vender tilbake

Ivar bodde aleine i huset i Konsvik etter at Ingeborg døde. Det sto et lite stykke innenfor der Olav bor. Han måtte ansette husholdersker for å ta seg av husarbeidet. Den første var Anna Strand fra Strand i Sørfjorden. Helga fortalte at hun var svært snill og grei og at hun likte å pynte seg. Den andre het Marie Bendiksen og var fra Salten. Hun kom våren 1946 og reiste på ettersommeren 1947. Den siste var Hilda som kom etter avertissement i Nordlandsposten. Hun ville gifte seg med ham og fikk en del ting som sengetøy og sølvtøy. Dette sendte hun heim med posten der hun hadde en datter som het Else. Hun reiste sin veg etter å ha hjulpet til med flyttinga til Vassvik. Der bodde Ivar sine siste 11 år hos Bergljot. Han hadde tatt med seg tingene sine og laget båthus av materialene fra huset sitt. Folk fortalte: "Naustet til Rolf kom opp i en faderlig fart!". Han bygget også et hønsehus der han alet opp kyllinger. Selv om han nå var gammel var han fortsatt aktiv og oppfinnsom og laget bl. a. en sirkelsag nedenfor huset som ble drevet av strøm. Materialer til sagbenken og andre ting fikk han fra grantrær som han hadde plantet da han bodde der i sin ungdom. De var nå blitt store.

 
Ivars åker i 1999, samme sted (KLG)

Han var iherdig med nyrydding av den steinete utmarka like øst for innerelva. Der hadde han bodd som ung. Et bilde viser ham i arbeide sammen med vesle Asbjørn med spade og trillebår der huset hadde stått. Ved besøk i august 1996 kunne vi finne igjen dette stedet. Det var midt i en stor åker nedenfor den store runde steinen. En diger røys av stein lå nede ved sjøen. De hadde han flyttet langt av sted med trillebåren.

En dag (31/8-1960) var åkeren ferdig. Ivar satte spaden fra seg mot veggen, kom inn og sa: "Nå får det være bra". Han spiste middag, tok middagsluren sin, og sovnet inn for godt. Jorunn og Sigrun var der en ukes tid for å stelle til begravelsen.


Jorunn og Bergljot bak gården. (begge foto, Sigrun 1960)
 
Ivars begravelse, Vassvik, 1960. Bak fra v.: Helga, Paul,
Jorunn, Ingbert, Agnes, Bernhard, Bergljot, Rolf.

Ingeborg og hennes forfedre

Ingeborg Christina Olsdatter ble født 14/4-1870 på Lekanger i Gildeskål. Den 6. juni ble hun døpt i Gildeskål kirke. Fadderne var: Hans Olsen, Hans Christoffersen og Jakobine Pedersdtr. fra Lekanger, samt Camilla Sand fra Fleinvær. Ingeborg fortalte at hun vokste opp på en plass som het Lia. Ingrid husker hun fortalte litt om skoletiden sin. Det var omgangsskole og de satt rundt et langbord. Læreren gikk rundt og delte ut multiplikasjonstabeller, de var håndskrevne på oljelerret. Han gikk rundt og sa: "Her har du - og her har du - ". Mesteparten av tiden gikk med til å dele den ut og de fikk kanskje ikke lært så mye som de ønsket.

Ingeborg måtte tidlig ut i arbeid og var bare 14 år gammel da faren døde. Hun flyttet da til Horsdal og måtte nok i tjeneste der. Hun ble konfirmert 4 juli 1886 i Gildeskål kirke. Presten skriver om henne: "Meget god Kristendomskundskab".
Modig må hun ha vært som dro så langt hjemmefra etter konfirmasjonen. Da måtte hun regne med å miste kontakten med sin familie. Hun var muligens i tjeneste andre steder før hun kom til Øvre Konsvik. Dit kom hun i 20 års alderen. På nyåret 1900 var hun hos presten for å få utreiseattest til Rødøy. Hun oppga da at hun flyttet fra Gildeskål til Lurøy i 1893.

Hun var nok litt stolt over sitt opphav. På sine eldre dager sa hun at det var både prester og proster i hennes slekt engang hun ble baksnakket i bygda. Men det var visst ikke alle som hadde noen tro på det.

Helga fortalte at da hun giftet seg og flyttet til Gjervalen hadde hun bare en symaskin og en sau med lam. Det var ikke stort en hadde igjen etter lang og tro tjeneste på den tid. Som riktig gammel, under krigen, satte hun av og til av sted oppover bergan i Salen. Salen virket kanskje innestengt og hun lengtet antagelig heim til "Lia" der det nok var utsikt over havet. Herbjørg stelte for henne det siste året hun levde. Hun snakket av og til om Horsdal i Gildeskål der hun hadde bodd og der broren Olai hadde gård. Den 23/7-45 døde hun av hjerneslag.

Bruunslekten (se aneliste)

Ingeborgs forfedre vet vi en del om, langt tilbake i tiden. Hennes tippoldefar Hans Peterssønn Bruun var sokneprest i Gildeskål (1768-1804). Om denne presteslekt står det en del opplysninger i bøkene "Glimt fra Gildeskåls historie" og "En gren av slekten Bruun".

Bruunfamilien var prester 116 år i Gildeskål og Hans var 3. generasjon. Han hadde ingen barn i første og tredje ekteskap, bare i det andre, der 6 av 10 barn nådde voksen alder. Hans andre kone het Barbra Margrete Gjertsen og var av litt adelig byrd (f. 9/7-1740, g. 5/8-1764, d. 13/11-1799). Hun tegnet en krone over navnet sitt når hun skrev det. Hennes adelige hodeplagg var en liten sort kyse med hvit knipling foran. Bar noen slik pryd til kirken med urette måtte hun si ifra.

Etter gammel tradisjon skulle sønnene bli prester og ett par av dem gikk på skole. Men de gikk senere over til å bli bønder. Familien var velstående, men etter Hans ble de fattige. En årsak var at tredje kona til Hans var enke med flere barn. De var bare gift i 2 år før Hans døde den 13/6-1804. Hun arvet halvparten av de eiendeler, gods og verdier han hadde. Det fortelles at hun flyttet til sin eldste datters hus på Inndyr. Der bygde hun på huset for å få plass til sitt "medel" som etter sigende var 5 hestelass. Hans hadde 6 barn som arvet det resterende og det ble derfor forholdsvis lite på hver. Dessuten hindret den engelske blokade i årene 1807-14 handel med Sør-Norge. Det var en kjent sak at en den gang måtte "innbytte sitt sølv til handelsmannen for å få matvarer". I årene 1810-12 gikk det også dårlig med fisket i Lofoten.

Det må også ha vært et hardt liv i Gildeskål senere på 1800-tallet for i folketellingene er det få som er 70 år eller eldre.

Hans Bruun - en ulykkelig prest (Pauls tiptipoldefar)

Barna til Hans Bruun gjorde ham stor sorg. At han fikk flere "uekte" barnebarn var sikkert ikke hyggelig. Man verre var det nok at ingen av sønnene ble prester som kunne overta kallet hans slik det var vanlig på den tid. Eldste sønnen, Jens, dro til Trondheim for å gå på latinskolen. Det er mulig at han deretter dro til København for å studere til prest, men det varte i så fall ikke lenge. Han reiste til sjøs, forliste, og var 20 år da han var tilbake hos faren i 1787. Da hadde han fått barn med ei jente i Trondheim (Judith Wirtmann) som han giftet seg med året etter. I 1801 var han gårdbruker på Myklebostad og fikk etter hvert mange etterkommere.

Hans Bruuns eldste datter (Karen), som var enke etter ekteskap med kjøpmann Carsten Angell på Inndyr, fikk i 1790 barn med hans andre kapellan (Jens Holst). (Kapellanen ble senere suspendert som prest da det viste seg at han også hadde fått barn med ei gift dame i København som han hadde tatt med seg til Trondheim. Deretter ble han jekteskipper og giftet seg med denne dama).

Tre av døtrene til Hans døde som små eller i ung alder, og yngste gjenlevende datter, Edel, fikk i 1800 barn med hans første kapellan Jacob Krog (han benektet visstnok farskapet ved ed). Hun og 2 andre søstre (Karen, Lisabet) bodde ugifte hjemme hos faren. I 1803 giftet nest yngste sønn seg med budeia på gården som var blitt høygravid.

En dag etter prekenen på prestegårdstunet lyste presten forbannelse over sine barn og deres etterkommerne. Omtrent 100 år senere i 1898 ble det holdt en lukket signing i kirken for å oppheve forbannelsen.

Presten på den tiden (1897-1906) het Niels S. Magelsen.. Han har skrevet om dette (Kallsbok for Gildeskål s. 64): "- Såvel sønnene som også tildels døtrene faldt i åbenbar usædelighed. Da den faderlige formaning og tugt ikke hjalp, greb han til det fortvilede forsøg at tugte sine barn på den måde at han en søndag efter endt gudstjeneste samlede menigheten ude på prestegårdstunet og i dens påhør nedkaldte himlens forbandelse over sine vanartede børn. - Efter samråd med min provst og min biskop og efter opmuntring fra dem begge bestemte jeg mig for at løse denne forbandelse i den treenige Guds navn. Det foregik på følgende måde: 1ste pintsedag 1898 (- samme dag som jeg forklarede altertavlens symbolik for menigheden-) havde jeg underhånden anmodet alle af Bruunslægten at blive tilbage på kirkestedet efter endt gudstjeneste, idet jeg i al fortrolighet havde ladet dem vide, hvad jeg agtede at gjøre. Jeg samlede dem i gammelkirken, hvor sogneprest Hans Pedersen Bruuns og flere af hans slægts ligkister stod i ligkjælderen under koret. En del af slægtens kvinder havde grønne krandse med sig, hvilke først blev lagte på kisterne. Vi sang salmen: "I Jesu navn", hvorefter jeg fra alteret holdt en kort tale til de forsamlede ca 100 personer, alle af Bruunslægten. Jeg fremholdt, at sogneprest Bruun, da han uttalte hin forbandelse i menighetens overvær, havde handlet som prest, og at han som prest havde villet øve menighetstugt ligeoverfor sine børn. Jeg fremholdt videre, at når han som prest havde udtalt forbandelsen, så dristede også jeg mig efter mere enn 100 års forløb som prest at løse forbandelsen og meddele velsignelsen. Jeg fremholdt sluttelig stærkt, at hvad jeg nu vilde gjøre, ikke måtte opfattes som noget hexeri, og jeg formanede indtrængende til omvendelse og energisk arbeide for slægtens gjenreisning. Så knælede de ældste af slægten rundt alterringen, de øvrige blev stående bag. Efter en kort bøn erklærede jeg i den treenige Guds navn forbandelsen for løst, slig at den ikke længere skulde hvile som noget tryk over slægten. Derefter lyste jeg Herrens velsignelse. En takkesalme blev sungen, og denne i høi grad gribende handling var endt. Det er mit håb og min tro, at hvad jeg således dristede mig til at gjøre, ikke har været uden betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slægten."

Magelsens datter Kirsti har skrevet ("Prestegårdsliv", bind 2, 1967): " - Far var elsket i menigheten, men de hadde også stor respekt for ham. De fleste var overbevist om at han hadde "Svarteboka". Det ble påstått at det spøkte på prestegården, og når vi sa at vi aldri hadde sett eller hørt noe overnaturlig, ja, da skyldtes det at far hadde "bundet dem". - For mange år siden var det en prest ved navn Bruun som hadde forbannet sine barn og alle deres etterkommere. Grunnen vil jeg helst ikke inn på, da jeg har hørt flere versjoner, og ikke vet hvilken er den riktige. Barna var i alle fall ondskapsfulle, og hadde en søndag funnet på noe fælt da faren kom ut av kirken. I påhør av hele menigheten lyste han forbannelse over dem og deres etterslekt. Det gikk dem ikke godt i livet. Mange etterkommere bodde i Gildeskål og andre steder i Nordland. Flere av dem kom til far, sa de følte seg uvel ved tanken på forbannelsen og spurte om han kunne hjelpe dem. Når motgang møtte dem, tenkte de på at de var forbannet, og ble motløse. Intet lyktes for dem, syntes de. Etter mange slike henvendelser skrev far til biskop Bøckman, fortalte ham det hele og ba om hans tillatelse til å heve forbannelsen. Biskopen var meget forståelsesfull og ga tillatelsen. Så mange av slekten som kunne komme fra, møttes en søndag i den gamle kirken, hvor forbannelsen ble hevet og velsignelsen lyst over dem alle og deres etterkommere. - Jeg ba far om å få være tilstede, men han sa at det var ikke adgang for noen utenom Bruun-slekten. Også ved den anledning hadde han brukt "Svarteboka", ble det sagt".

Denne sak var før i tiden pinlig for denne gren av Bruun-familien og ble holdt hemmelig. Den var ukjent for nåværende etterkommere i Lurøy. Helga Marie Bruun i Bodø var etterkommer til prestens eldste sønn Jens. Hun skrev i 1930 boken: "En gren av slekten Bruun". Det er rimelig å anta at hun kjente til dette for i forordet har hun skrevet: " -- fedrene -- fra hvem man måskje ikke bare har fått bare godt i arv --".

I vår tid er vi ikke plaget med slike fordommer. En senere etterkommer i Bodø (Tordis Kvarv) hadde hørt halvkvedede viser i sin barndom og skrev utførlig om saken i Nordlansposten ("Den forbannede slekt i Gildeskål", 10/3-90).

Prestens yngste barn (Henrik) ble gift i Gildeskål den 6/12-1803 med Berith Persdtr. Evjen fra Mårnes der de bodde. Det var presten på Skjerstad, Erik Dreier, som viet dem. Da skiftet etter faren ble holdt den 20/8-1804 var han i Munkeviken i Bodø. Han fikk 410 riksdaler i arv samt tilgodehavende av "utestående gjeld" som sine to brødre. Men siden, i krigsårene, ble de svært fattige og hele familien døde av sult i 1808. Det ble sagt at han var for stolt til å be om hjelp og at både han, hans kone, og 2 små barn ble begravet samme dag for kommunens regning.

En av sønnene til presten laget et kirkeskip som han forærte til kirken. Det var modell av en tremastet fregatt fra 1700-tallet med 2 1/2 dekk og 48 kanoner.

 
Den 6 September Copulered

Introdr: Isach Jochums.Qv Horsdahl

Copul: Ungkl:Per Brunn Horsdahl
og Pigen Anne Persdatter
For: Md Torsten Menzony Vigdel,
Mons Persen Horsdahl.

Alle Helgens Dag -

Com 74. TP 1 rd 1 ort 1s.
Indleed Per Bruuns Qv. Horsdahl,

begr fra Hans Jansen Ertenvog
4 aar.

 
Den 6. september viet

innledt Isak Jokums kvinne H.

viet ungkar Per Bruun, Horsdal
og pike Anne Persdtr.
Forlovere: Torsten Menzoni Vigdel,
Mons Persen Horsdal.

Alle helgens dag -

74 kommunikanter. Tavlepenger 1-1-1
Innledt Per Bruuns kvinne Horsdal
(etter barnefødsel)
begravet (et barn) fra HJE, 4 år.

Kopi av kirkeboka for tirsdag 6/9, samt 6/11-1803. Etter dette er det ny håndskrift i boka - nå er antagelig Hans blitt syk.

Peder Bruun, Pauls tippoldefar

Det nest yngste barnet til presten het Per (Peder). Han ble døpt 2/10-1776 og giftet seg 6/9-1803 med Ane Elisabeth Persdatter fra Horsdal som var budeie på prestegården. Han var da bosatt på Horsdal. Forlovere var Torsten Menzoni og Mons Perssen Horsdal (farfar til Ane). Torsten var fra en velstående og aktet gårdbrukerfamilie på Vigdelen. Han giftet seg 2 år etter med en datter (Grete Marie Schieldrup) av prestens siste kone (Dorthea Katrine Kaurin).

I 1809-11 er det oppgitt at Per var gårdbruker på Horsdal og skoleholder. Kanskje fikk han mye å gjøre i skolen for i årene 1814-16 var han inderst (leieboer) samme sted. Fra 1818 var han gårdbruker på Lekanger (lpnr. 123). Han fikk bygselbrev på denne gården på 1 våg i 1817, og 1,5 våg i 1819. (Landskylden var 1/2 våg i 1818 og 2,5 våg fra 1820). Han flyttet fra denne gården like før sin død og den ble solgt til handelsmann Carl Olsen Arnøen i 1850. På sine eldre dager ble Per gift for annen gang med Barbro Andersdatter som døde i begynnelsen av 1849. Hun hadde da en voksen datter Fredrikke Christoffersdatter fra tidligere ekteskap. Per var kårmann hos sønnen sin på Våg da han døde 5/8-1848 ("80 år gml."). Det står at han "falt nedover et Bjerg og slog sig ihjel". I det militære manntall står det at han i 1811 og 1814 led av brokk og var "middelmådig" som soldat. I årene 1816-20 hadde han fortsatt brokk og var såkalt "brukbar" i 1816, "anseelig" i 1818, "middelmådig" i 1820, og "svak" i 1826 og 1828. Sønnen Peder Mikal var i 1836 "duelig og rask" og bodde hjemme på gården i Lekanger. I 1865 hadde han fått eget bruk på Våg (lpnr. 129) og hadde 4 barn.

Per fikk 7 barn, men bare 4 nådde voksen alder. Christianna Gjersing Bruun var eldst. Den 2/10-1803 ble hun døpt i Gildeskål kirke. Faddere var: Torsten Mentzoni Vigdelen, onkelen Jens Bruun på Myklebostad og tanten Karen Størmer Bruun. Alle Helgens Dag, 6/11-1803, ble moren (Ane) "Indleedt" i Gildeskål kirke. En kvinne som hadde født barn kunne ikke uten videre vise seg i kirken etterpå. Hun måtte først velsignes.

Barn nr. 2 het Maren Dorthea som ble døpt 10/5-1805. Hun var død under arveskiftet etter faren i 1850. Neste barn var Carsten Petter Angell døpt 20/9-1807, 3 dager gammel. Han levde heller ikke i 1850. Fjerde barn het Hans Jersin som ble døpt 27/1-1811, 8 dager gammel. Han døde som liten. Så kom Peder Mikal Bruun som ble døpt 26/7-1812. Han fikk gård og etterkommere på Våg. Til sist kom Ane Margretha Rach Jentoft, døpt 5 dager gammel den 3/11-1817, og Giertru Nicoline Joede døpt 2/9-1821, 3 dager gammel. Giertru var den eneste som ble født på Lekanger. Hun levde ikke i 1850, men det ble da oppgitt at Ane var enke og at hun hadde flyttet til England.

Elias Blix og Bruunfamilien

Elias Blix ble som nevnt konfirmert sammen med Ingeborg Nicoline. Han var født på en velstående gård på Våg den 24/2-1836. Foreldrene var Peder Christophersen Våg og Margrethe Christophersdatter Hustad. Faren døde 21/10-1839, han glei antagelig utfor en berghammer i Vågslia (Keipa) da han arbeidet med vinterveden. Moren giftet seg igjen i 1842 med søskenbarnet Ole Helgesen Følvik, sønn av den kjente "Klokkar-Helge", en aktet omgangsskolelærer. De fikk 3 barn. Margrethe døde 48 år gammel den 9/3-1857. Ole giftet seg deretter påny og fikk 5 barn til. Elias var mye sammen med Peder Mikal, sønnen til Peder Bruun. I boken "Elias Blix" av Reidar Bolling (1953) har yngste sønn av Ole Helgesen fortalt fra gamle dager:

"På Våg budde ein midalders mann som livet hadde fare heller hardt med. Han heite Peder Bruun og var presteson frå Gildeskål. Han hadde lege nede i Købernhavn og studert teologi, men kom seg ikkje til å gå opp til eksamen (Det var vel heller den eldre broren Jens Bruun på Myklebostad som hadde vært i København??). - Peder Bruun var sers barnegod, og Elias var mykje i heimen og leika med sonen Peder Mikal som var noko eldre (25 år eldre). Peder Bruun dreiv og las med borna (barnebarna?) sine, og granneguten vart med. Det var og ei tolleg stor bokhylle i stua, som visseleg gøymde herlege skattar for ein bokorm, men dei fleste var stengde for Elias, for dei var på framand mål. Så las Elias Blix i tide og utide. Om sommaren gjætte han buskapen i liene opp mot Sandhornet, men bøkene tok han med seg, og når kyrne låg og jorta, gav han seg over til lesnaden. Fleire gonger gløymde han seg heilt bort, og kyrne hamna i tjukkenga på gardane. Da vanka det hogg og vondord som ventande var. Bøkene følgde også med ut på Arnøyfjorden, der han og gamle Kolbein låg på uerstøet. Elias skulde halde båten i médet, men boka på kneet var så forvitneleg at det ofte vart smått med andøvinga. Båten dreiv av, og Kolbein las opp! Ole Helgesen var ille faren med stesonen som berre ville lese. Verst var det at han låg utetter kveldane og øydde talglys for mange pengar. Ikkje var det større gagn i å skjelle og smelle heller for guten var reint forheksa av bøkene. Peder Bruun hadde lånt han nokre ferdaskildringar som kveikte hugen til å kome ut. Det hadde vore forvitneleg å få sjå kva som var attom dei høge fjella, som kasta så breie skuggar over heimegrenda. -

Enno før han hadde fått presthanda på huvudet, laga det seg slik at Elias fekk vere med på langferd. Det var summaren 1850. Faren handla hos Carl Olsen på Arnøya, ein landhandlar som dreiv stort i Lofoten og som førde turrfisk til Bergen på si eiga jekt. Kring jonsok var Ole Helgesen over sundet og fekk oppgjerd for vinterfisket. Da spurde Carl om han Elias kunne omberast heime i slåtten, så han fekk følgje jekta "Aurora" som kokkglunt til Bergen. Stefaren sa ja, og det var ein fjortenåring som var hoppande glad! Han hadde mykje å fortelje jamaldringane da han ein månad seinare var heime på Våg att. Han hadde vore ombord på store båtar som for på utlandet, hadde høyrt framande tungemål og hadde opplevt ei forunderleg ny verd.

Sumaren 1851 gjekk Elias til konfirmant-førebuing i Gildeskål. Konfirmasjonsskolen varde 6 veker. Borna tok inn i heimane kring prestegarden. Det var 41 konfirmanter, 13 gutar og 28 jenter. Sokneprest Peter Andreas Berg hadde vore i Gildeskål sidan 1847. Han var ikke nokon gild mann. Han drakk og krangla med bygdefolket og såg så dårleg etter arbeidet sitt at i 1855 var han avsett frå embedet. - Kvelden før konfirmasjonsdagen vart det folksamt på Inndyr. Frå alle kantar kom foreldra roande. Alt klokka sju sundagsmorgon vart det halde nistegjestebod i klokkargarden. Så held klokkaren Hans Hanssen andakt og gav konfirmantane ei siste rettleiing om korleis dei skulle føre seg i kyrkja. Dei sto etter dugleiken. Elias sto fremst. - Elias vart med på Lofoten som skårunge ein vinter (1853). Stefaren var høvedsmann, og granneguten Peder Mikal Bruun var bestemann på storbåten. Det var avgjort at Elias til hausten skulle innpå lærarskulen, og han hadde lurt med seg bøkene i nistebomma si. Skårungen sat jamt og egnde liner, men boka låg attmed linestampen, sjølv om det ikje var nemnande tid til å sjå i ho. Dei fiska for Reine. Ein dag skulle Elias hjelpe Peder Mikal med å bere ein rognstamp opp frå båten. Elias var veik i hendene, og stampen var tung. Best det var, miste han taket, og rogna flaut nedover hamrane og ut i sjøen. Da sette Peder Mikal i: "Når du ikkje er så pass kar at du kan hald’i ein rognstamp, ska’ du berre dra deg opp på denne "samaritanen" i Tromsø så snart du kan. Det blir ikkje nå’n skikkeleg kar tå deg likevel, ikvartfall ikkje nå’n feskar."

Christianna, Pauls oldemor

Christianna Bruun ble konfirmert 28 juli 1822. Presten har skrevet: "Meget god Kundskap og Flid". Hun var da 19 år gammel og bodde på Lekanger. Da var hun antagelig i tjeneste der. Hun giftet seg 26/7-1832 med Ole Pedersen fra Nord Arnøy. De fikk barna Ingeborg Nicoline Marie og Anton Peder født i 3/2-37. Anton ble døpt hjemme på Lekanger den 30/4 og konfimert 23/7-54. Han bodde også da på Lekanger der han antagelig var i tjeneste. Neste sønn Hans Christian ble døpt 10/4-45. Familien var da flyttet til Nord Arnøy der alle fadderne også holdt til: Medser Torkilsen, Peder Olsen, Lars Torkilsen, Louise Larsdtr. og Jacobi Olsdtr.. Hans Christian ble konfirmert 30 juni 1861 og bodde da på Nord Arnøy.

Ole Pedersen hadde fra før en "uekte" sønn, Christen født 11/1-31, med Karen Torkilsdtr. på Nord Arnøy. Men det ble Christianna han giftet seg med. Forholdet til Karens familie var likevel godt siden de var faddere til Hans Christian. Vi kan spekulere over hvorfor han ikke giftet seg med Karen. Men Christianna var ihvertfall et bedre parti.

Christianna døde 20/9-61 og ble begravet 20/10. Hun bodde da på Våg som inderst hos broren Hans Peder Bruun som hadde gård der. Mannen (Ole) var antagelig også skrøpelig på den tid og bodde hos sønnen Anton Peder på Nord Arnøy.

Ole hadde en søster Berith som var enke på et bruk på Nord Arnøy (lpnr. 163). Dette bruk drev Anton i 1865 og faren som nå var blitt enkemann losjerte der. Anton var da gift med Karen Christensdatter (34 år) og de hadde 2 barn, Nicoline (5 år) og Hans (1 år). Anton og Karen giftet seg 28/12-61 i Gildeskål kirke. De fikk også en datter Lovise 6/2-63 og broren til faren, Hans Olsen, var fadder.

Ingeborg Marie, Pauls bestemor

Ingeborg (Nicoline) Marie Bruun ble født den 14 okt. 1833 og døpt 27 okt. i Gildeskål kirke. Faddere var: "Christen Hansen Lechanger, Peder Mikal Beidern, Hanna Larsdtr. Klarstad, Johanna Sigurdsdtr. Lechanger, og Ingeborg Christensdtr. Beidern". Hun ble konfirmert den 13 juli 1851 i Gildeskål kirke. Av presten fikk hun vidnesbyrdet: "Gode Kundskaber. Flid og Sædelighet god". Kopper var hun blitt vaksinert mot den 29/7-37 av P. Bruun. Hun gikk sammen med Elias Blix som var oppført som nr. 1 av konfirmantene. Han bodde på Våg, var 15 1/2 år, og om ham står det: "Udmærkede gode Kundskaber". Ingeborg Marie ble tidlig enke etter sin første mann (Peder Christian Hansen) som døde av nervefeber 21 mai 1864 bare 36 år gammel. Da bodde de på Langholmen (bruk 2) på østsiden av Sør-Arnøy. I desember 1865 bodde hun fortsatt på Langholmen sammen med hans yngre bror Ole Martinus og Peder sine 2 barn, Carl Johan (5 år), og Pernille ("Petra", 2 år). Han var da 40 år, ugift, og husmann uten jord. De giftet seg 6. jan. 1870 i Gildeskål kirke. Han var født i Fleinvær og de flyttet nå til Lekanger. Forlovere var Hans Olsen og Nils Johnsen, begge fra Lekanger. Det ble lyst ("Tillyst") 10, 17, og 24 oktober 1869. Presten har også anført: "Under 19 Nov. f. å. meddeltes han kgl. Bevilgning til at ægte sin Broders Enke, Attest fra Skifteretten".

I desember 1875 finner vi Ole som fisker og husmann med jord på bruk/matrikkelnr. 124 på Lekanger. Det var 8 bruk på Lekanger den gang og Ole hadde det nest minste med 2 kuer og 4 sauer. Avlingen i 1875 var 1/4 tønne bygg og 1 tønne poteter. De hadde 3 barn hos seg: Carl Johan Pedersen, Ingeborg Christina, og Olai Ingvald.

Hans Martinus Pedersen var 15 år og tjenestegutt på Ravik på nordsiden av Sandhornøya. Der bodde også morens tremenning, Maren Johanna Bruun for hennes datter, Gjertine, var gift med eieren på Ravik, Ole Pedersen. Ole var bror til Elias Blix. Maren var nå enke etter gårdbrukeren på Ertenvåg, Christoffer Mentzoni, sønn til Torsten Mentzoni i Vigdelen. Christiannas søster, Maren Dorthea Bruun, f. 1805, bodde der som tjenestepike i 1875 og levde lenger.

Ole døde allerede 28 mai 1884 og ble begravet 8 juni. Hva han døde av er ikke oppgitt. Hadde det vært ulykke eller smittsom sykdom skulle presten ha skrevet om det i kirkeboka.

Datteren Ingeborg Christina flyttet deretter til Horsdal og måtte antagelig i tjeneste der. Hun var 16 år da hun ble konfirmert i Gildeskål kirke. Senere reiste hun hjemmefra og kom som vi vet til Øvre Konsvik.

I 1891 satt Ingeborg Marie som enke i ei stue på Lekanger og hadde 2 sønner boende hos seg. Hans Martinus Pedersen var eldst, ugift, og 33 år gammel. Den andre var Olai Ingvald Olsen som nå var 18 år. De drev begge med fiske.

Moren har oppgitt at hun hadde som erverv: "Haandgjerning, Spinding og Strikning". Det var ingen spøk å være enke i de dager og det var nok et hjem preget av nøysomhet. I desember 1900 bodde hun fortsatt sammen med sønnen Olai som hadde husmannsbruk på Lekanger ("gård nr. 71, underbruk 3/8"). Han hadde nå giftet seg med Hanna Sakariassen fra Furenes i Beiaren. De hadde da to små barn, Ingerte og Hilmar Olaf. Ingeborg Marie døde som enke på Mårnes (like nord for Lekanger) 12 februar 1917. Hun ble gravlagt på Lekanger kirkegård.

Broren til Ingeborg Christina, Olai Ingvald, flyttet også fra Lekanger til Horsdal. Han var en aktet og omgjengelig mann og fikk 8 barn og mange etterkommere, spesielt i Bodø-området. Fra kusine Åse har vi fått opplysninger om alle hans barnebarn som er tremenninger til henne og Paul sine barn. Bjørn Solvang på Inndyr samlet dette materialet. Han er gift med en søster av Odd Karlsen, mannen til Åse.

Ingeborg Christinas halvsøsken

Ingeborgs Maries første mann (Peder) var som nevnt en bror av hennes andre mann. De ble gift 29 august 1858 i Gildeskål kirke. Forlovere var Nils Fredriksen og Hilda Torkilsen, Nord- Sandøy. Peder var 29 år og født i Fleinvær der faren het Hans Johansen. Peder bodde da i Nord-Arnøy. Hun var 25 år og bodde på Våg der hun antagelig var i tjeneste. Sønnene til Peder, Hans Martinus og Carl Johan Petersen, var derfor mer enn bare halvbrødre til Ingeborg Christina.

I 1900 hadde Hans Martinus fått seg et bruk ("gård nr. 81, bruk 1") på Nord-Arnøy og var gift med Ingeborg Johannesen. De hadde da 4 barn: Hjalmar, Ingvald, Johan og Helmine.

Hjalmar Berg Hansen ble pastor i USA. Han var gammel da vi ble kjent med ham i Oslo der han bodde i en leiegård som han eide selv (Sverdrupsgt. 4). Han var en from og hyggelig mann. Om Ingvald står det i folketellingen for 1900 at han ble blind på høgre øye da han var 4 år gammel.

Carl Johan bodde januar 1891 i et nabohus til moren på Lekanger og var gift med Hansine Mathea Johansdatter, født 1870. Der bodde de også i desember 1900 ("gård nr. 71, bruk 8"). De fikk 9 barn. Det var Hilma, Einar, Ester, og Olav i Bodø, og Karl på Lekanger. Valter dro til USA og ga ikke livstegn fra seg. Han ble oppsporet av Frelsesarmeen, men ønsket ikke kontakt. Den eldste av søskene, Dankert, var skytebas i Glomfjord og den yngste, Gerhard, skytebas i Narvik. Begge omkom i en ulykke. Det var også en søster Emma som døde ung. Einar var sjåfør og snekker i Bodø. Før krigen kjørte han drosjer. Under krigen måtte de kjøre på knott. Han ble forgiftet av gassen slik at øynene ble skadet. Kona het Astrid Forøy og moren hennes hadde matbutikk i Bodø. Olav var den siste gjenlevende. Han og kona Julianne bodde 35 år i Bergen (1934-69) før de bosatte seg i Bodø. Karl Karlsen bodde på Lekanger og var gift med Hjørdis. Familien var gjerne der på ferie. Karl fikk datteren Torbjørg Køste som bodde på Langhus syd for Oslo der hun og mannen Alf bygde seg hus. Hun arbeidet i en optikerbutikk på Ski, men ble syk og døde i april 1995. Torbjørg fikk 3 barn: Torill, Arne og Kari. Arne ble politimann.

Hilma og Harry

Hilma var liten av vekst, pratsom og svært hyggelig. Paul og Ingbert likte å overnatte hos henne når de var på vei heim fra Lofoten. Hun var slumsøster i Frelsesarmeen og gikk ofte i uniform. Hun arbeidet i kafféen på Kvanum hospits, like ved Domkirken. Herbjørg overnattet der engang høsten 1945. Da satt Hilma i resepsjonen. Det var stort behov for sengeplass på den tiden og et stort kvistværelse var fullsatt med senger. Det ble brukt enten for damer eller herrer etter behov.


Hilma bodde i Svenskbyen (Fredensborgveien, "vei 201A, nr. 2") og var gift med Harry Martin Hansen som var brannmester i Bodø. Han var en av de første som fikk bil i Bodø. Det var en diger 7 seters amerikaner med eiker i hjulene. Harry var en hyggelig kar, men kunne bli bråsint. De hadde hytte inne i Vågan (Kistrand) og en gang under fiske der mistet han en laks overbord. Da holdt han slik styr at båten nesten veltet. Under en brannøvelse i 1940 var det fjære sjø 7 m ned fra brygga. Han la ut slangen og kjørte pumpemaskinen så hardt han greide så brygga ristet faretruende. Men noe vann kom ikke og
riktig sint ble han, men det gikk fort over. Harry ble blind da han ble gammel. Hilma døde alt i 1967 og Harry i 1970. Hytta de etterlot seg kjøpte Georg Andersen. Hilma fikk en sønn Erling som døde ung og en datter Milly som giftet seg med Erling-Johan Gåsvær. Han døde også tidlig. Herbjørg og Sigrun var på besøk hos Hilma under krigen og traff Milly og Erling-Johan. De var da forlovet. Erling Hansen fikk en sønn Bjørn Ramskog som var sikkerhetssjef på et amerikansk cruiseskip som var innom Bodø da vi var der i juli 92. Milly hadde da pensjonat på Fauske om sommeren og bodde på Mallorca om vinteren.

Tante Ester

Ester Karlsen bodde hjemme på Lekanger og stelte for foreldrene helt til moren, Hansine, døde i 1934. Så dro hun til Oslo en tid for å gå på døveskole, Hun hadde en liten leilighet med systue i Bodø og sydde hatter.

   
Ester utenfor leiligheten i Bodø.

Elever hadde hun også. På døveskolen hadde hun truffet Gustav Gulbrandsen som hun giftet seg med og slo seg ned i Oslo. Gustav var døvstum og døde tidlig. Det var Bernhard som tok kontakt med henne den tiden han arbeidet på Akers Mek. (våren 61). På sine eldre dager giftet hun seg med Einar Karlsen som hadde vært arbeidsformann på Fellesmeieriet. De hadde leilighet i Sverdrupsgt. 4, gården til hennes fetter Hjalmar Berg Hansen. Vi hadde mange hyggelige stunder sammen med henne på den tiden og var også på besøk på en hytte de hadde ved Øyeren. Den solgte de i 1978, da var de for gamle til å dra dit med den folkevognen han hadde. Hun malte mange pene malerier i sin fritid, slik som Agnes Rydning. Sigrun fikk to stykker. Ester døde 3 juni 1983 og Berg Hansen holdt en meget pen tale i begravelsen den 8 juni. Han var da 91 år gammel. Hun og Einar, som døde en tid senere, ble begravet på Alfaset kirkegård.

Tante Agnes og onkel Bernhard


Agnes, Bernhard og Bergljot
juli 1935

Tante Agnes ble gift med Bernhard Rydning. Han var et arbeidsjern og meget dyktig. Han jobbet bl. a. som sveiser på Jernverket på Mo, Slagentangen og Akers Mek. i Oslo. På verftet i Kalundborg lærte han å sveise skip. Vi besøkte ham og Agnes en del da de bodde den siste del av sitt liv i Tønsberg. En kveld Bernhard satt alene med Sigrun fortalte han at Agnes og han var de første som tok bureisning i Salen. Han dro til Svalbard et års tid etter at de giftet seg (5/9-34). Han arbeidet dag og natt for å tjene mest mulig. Agnes dro en tid til Harstad der hun hadde hybel og tok imot søm for folk. Da han kom heim i 1935 bygde de et lite hus like innenfor der hvor Olavs hus nå ligger og begynte å bryte land. Ingbert og Jorun kom så flyttende året etter. De hadde ei ku, laget seg en jordgamme til seg selv og kua, mens de bygget sitt første hus. Det var et lite hus på 1,5 etasje på oversiden av veien, vis a vis fjøset. Jordgammen lå også på oversiden et lite stykke lengere innover langs veien.
Omkring 1936 flyttet Ingeborg og Ivar inn hos Agnes og Bernhard. De bygget et tilbygg i vinkel til huset deres av materialer han tok med seg fra naustet på Sør-Solvær.
Bernhard og Ivar grov en dyp grøft, nærmest en kanal, tvers over myra for drenering. Den skulle dele landet likt mellom Ivar og Ingbert slik at de fikk ca. 50 mål hver. Men den gikk nok litt på sjeive for det
har vist seg at Ivar bare fikk anslagsvis 37 mål. Kanskje syntes han at det fikk være mer enn nok.

Etter en tid ble Agnes nedfor og begynte å gråte en del. Bernhard var ute med Ivar og arbeidet hele dagen så han skjønte ingenting. Til slutt fikk han ut av henne at Ingeborg sto ved vinduet og fulgte med dem i arbeidet med kanalen. Når Bernhard hvilte seg ba hun Agnes komme å se på den "latsabben". Da Bernhard fikk vite sammenhengen ble det bestemt at de skulle flytte. Ingeborg mente at det gjorde ikke noe, "han Paul" ville sikkert overta. De forlot huset uten vederlag og dro til Osmo i Hemnesberget der han forpaktet en gård sammen med broren Anton. Bernhard fortalte nok dette til Sigrun for å avsanne ryktet om at de flyttet fordi Agnes hadde dårlige nerver. Var Ingeborg plaget med tungsinn og depresjoner p. g. a. hjertekrampene?

Bernhard dro en gang nordover til Gildeskål for å oppsøke slekt. Han fortalte at han ble hentet i båt over et lite vann. Mannen i båten var utrolig lik Ingbert, men han fikk visst ikke varig kontakt med dem. Han undersøkte sin egen slekt og fant ut at farfaren, (Hans Rolfsen) kom fra Gudbrandsdalen som liten sammen med foreldrene. De gikk visst det meste av vegen. Hans brordatter Hildur i Holmestrand har fortsatt disse undersøkelsene.

Agnes og Bernhard fikk ikke barn og tok til seg en liten gutt Asbjørn-Harry. Han var født på Mo (8/4-1948) og moren hans som var enke hadde også en datter. Rundt 1950 flyttet de til Mo (Båsmoen) og leide senere et hus i Fageråsen.

 
Agnes og Berhard med Asbjørn og Bernhards bror i Fageråsen.

Det var gode arbeidsmuligheter for Bernhard på det nye Jernverket. Det var lang veg til arbeidet og han hadde derfor en motorsykkel på den tiden. Den hadde en sidevogn der Agnes kunne sitte. Han hadde også skøyte og drev fiske. Men etterhvert likte ikke Agnes seg på Mo, det var bl. a. noen Jehovas vitner som var plagsomme med husbesøk. Hun var også syk på den tiden av kreft og etter et opphold på sykehuset i Brønnøysund flyttet de til Tønsberg (Valløe) i 1957. Agnes flyttet først, hun hadde antagelig fått tilbud om jobb. Da Berhard kom etter litt senere hadde hun begynt å arbeide med søm, men hadde lite å greie seg med. Han fortalte at hun drakk av lokket på kaffekjelen så han måtte ut å kjøpe kopper. Samtidig fikk de en ny kjel.

Bernhard arbeidet først på oljeraffineriet på Slagenstangen. Av og til var han i Oslo på sveisekurs eller oppdrag ved Akers Mek.. Da besøkte han Sigrun som arbeidet på Rikshospitalet. I 1960 flyttet de inn på Nordre Nes ved Tønsberg der Berhard bygget et pent hus i nærheten av sjøen.


Bernhards søsken på besøk i Nordre Nes

Bernhard arbeidet en tid på et tinnstøperi der han bl. a. laget pene fat. Vi fikk et slikt fat i bryllupspresang. Fiske drev han også med for skøyta hadde han vært nordpå og hentet sammen med Asbjørn. I januar 1966 var det så mye is på fjorden at han måtte ha den liggende helt ute ved Vasser og i 1967 solgte han den. Siden var han også av og til langt ute i Oslofjorden på fiske med motorbåten. Barna og vi fikk gjerne en hyggetur på sjøen når vi var på besøk. Agnes stelte fint for oss. Hun var stille og fredelig og tok av og til citeren frem og spilte litt.

Bernhard var siste gang nordover i 1972, i begravelsen til brorkona Ane i Småskogan. Han var innom Salen og ble imponert over alt nydyrkingsarbeidet Olav hadde gjort. De siste årene vi var på besøk i Tønsberg (1974-75) holdt Bernhard på med å bygge en stor, fin, fiskeskøyte av betong bak huset sitt. Han var helt ferdig med båten og hadde fått den på sjøen da han døde. Agnes og Bernhard var mye plaget av sykdom og Bernhard var flere ganger innlagt på sykehus p.g.a. hjerteinfarkt. En gang lå han hele julehelgen. Agnes døde alt den 12/12-75 og Bernhard ett år senere den 2/10-76.

Bernhard fortalte bl. a. om det hårde arbeidet på Svalbard og all den elendighet som alkoholen førte med seg. Derfor var han avholdsmann. Han var imot fagforbund og måtte tåle mye kritikk av arbeidskamerater fordi han ikke ville organisere seg. Det hendte han utførte krevende og farlige oppgaver som å sveise med asbestdrakt inne i meget trange og varme ovner i Stålverket på Mo.

Bernhard var flittig medlem av frikirken. En dag han var på veg fra kirken måtte han hvile på en benk. Der sovnet han inn. En gang (1972) skrev han i et brev til oss: "Livet har sine mange uløste gåter, og det er vel bra at vi ingen ting vet på forhånd. Bare at vi er i stand til å legge våre problemer inn for den levende Gud. Han som stilner alle bølger hvor kvite de enn bryter".

 

FORFEDRENE TIL HELGA

HELGA OLEA AUNE

Helga ble født i 8 april 1904 på en liten øy i Lurøy som heter Bukkøy. Den 29 mai ble hun døpt i Lurøy kirke. Faddere var: "Husmann Daniel Hansen og Hustru Varø, Pige Bergine Danielsen Varø, Dreng Harald Sahl Bokø, Pige Kristine Marie Olufsen Bokø". Hun hadde aldri sett sin far som omkom på havet og moren ble syk da hun var ung jente. Hun vokste derfor opp hos besteforeldrene sine og hadde det godt der. Helga fikk 5 sønner (Olav, Kato, Knut, Per, Sverre) og 3 eldre døtre (Ingrid, Herbjørg og Sigrun).

En tremenning av hennes barn, Henrik Johannessen i Bergen gransket slekten til Helgas mor og sendte oss slektstavler. Slekten til Helgas morfar, Oluf (Petter Meg) Olsen, kom fra Sunndalen og er omtalt i 3 bygdebøker der. Anita Karin Jacobsen har også bidratt med slektsopplysninger. Ellers var Helga flink til å fortelle om folk og slekt. Hun nedstammer via faren fra den kjente Losnaætten der det er listet opp aner tilbake til Harald Hårfagre.

Kvitvær (se aneliste)

Oluf ble født 29/9-1846 i Kristiansund der faren, Ole Melkild, var rorkar for tollvesenet. Helga mente å huske at det ble fortalt at Oluf var den eneste som ble reddet i land under et forlis. I alle tilfelle lå Kvitvær midt i skipsleia. Det var ikke uvanlig at det kom fremmedfolk på besøk. Presten Gabriel Smith Faye skriver (1836): "Qvitvær med 2 Oppsiddere. Her er i Nødsfald Havn for Jægter". På Kvitvær giftet Oluf seg med Helene Olava Marie Hansdatter som var født der den 3/7-1850 og døpt 4/8 i Lurøy kirke. (Se forfedrene hennes)

     

Oluf og Helene fikk 9 barn som alle ble født på øya.: Anna Katrine Johanna (f. 9/4-1873, d. 4/1-69), Oleanna Helmine Maria (f. 11/8-1874, d. 1943), Ole Peder (f. 23/1-1876, d. 11/2-53), Hilken Pauline (f. 11/10, d. 23/10-1879), Harald Zahl (f. 21/8-1881, d. 12/4-61), Ida Marie (f. 2/3-1885, d. 14/4-78), Kristine Marie (f. 22/3-1888, d. 11/3-66) og Petrine Autonette (f. 23/2-1891, d. 28/3-82).
Helgas mor, Kornelia Sofie, ble født den 9/6-1878 og døde 5/10-67.

I Lurøy hadde familien nedskrevet fødselsdatoene for Helene og Oluf som henholdsvis 5/7-1846 og 6/7-1844. Interessant er det også at sønnedatteren til Olufs tvillingsøster Anna Gurine i Bodø, hadde Olufs fødselsdato oppskrevet som 7/6-1844. Folk flest vil vel som regel være yngre enn det de virkelig er?

Helene ble konfirmert i Lurøy kirke 27 aug. 1865. Presten ga henne meget godt både i "Kundskab og Flid". Helene hadde en eldre bror Carolius Johan, født i 1847 og en litt eldre søster Petrine Johanne Klæbo født i 1849. Hun fikk også en halvbror, Karl Johan Meyer født 23/12-76, der moren var Karen Dorthea Andersdatter i Nord-Solvær. Carolius druknet 17 jan. 1871 sammen med 2 andre ungdommer fra Kvitvær som var på veg fra Lurøy i en "trerømmingsbåt". Det ble anført: "En heftig Storm kom over dem".

Faren til Helene het Hans Christian Hansen og var født 16 januar 1825 på Øvergården på Kvitvær. Moren, Synneve Larsdatter, ble født 1813 i Oldervika i Rødøy. De ble gift i Lurøy kirke den 15 oktober 1848. Forlovere var Peder Pedersen, Onøy, og Christian Pettersen, Selvær. Faren hennes het Lars Nilsen i Oldervik som var gift med Karen Pedersdatter f. ca. 1782 Ås i Lurøy. Hans foreldre var Niels Poulsen og Kirsten Lassedatter i Molviken i Rødøy. Karens far het Peder Michelsen f. ca. 1752 Ås, bror til lensmann Lars Michelsen Aas. Peder fikk bruket Ørnes på Aldra ca. 1780, men døde allerede i 1785 (Se skiftet)- Hans far var også lensmann på Ås og het Michel Pedersen (1713-1786). Lars og Karen flyttet til Øresvik/Tømmerdal ca. 1823 og videre til Vatne i 1834. De var da sammen med sønnen Niels og var 50 år gamle.

Peder Michelsen (f. ca. 1752, d. 1785) fra Aas i Aldersundet giftet seg i 1781 med Elen Knutsdatter (f. 1757). Peder var sønn av lensmann Michel Pedersen Aas og hustru Karen Larsdatter Klæbo, som også hadde en datter Elen Margrete gift og bosatt på nabogården Stuvland. Kona Elen var datter av Knut Abelsen og Synnøve Andersdatter Aas, altså fra nabobruket. Peder overtok rimeligvis bruket Ørnes på Aldra allerede i 1780 da han betalte kvernskatt.
Barn:

  1. Michel dpt 1781. Bruker på Hjart, g. 1828 med Karen Knutsdatter.
  2. Karen Malena Klæbo dpt. 1782. Tj.pike i Oldervika i 1801, senere gm. Lars Nielsen Øresvik.
  3. Synneve dpt. 1783. G. 1814 med e.mann Gabriel Nilsen Tonnes. G.2 med Ole Jacobsen Tonnes.
  4. Ingeborg dpt 1785, d. 1800.
  5. Mille f. ca. 1786, d. 1786 (3 mndr. gml.).

Peder hadde kvern på Ørnes og betalte skatt. Den lå øde i 1783. Han døde allerede i 1785, det står at han da bare var 38 år gml.. Vurderingsmennene i skifteoppgjøret etter Peder fant gårdens bygninger "..nogenledes i forsvarlig Stand..", men fant likevel å benytte nesten 3 daler av familiens formue til "Reparation" av husene. Det meste av boets krav var fordring fra familiens faste kjøpmann i Bergen på nesten 83 daler. Samlet formue var på 117 daler og 5 ort, mens gjeld/avdrag kom på 107-4-8 sk.. Det ble dermed bare 10 daler og 4 skilling på deling til gjenlevende arvinger, enka og 4 mindreårige barn. Familien hadde en salmebok, en bibel og en Brochmanns huspostill til bruk under husandakter. Det var mye sjøredskaper, både til påkledning (sjøstøvler, skinstakk, skinnhatt, skinnbukse m. m.) og til fangst (9 sildegarn, sildegarnstreng, to stk. dypsagn med stein, m. m.). Av båter var det bare en færing og han hadde en jernbismar med malmlodd til veiing av fangst. Salting ble også benyttet for det fantes 1 ½ td. spansksalt til slikt bruk. Peder hadde også øks og grev. Til innebruk var det flere gryter, et brødjern, to tinnfat, to tinntallerkener m. m.. Det var få skinnfeller og ovnen var "sønder". Garderoben var dyr, kanskje han måtte han som lensmannssønn ta seg godt ut for sine sambygdinger. En vest var verdsatt til 16 daler (verdi av 3 kyr) mens hans klær totalt beløp seg til 26 daler. Budskapen var liten i forhold til hva tidligere eiere hadde. Det skyltes vel at gårdsdriften ikke var kommet skikkelig i gang. Det var kun: 4 kyr, 4 voksne sauer. 1 jømmer, 4 voksne geiter, 1 hane, kje og en "dyr" hest. (Fra Lurøyboka 2004/05, s. 51, ved Rune Bang).

Far til Hans Christian het Hans Olai Hansen. Han var født i 1792 og sønn av Hans Hansen og Jonella Olsdatter på gården Haugland. De giftet seg 23 okt. 1788. I 1801 var Hans Hansen død og Jonella (43 år) gift påny med Christen Olsen (39). Jonella hadde da sønnene Hans Olai (8 år) og Andreas (6), samt datteren Karen Hansdtr. (12 år) boende hos seg. Det var det året 3 andre bruk på Haugland.

Hans Olai ble 10/9-1820 gift med Maren Johnsdatter Kvitvær, født 1784. Hun var datter av John Gundersen fra Aldra (f. 1752) og Ingeborg Henriksdatter som ble født ca. 1742 på Lovunden. Hennes foreldre var Henrich Gullesen og Anna Joensdtr. på Lovunden. Hans Olai overtok Øvergården etter svigerforeldrene.

I 1801 var det 2 bruk og en husmannsplass på Kvitvær, totalt 19 personer. På det ene bruket (Øvergården) bodde Maren Joensdtr.. Hun var det året 16 år, og hadde halvbrødrene Henrich Joensen (27) og Joen Andersen (21). Moren, Ingeborg Henrichsdtr., var 59 år og Joen Gundersen 49 år, hun var gift for 3. gang etter å ha overlevd 2 tidligere brukere av Øvergården. Hun ble gift til Øvergården ca. 1765 og døde.20/2-1826, mannen Joen året før,

Hans Kristian Jørgensen som kom fra Nord-Solvær fikk Øvergården på Kvitvær i 1882 etter foreldrene til Helene. Det var kr 200 kontant og 20 kr året i leie til Gidske. Han var gift med Jensine Marie Nielsen fra Nergården. Da hadde Oluf og Helene satt bo, først som strandsittere, siden som husmenn i ei lita stue nede ved sjøen. Oluf ble kanskje sett på som en snylter av de nye leilendingene for faren til Helene var nå blitt kårmann på gården og hadde vel ikke lenger stort han skulle ha sagt.

Hele familien bodde på Kvitvær i januar 1891 bortsett fra Oleanna, mens Petrine var på veg. Oluf var da husmann og fisker. Faren til Helene bodde på Øvergården aleine sammen med de nye leilendingene. Det året var det 5 familier og 31 personer på Kvitvær, denne magre øya som bare er ca. 1200 m lang og 800 m bred. Men i dag er det vanskelig å finne spor etter alle disse menneskene. Den er øde og en kraftlinje går tvers over øya. Det fins noen få grunnsteiner etter Øver- og Nergården som Henrik tok bilde av. Han fikk en tur dit i 1992 sammen med Johan og Gerd Oddøy.


Nordvestre del av Kvitvær. Pilen viser Sjøvika. Vi ser litt av de kvite klipper som har gitt øya navn.

Rester av Øvergården.
 
Rester av Nergården. Gerd Helene Oddøy.


Sjøvika med Lovunden i bakgrunnen. (Foto: Olav Andresen)

I desember 1900 var 22 personer bosatt på Kvitvær. Da var Olufs familie flyttet til Bukkøya der Ole, Kristine, samt Petrine, bodde hjemme hos foreldrene. Ole drev hovedsakelig med fiske.

(Mye info om Kvitvær i Lurøyboka 00/01: "Fra bykseljord til slektsstevne" av Sverre Mogård-Larsen).

Mormoneren fra Kvitvær

Hans Kristian Jørgensen fikk 2 sønner og 4 døtre. Yngste sønn Konrad Johan Zahl Hansen ble født i 1883. Han dro først til Trondheim 1901 i bakerlære (slik som Harald, muligens på samme tid!). Det var et hardt liv og Konrad kom seg derfor til Bodø der en eldre søster (Kristine) var syerske. I Bodø kom han i skredderlære og ble mormoner. Han fikk lån fra dem og emigrerte til USA i 1906. Han skrev boken "A glance at my life" (1971) der han forteller litt om livet på Kvitvær. Hans morbror Mathias Nielsen forpaktet den andre delen av Kvitvær (Nergården). Den ble overtatt av Laurits Larsen i 1895 som fikk 7 barn og en av dem, Richard Larsen (f. 1882), ble en god venn av Konrad. Men han nevner hverken Richard, eller Harald som bare var 2 år eldre i boken sin. Konrads bror Johan Kristian Hansen ble gift med en søster av Richard (Louise). De bygde hus på Kvitvær og døde der. I 1946-48 var Konrad på misjonsoppdrag i Norge etter å ha vært borte i 40 år. Han besøkte Kvitvær juni 1947 og tok bilder av gårdene som enda sto der (se Lurøyboka 86).


Gårdene på Kvitvær sett mot nord. Øvergården til venstre og Nergården til høgre. (foto: Konrad 1947)

Han besøkte Richard på Selvær og datteren Olga Selvær husker godt dette. De hadde mye å snakke om og Konrad var meget interessert i folk og slekter da han var slektsforsker hos mormonerne. Av og til slo han over i engelsk. Da slo Richard neven i bordet: "No snakka du norsk!". Slikt ville ikke Richard vite av enda han snakket godt engelsk selv. Olga Selvær var flere ganger på Kvitvær som liten omkring 1920 sammen med faren for å besøke sin farfar som bodde på kår i ei gammel stue på Nergården.

En bror av Richard som het Konrad (Hjalmar By) Lauritsen hadde et pent kvitt hus med glassveranda i Sjøvika og fikk 7 barn. Konrad og hans eldste sønn (Angel) omkom på sjøen ved Eggeløysa den 2 april 1918. Han hadde en stor fin seilskøyte (bilde i Lurøyboka 93, s. 102). Huset i Sjøvika ble bygget opp igjen på Onøya da sønnen Robert Kvitvær flyttet.

Richard Larsen (se slektsliste)

Richard Larsen var Ingrids svigerfar og bestefar til Ole Henry. Han var en aktet og arbeidsom mann. Han rodde fra Kvitvær til Selvær for å fri til Ingeborg Anna Olsen og dro (1906) til USA 2-3 år som tømmerhogger og jordbruker for å tjene penger til huset som han bygde på Selvær. Han tok en tur til Oslo i 1956 og kom forbi Kvitvær som nå var helt øde. Det eneste "menneskelige" han så var den svarte steinkjerringa der han hadde lekt som gutt. På Selvær hadde han to fiskeskøyter i tur og orden som het Rollaug. Det går gjetord om hans dyktighet til sjøs der han bl. a. reddet folk i stormvær (Helgelands blad juli 1952). Leger som var på besøk i Selvær overnattet hos Richard og hadde kontor og venteværelse der.

Bukkøya

Gjertine Nilsen, søster av Richard Larsen, bygde seg hus på Kvitvær (Toften) da hun ble gift (se Lurøyboka 86 og 00/01). Hun fortalte i en alder av 98 år hvorfor Oluf flyttet til Bukkøya. Dette står i et brev som datteren Randine Andersen skrev til Helga (1983). Huset til Oluf lå på en fin grass-slette nede ved sjøen ("Olufviken") som nå heter "Olufvollen" mens brønnen som er gjengrodd kalles "Olufbrønnen". Huset ble etter hvert så dårlig at det nesten datt ned. Oluf rev det derfor helt ned like før århundreskiftet og dro til Rana og hentet nye materialer for å bygge det opp igjen. Da han kom tilbake fikk han ikke bygge på tomta igjen. Det var Hans Jørgensen som nektet han å bygge. Oluf hadde ku mens han bodde der og Hans så vel gjerne at han fikk beite til enda ei ku. Laurits Larsen så gjerne at Oluf bygde nytt. Oluf ble fortvilet og visste ikke sin arme råd. Han rodde til Røssøya til Johanne Strøm og hun ga ham tomta på Bukkøya.

Johanne var enke etter Edvard Strøm som hadde den gården som siden (1923) ble aldersheim. Han døde i 1891 og Johanne overtok da stellet med gården og landhandelen. I 1891 hadde hun 5 personer i sin tjeneste. Oluf kom med fisk og for det fikk han melk og kjøtt. Ved fjære sjø kunne en gå over til Bukkøya. En og annen gang så Helga lengselsfullt gjennom vinduet at Johanne kom over valen med kokekjøtt, saus og poteter til dem. Da sa Helene: "Nå kjem vel Moderen en tur". Johanne var utdannet jordmor og hadde tatt imot Helga i 1904.

I 1900 bodde det 10 personer på Bukkøya. Johan Mathias Gabrielsen bodde der også med kone og 3 små barn. Helga fortalte at han flyttet til Røssøya og siden til Varøya der det var 3 gårder i gamle dager.

Hun fortalte også at de fikk besøk av Kvitværfolket når det var konfirmasjon eller annen høgtid i kirken. De hadde med seg kister med mat og sengetøysekker. Alle gulvene lå fulle av folk. Det var stor glede ved besøkene.

Oluf jobbet på sildeoljefabrikken på Lurøya når det var arbeide å få. Bukkøya er svært liten og Helga fortalte at den opprinnelig het Lille Røssøya. Der ble engang en gammel gubbe jaget av en olm bukk og dermed ble den hetende Bukkøya. Den er karrig og de hadde verken ku eller sau. Men det var mye fisk i havet, så selv med en stor barneflokk led de ingen nød. Oluf arbeidet også som skomaker. Helga vokste opp hos dem og de tok seg godt av henne som sine egne barn. Det var riktig et godt hjem og Helga hadde bestandig et varmt forhold til tanter og onkler.

Dessverre finner vi ikke noe bilde av Oluf. Han likte ikke å bli fotografert. På sine gamle dager bodde Oluf på aldersheimen som den gang lå på Røssøya. De flyttet dit da Helene falt og brakk lårhalsen. Hun seg ikke opp av sengen igjen, og døde alt den 23/7-1930. Han bodde der til han døde nesten 95 år gammel 26/7-1941. Det ble fortalt at han hadde slikt pent kvitt hår.

Olga Einarsen var med da Helene måtte på aldersheimen på Røssøy. Huset på Bukkøya hadde torvtak og var umalt. Olga har tegnet huset etter hukommelsen:

 

Det vesle huset hadde et lite loft. Der lå Oluf mens Petrine og Helene lå nede i stua. Det var en liten gang der med et gammelt skap som de hadde mat i. Der var det også drops som barna fikk når de kom på besøk. Petrine var flink til å hekle og de hadde heklede gardiner i stua.

Huset lå et lite stykke opp fra viken. Det var steinete å gå. Naboer fra Varøya var med og bar båren med Helene over i båten. Det må ha vært i 1929 for Helene lå bare omtrent ett år på aldersheimen før hun døde. Huset på Bukkøya ble antagelig solgt og revet like etterpå. Olga fant siden tuftene etter huset og spor etter sjøstøa nede i viken. Det lå steiner igjen der Oluf hadde hatt båten sin. Det står nå en stor hytte der huset lå.


Henriks besøk på Bukkøy i 1992. Sigurd og Norun Edvardsen.

Sigrun har møtt Oluf bare en gang. Det var ved kirken på Lurøy ca. 1935. De var der hele familien. Oluf var svært stolt av at oldebarnet Olav, som da var ca. 3 år, var oppkalt etter ham. Han måtte sitte med Olav i fanget sitt på kirketrappen. Sigrun husker at Oluf var kraftig med kvitt hår. Men mer husker hun ikke da hun den gang bare var ca 5 år gammel.

Herbjørg forteller at det av og til var fest på aldersheimen etter gudstjenesten i kirken da hun var liten. Hun og Ingrid har litt minner om besøk der og om Oluf. Sigrun var sommeren 1954 bestyrer på aldersheimen. Hun tok da en tur til Bukkøya sammen med grandtanten Petrine Olsen (som enda var kokk på aldersheimen) og tanten Eldri Hansen. De fant tufter (grunnsteiner) etter det gamle huset. Georg Andersen husker at Oluf var en tur i Bodø da han var 11-12 år gammel omkring 1920. Han likte å komme på besøk til dem. Oluf var ikke høy, men kraftig, slank og litt kalvbeint. Noe kvitt hår stakk frem rundt en sort kasjettlue med skygge. Den lignet luer tyskere hadde senere under krigen. Han hadde en brun vadmelsdress og Georg fulgte ham til lokalbåten.

Broren Artur husket også Oluf en gang han var i Bodø. Oluf var rask tilbeins og gikk foran sønnen Ole som var sein av seg og kom ruslende etter. Oluf hadde en Listerbåt med seil. Han dro til Rana med sild og kveite og fikk mel og sukker igjen.

Helene hadde en fetter, Østen, som dro til Seattle i 1887. Hver jul sendte han dem 1 $. Den ble vekslet inn til kr 4,75 som de kjøpte kaffe for til jul. En annen fetter var Ludvig Nilsa i Vatne (Vassvatnet). Ludvigs far, Nils Larsa, var bror av Helenes mor Synneve Larsdatter. Kusinen Berit i Vatne var gift med Lars Karelsa og de fikk sønnen Alfred Larsen på Selnes.

Oluf hadde en tvillingsøster Anna Gurine Paulsen som bodde i Bodø. Hun fikk 5 barn, men Helga hadde ingen kontakt med henne. Vi besøkte datter av hennes eldste sønn Ole, Anna Jensen, i Bodø (juli 92). Bestemoren bodde hos dem til hun døde i 1935. Hun hadde en gammel kiste som det sto "Melkild" på. Kisten og alt de eide gikk opp i flammer da tyskerne bombet byen 27 mai 1940. Noen dager før dette måtte Anna Jensen rømme avsted med et barn på ett år og 8 mndr. mens hun var gravid. Hun dro til Rognan der mannen hennes kom fra.

Tanter og onkler til Helga

Anna var tjenestejente flere steder i Lurøy. Et sted hadde de 36 kuer. Det var et hardt liv med en lang arbeidsdag. Hun fortalte senere at hun ikke ønsket seg tilbake dit. Georg forteller at hun tjente hos Dundas på Lurøy hovedgård. Der måtte hun rense lundefugler som ofte var fulle av lundelus. Anna fortalte også at hun var konfirmert i Lurøy kirke og måtte reise hjemmefra så tidlig at hun mistet kontakten med sine yngste søsken. Men hun snakket mye om Kornelia og mente at hun hadde hatt det godt som barn. I desember 1900 bodde Anna på husmannsplassen Olavik Nedre ved Lurøygården. Der hadde hun "Husgjerning og Kreaturstell". Siden flyttet Anna til Bodø. Vi vet ikke i hvilken anledning hun kom til Bodø, antagelig var det en huspost slik som søsteren Oleanna som allerede var bosatt der. Georg forteller at Anna var ganske høy, omkring 175 og tynn. Hun giftet seg med Johan Andersen som døde alt i 1939. De fikk to sønner, Georg og Artur som vi besøkte i Bodø (juli 92). Anna var en meget bestemt dame og var nok streng med guttene sine. Hun likte ikke å bli fotografert, - som sin far! Anna var ute og vasket klær for folk. Det var gjerne ute i bakgården i is og snø der det var spring og en stor stamp. Artur husket at hun kom inn og sa: "Æ trur æ får negelbiten". Hun var aldri syk og lå aldri på sykehus. I gamle dager hadde de ikke medisiner. Hun hadde en "kjærraboks" på kjøkkenhylla som hun luktet på og da ble forkjølelsen kurert.

Noen spurte engang hennes nevø Olav som jobbet på brygga: "Har du sett Anna i dag?". - - "Hu tok renninga (på kaia) i full fart!".

Hver jul bakte Anna lefser. Som gammel falt Anna og brakk lårhalsen. Hun ble liggende og kom seg ikke opp igjen. Hun lå hjemme hos sønnen Georg og det var svigerdatteren Helga som stelte henne til hun døde nesten 96 år gammel. Helga var svært snill mot henne. De bodde først i Storgata like ved den nåværende Nordlandsbanken. Rundt 1924 bodde de i Dronningensgt. 4. I 1929 flyttet de til et hus nær Folkets hus der Metodistkirken nå ligger. I nærheten bodde Anna Gurine Paulsen. Under krigen flyttet de til Vestbyen mens Anna Gurines eldste sønn Ole (bybudet) flyttet til Svenskbyen like ved.

Nå hadde de et stort bilde av bestemor Anna på veggen. Hun fant en fjær ute som hun ville vise Nansy. Den satte hun i hatten da dette bildet ble tatt. "Hvorfor skulle du nå ha hatten på deg?" spurte de. "Han Johan har jo hatten på seg!", svarte hun for slik var bildet de hadde av ham på veggen.

Georg var født 27/9-1909 og Artur den 2/7-1912. De hadde mye å fortelle, spesielt fra krigens tid da de måtte flykte fra brennende hus og kuleregn. Etter bombingen av Bodø den 27 mai 1940 hadde de bare det de gikk og sto i. En tid før bombingen evakuerte de moren til Godøynes innenfor byen. På Godøynes hadde moren sett og hørt bombingen av Bodø. Neste morgen gikk hun 37 km til Bodø og spurte sykepleierskene på sykehuset etter guttene sine. Slik kom de i kontakt med henne. Deretter dro de med moren over til Landegode der de leide seg inn på Bjørnøy fyr. Der var hun i 2 mnd.. Så bodde de i et hus de leide i Rønvika. Anna lå på en sengebenk mens guttene lå sammen i en sovepose på gulvet. Da vinteren kom ble det svært kaldt og snøen føk opp mellom gulvplankene og la seg over soveposen. Georg fikk tyfus og svettet slik at Artur ble våt. Georg ble alvorlig syk og kom på sykehuset. Bare han og en annen overlevde. Likevel ble ikke de andre to smittet. I 1941 fikk Georg ansvaret for å sett opp ferdighus som kom som gave fra Sverige. Slik ble "Svenskbyen" til. Den ligger ved Vestbyen langs Fredensborgveien. Georg bygget ca. 400 leiligheter i Bodø etter at byen ble rasert og Artur hadde lang erfaring som fisker. På veggen hadde Artur et bilde av en kveite på 229 kg som han fisket i 1953. Senere drev han fiske i sin 27 fots båt (Viksund). Han døde 7/10 -93 og ble begravet 12/10.

Tante Oleanna

Oleanna hadde forlatt hjemmet på Kvitvær allerede i januar 1891. I desember 1900 var hun tjenestejente hos kjøpmann Bernhard Haakon Olsen, Sjøgata 1, i Bodø. I Sjøgata 11 bodde familien Abrahamsen fra Stavanger. Oleanna ("Anna") reiste til USA i 1912. Georg forteller at Oleanna først reiste til Stavanger der hun giftet seg med Marius Hovland som var derfra. Så dro de til Minnesota. Siden forpaktet de en farm i Dakota. Der døde både mannen og sønnen Arvid Sigfred. Hun flyttet deretter til Denver i Colorado der hun kjøpte et hus. I 1940 ga hun beskjed om at hun kom på besøk til søsteren Anna i Bodø. Men så kom krigen og hun ga da beskjed om at det ikke var mulig å komme likevel. Under krigen hørte de ingenting. I 1946 skrev Georg til UD og ba om opplysninger om henne. Han fikk beskjed tilbake at hun var død i 1943 på et sykehjem (asyl) i Fergus Falls nær Denver. Hun led av religiøse anfektelser. UD kunne også opplyse at hun hadde en eiendom i Denver. Hun bodde sammen med en dame fra Stavanger (søster av mannen??) som arvet den. Da rettsdommeren hadde fått sitt var det bare klærne igjen som de kunne få tilsendt. Anna husket at Oleanna likte pene klær, men sa likevel: "De klærne ska de berre ha!"
I 1941 sendte Oleanna e
t hilsningskort til broren Harald med bilde av seg selv.

   

På soverommet hadde Helga et lite ungdomsbilde av Oleanna som var tatt hos Louise Engen i Bodø. Oleanna hadde en stor fin kvit krave som Louise utstyrte kundene sine med.

Onkel Ole

Helga husket godt Ole Peder som var fisker. Han bodde på Sørnesøy og var gift med Elise fra dette sted. Hun hadde rødt hår og et skrin med fine sysaker. Han kom av og til på besøk til Bukkøya og hadde en stor ranfæring med råsegl. Siden i Lofoten, da han var eldre, fikk han en mindre båt som han greide seg bedre med aleine. Han dro ofte langt av sted på fiske og det ble for ensomt for Elise å sitte der ute. Hun flyttet derfor til en søster i Bergen. Elise endte sine dager på aldersheimen i Røssøy i 1953. Ole flyttet også, det ble vel stusslig for ham aleine der ute. Olga Einarsen forteller at han bodde på Kjerringøy nordom Bodø. En gang kom han på julebesøk til dem på Oddøya. Da hadde han rodd i en hel uke. Han hadde en bomme (liten kiste) mat med seg, der var det bl. a. noe gammelt kjøpbrød. Han var noen uker hos dem. Han bodde senere en tid inne i Rønvika i Bodø i en båt som sto på land. Far til Olga, Harald, hadde vært og besøkt ham der og fortalte hvor kummerlig han hadde det. Da var han gift med Leonora. Rakel forteller at hun var fra Kjerringøy og de kalte henne bare for "tante Nora". Siden bodde han i Rønvik ved vegen mot Bodin. Ole kom også på besøk til Oddøya en annen gang. Da kom han med lokalbåten til Kvarøy. Klærne hans var gamle og slitt. Av Kristine fikk han klærne etter Alfred mannen hennes som døde i 1947. Artur fortalte at Ole var omkring 170 høg og kraftig bygd slik som faren. Han var rolig og stille av seg og sa ikke stort. Det ble sagt at han verken røkte eller drakk og hadde godt humør. Han var visstnok glad i å danse.

 

Antagelig giftet Ole seg på ny med en amerikansk dame, men det gikk visst ikke. Til slutt giftet han seg med Leonora som tok seg lite av ham da han ble eldre. En gang rundt 1918 var Ole på besøk hos Anna. Georg hørte at moren ga Ole en fryktelig kjeft: - "at han kunn finn på slikt - - og skil seg fra den amerikanske dama!". Ole sa ikke stort, men beit visst fra seg likevel.

På sjøen hadde Ole en stor ranfærig. Den tok han et kraftig tak i og satte opp aleine. Det var som regel 2 mann om en slik båt. Artur var av og til i lag med ham på sjøen. Det hendte også at Ole lånte makkgreipet til Artur når han skulle ut å fiske. Ole lå gjerne med juksa ute på Landegodefjorden og kom hjem med et knippe fisk som han fikk solgt for noen øre. Han dro også flyndre og kveite. Artur hadde en båt med svak motor dengang. Men greide å dra Ole og 2 andre båter langsomt over fjorden i godt vær. En gang var Artur på tur til Værøy. Da han var på veg hjemover lå Ole med juksa der ute i østavindsrokk. Han trengte ikke hjelp, han skulle nok greie å ro hjem aleine.

Han ble kalt for "Sterk-Ole" og hadde noen digre never. En gang hadde han en sølvkrone i neven. Da så Artur at ringen hans var like stor. Han jobbet akkord med å laste sildemel fra fabrikken på Burøya. Der tok han en 100 kg sekk under hver arm. Styrmannen sa: "Du arbeider tungt!". Men Ole hadde ikke tid til å svare. Noen sa til ham: "Du lev på vatten og brød!", for nisten hans var bare noen tørre skiver. Han var fattig det meste av sine dager og hadde lite med penger. Med juksa ble det lite fisk og den var vanskelig å selge. Den gang var det bare 7-8 øre å få pr. kg torsk. Skulle en ha kjøtt kunne det koste 25 øre, og mel ca. 50 øre pr. kg.

Engang i 1928-29 var det riktig ille. Han gikk til presten Bruun en ettermiddag ved 4-5 tiden og ringte på. "Kan jeg få låne 5 kr?". "Dessverre, det kunne han ikke få!". Dette glemte Ole aldri. Han ble regnet som en ærlig kar og betalte alltid det han skyldte.

Under og etter krigen bodde de i en brakke på Teglverket i Rønvika. Ole døde i 1953 i fattigdom, "lå i lørvar". Ida og Anna hjalp til det de kunne. Georg forteller at Ole var en stram og kjekk kar, av de sjeldne. Han var stille, rolig, og veldig snill, og av det tause slaget. Han døde 77 år gammel av betennelse i foten.

Leonora (Petrikke Karoline) ble født 29/5-1886 i Kjerringøy og døpt 25/7. Foreldre var tjenestefolk Peder Benjamin Eliassen og Karoline Sofie Olsdtr.. Hun døde 4/1-1969 i Bodø. Ole og Leonora fikk en sønn Haldor som ble født i 1919. Han giftet seg med Kaia Lind Eitran og ble entreprenør i Honningsvåg. Han bygde opp byen etter krigen og var av og til på besøk hos Georg. Haldor fikk en sønn Einar Martin Olsen som bor i Hammerfest.

Onkel Harald

Helga husket også godt Harald Zahl som var sin mors øyesten. Han var en svært hyggelig kar og det ble fest i huset når han og kona Alette kom til Bukkøya. Han var svært driftig med fiske og bodde på Oddøya nordvest for Solvær. Helga var hos dem på Oddøya og raket høy en gang. Georg husker godt Harald som var på besøk 3 ganger hos dem i Bodø. Rakel husker at han hadde bart og kom roende flere ganger helt fra Lurøy.

Datteren Olga forteller at de hadde et godt hjem med omsorgsfulle foreldre. Harald møtte Alette i Bodø der hun var tjenestejente hos en familie som kom fra Sleneset. De første årene bodde de hos morens foreldre på Oddøya. Men i 1927 bygde de eget hus der og flyttet dit. Harald og Alette fikk først tvillinggutter. Den ene var dødfødt og den andre var født hjerneskadet og døde 7 år gammel. Så tok de til seg en 5 år gammel fostersønn. Han het Johan Lorentsen fra Kokvika på Lurøya og var 75 år gammel da han døde i 1991. Tilslutt kom de tre døtrene Olga, Hildur, og Torbjørg.

Faren gikk i bakerlære i Trondheim før han giftet seg. Kanskje var det i desember 1900 da folketelleren kom på døra og han var flyttet bort. Men det ble ikke baker av ham. Det ble mest fiske og litt skomakring. Han drev også med bygging og reparasjon av båt ute. Båtbyggertradisjonen er gått i arv til en svigersønn og sønnene hans som bygger plastbåter på Sleneset.

De hadde det godt på Oddøya, de var 4 naboer der og hadde ei ku hver. De hadde også til tider 2-3 sauer. Høner hadde de også for Sigrun husker at hun fikk stekt egg der ute, og slikt var hun ikke vant med. Det var godt naboskap på den vesle øya. De hjalp hverandre med alt, om det bare var ei ku som skulle kalve så var de der alle tilstede. (Om de staute Tomassen-guttene som ble født på Lille Oddøy har vi hørt gjetord om vennlighet og hjelpsomhet). Olga hadde gode minner fra Oddøya. Skåret i gleden var at de måtte bo borte for å gå på skolen. Skolen var på Moflag og dit var det en time å ro. Mange tårer ble felt av den grunn. Det var ikke så greit for en 7-åring å bo hos fremmede. Hver lørdag kom faren seilende med færingen for å hente dem. Da ble det jubel og glede. Foreldrene hadde nok mang en stri tørn for å få barna på skolen og de måtte ro helt til butikken på Sleneset for å handle. Men de voksne på øya slo seg i lag og Olga kunne ikke huske at de forsømte skolen. Om vinteren var alle mannfolkene i Lofoten og da var det bare kvinnfolk igjen der ute. De flyttet til Sleneset i 1957. Det angret de ikke på for det var tungvint å bo på Oddøya. Foreldrene levde ikke så lenge etter dette, han døde i 1961 og hun i 1966.

   

Tante Ida

I desember 1900 bodde Ida Marie hos Johanne Strøm på Røssøya. Der hadde hun "husgjerning og kreaturstell". En tid etter flyttet hun også til Bodø og ble gift med Rikard Østensen i 1906. Ida var et arbeidsjern, stor og kraftig. Anna, som var ganske tynn, kalte henne for "Steinkjerringa". For ved innseilingen til Lurøya står det ei diger steinkjerring. (Er nå i kommunevåpenet). Ida hadde godt humør, var glad i god mat, og spiste mye. Hun satte pris på stekt kjøtt med røkt flesk i brun saus og saupgrøt med sago og rosiner. Til vanlig hadde de gumme med svart sirup og rosiner, og kjøttsuppe fra kraftbein. Ida var samlingspunktet i familien og da hun døde overtok datteren Ragnhild denne rolle. Ida bodde først ved sjøen i Urtegårdsgaten 11 nær den nåværende jernbanestasjon. Dette huset ble skrøpelig etter hvert og Rakel fortalte at hun en gang tråkket gjennom gulvet i kjøkkenet.. Et par år før krigen fikk de leilighet i Rensåsgaten 69 like ovenfor det gamle sykehuset. Ida var rask til bens, og besøkte av og til Anna som bodde ca. 2 km ute i Vestbyen. De var godt forlikt og Anna mente nok gjerne at hun kunne komme litt oftere. Rikard var en dyktig sjømann og fisker. Han kappseilte til Trondheim med fembøring og fikk 2 diplomer for det. Han fisket også langt ute på bankene og leverte fisk i England. Det ble også fisket utpå fjorden og Rakel var med faren innover stranden i Rønvika og gravde mark. På sine eldre dager arbeidet han i kommunen og ble etter        hvert svært plaget av bronkitt. Han døde 5/1-1949 hjemme i Rensåsgaten.

   

Ida stelte hus og hjem og arbeidet dessuten på en fiskebollefabrikk. Først i fiskemottaket der det var kaldt og trekkfullt, og siden inne i fabrikken. Hun rodde med barna over til Lille Hjertøya der de plukket båten full av blåbær.

En gang på sine eldre dager lå Ida på sykehuset. Da familien besøkte henne fylte hun opp hele senga. Artur fortalte at hun veide 116 kg på det meste. Helga besøkte Ida engang under krigen da Sverre måtte til sykehuset med skadet øye. De korresponderte litt. I 1972 fikk Ida telefon. Hun fortalte i et brev at hun bl. a. snakket med Haldis på Moflag som satte stor pris på det. Ida var aktiv til det siste og hadde ikke rynker. Hun var 93 år gammel da hun døde på aldersheimen i 1978. Ida Marie og Rikard fikk 8 barn: Ragnhild, Olav, Haldis, Håkon, Julianne, Rakel, Øyvind, og Arvid.

Ragnhild arbeidet i en butikk i Høyanger og var gift der i 2 år før mannen døde. Siden bodde hun i Bodø og var gift med en norsk-amerikaner (Belmar Lien). De reiste mye til USA. Hun var blant de penest kledte i Bodø. En stor pen hatt brukte hun også og det var uvanlig i de dage. Olav var stor og kraftig og formann på kaia. Haldis bodde i Bergen fra hun var 5 år hos en halvbror av faren (Henrik Schei) og ble gift der. En sønn av Haldis, Henrik Johannessen, er slektsgransker og var en tur både på Bukkøy og Kvitvær i august 1992. Håkon var gift med Erna Jentoft Olsen som var operasjonssøster på sykehuset. Julianne var idrettsjente og arbeidet på bryggeriet. Hun var gift med Edmund Håker (konfirmert sammen med Helga) og døde bare 58 år gammel etter en hjerteoperasjon. Øyvind var vaktmester i bank og Arvid kasserer i kommunen. Arvid hadde trekkspill og reiste rundt og spilte til dans.

Ragnhild, Julianne og Håkon fikk ikke barn. Etterkommere etter Olav, Øyvind og Arvid bor i Bodø.

En sønn av Olav, Richard, samt Leif, sønn av Øyvind, har herrekonfeksjonsbutikker i Bodø sentrum. Rickard Østensen har klær for voksne (Riccardo) og Leif Østensen klær for ungdom (Zucci). Leif fikk senere (1996) klesbutikk i Frankrike.

Rakel reiste til Høyanger i 1936-37 sammen med storesøsteren Ragnhild. "Nå må du før deg!", sa Ragnhild. Hun var enke og arbeidet der. Rakel bodde hos halvsøsteren Pauline som hadde et stort 3 etasjes hus med kafé og hjalp til med å servere. Hun giftet seg med Paul Martin Larsen i 1938 og eldste sønnen Rudolf ble døpt i Kyrkjebø kirke. Siden flyttet de til Selbu der Paul ble oppsynsmann på E-verket. Etter 3,5 år flyttet de til Røros, og siden, i 1953, til Sunndalsøra, der hun bodde i over 30 år. I mange år sto hun i butikk (bl. a. kjøttforretning). Paul spilte bridge på lands laget. Han døde 1/7-1978. De fikk 3 barn og mange etterkommere. Hun giftet seg igjen i 1980 med Birger Thorvaldsen som var enkemann og Paul sin sjef. Han døde 28/11-1994 etter å ha vært syk i 5 år. Nå bor Rakel i Arendal (Bellevue i Birkenlund).

Tante Kristine og Petrine

Tante Kristine fikk en datter Haldis Olivia da hun bodde på Bukkøya. Kristine ble siden gift med Alfred Tomassen og bodde på Oddøya. De fikk ikke barn. Haldis ble gift med Kristen Oddøy som var skipper. De bodde på Moflag og fikk 4 barn, Kristoffer, Odd, Gerd, og Helge Knut som var gift med Anita. Helge og Anita var interessert i slektsgranskning og arrangerte et stort slektsstevne på Sleneset i 1989 for 170 etterkommerne av Tomassen-familien .

Tante Petrine, den yngste datteren, sydde pene klær til Helga og den 8 år yngre kusinen Haldis. Petrine stelte for foreldrene og ble med dem til aldersheimen på Røssøya. Deretter arbeidet hun der og var alltid til stede. Siden ble hun med da denne heimen flyttet til Onøy. Hun var et arbeidsjern og fikk medalje for lang og tro tjeneste.


Petrine og Kristine (til h.) foran aldersheimen.

I oktober 1977 var Helga en tur på aldersheimen på Onøy. Hun fortalte: "Jeg var først hos Petrine som vartet opp med kaffe og kaker. Hun nærmet seg 87 år, men ble bare yngre med årene og hadde slanket seg litt. På hybelen hadde hun det trivelig og hadde nettopp kjøpt et nytt taklys. Hun hadde strikket et sengeteppe og en stabel med rutete håndduker i 2 farger. Jeg spøkte med tante at hun hadde så mange pene ting, hun måtte nå testamentere Eldri og meg hver sin lille ting -- men hun tenkte ikke å "sprikk" riktig enda! Det var 12 gamle på aldersheimen, alle oppegående. Gleden var stor da vi var på stua og hilste på - det ble både klaps og klem. Alle er jo folk som eg husker fra eg var barn". (Brev fra Helga 19/10-77)

Foreldrene til Helga

                                                            
    Aune, dreng i butikken til Jæger på Selsøviken

 

Helga Olea ble oppkalt etter besteforeldrene Helene og Oluf. Hun ble født på Bukkøya den 8/4-1904 og alle fadderne kom fra Varøya. Der bodde hun til skolepliktig alder. Hennes mor Kornelia og hennes far Aune Edvardsen kom ikke så langt at de ble gift. Det ble sagt at Aune dro til Svalbard på fiske eller fangst sammen med 2 andre og at de visstnok omkom der.
 (PS. I  2020 ble det mulig med navnesøk i kirkebøker: Aune (fisker og bødgert i Stoksund) ble gift den 24.10.1919 med Borghild Elise Paulsen, f. 1892, Indyr, og fikk en datter Aslaug Pauline f. 12.12.1919, Indyr, døpt 12.07.1920, Gildeskål krk.. Aune fikk.tidligere en sønn Otto Eide Tønder Aunesen, f. 03.05.1898, Hjart, Lurøy, døpt 27.06.1898, Lurøy krk., med Eline Lovise Marie Strøm Tøndersdtr., f. 18.09.1875, Sanna. Otto ble maskinist på norske skip på Østen. Han er registrert som krigsseiler (1940-1946, India-China) på Nortraship med bosted Shanghai. Han døde 12.08.1952).  Pr. 1. des. 1920 bodde Aune Edvardsen med kone og datter i et hus i Vika i Indyr og "Driver bødkerarbeide".

Fødestedet Brennes

Aunes farfar Ole Olsen leide i desember 1865 hovedbruket (Brændsvik) på Brænnes. Han var 49 år og født i Ål i Hallingdal. Kona het Ane Olava Einarsdatter (51 år) og kom fra Hemnes. De hadde sønnen Edvard (17, f. 1849) og datteren Ane (15). På gården hadde de 1 hest, 6 kuer og 6 sauer. Avlingen det året var 1/2 tønne bygg og 3,5 tønne poteter.
Anes far het Einar Johnsen og var født ca.1788 i Hemnes. Einars foreldre het Jon Larsen (f. ca. 1762) og Andrea Einarsdtr. i Hemnes.

Han hadde en maler fra Verdalen (John Johnsen, 35 år) som losjerte hos seg med kone og 3 barn. Intervjueren som kom i desember 1865 har anført at Ane var av sameslekt for han har skrevet: "Fuld Fin, men forstår kun det norske Sprog", samt: "Det var før 2 Brukere men nu er det kun en". Broren til Ane, Einar Einarsen hadde plassen Kilbognæs like i nærheten. Om han står det at han var "Fin".

I 1875 bodde Edvard fortsatt hjemme, han var fisker og skomaker. De hadde nå en tjenestejente Guriane (Gurianna) Jørgine Johnsdatter på 20 år. Hun var født 28/7-54 og døpt 10/9 i Rødøy. Søsteren Karen (Kari) ble gift med Jens på nabogården Kilboghavn den 6/7-1873. Hun ble født 16/7-1849 på Grøneng. Foreldrene deres het John Jonsen Kila og Sigrid Guttormsdtr.. Han ble født i 1817 på gården Kvalem og hun den 8/1-1824 på Grøneng i Balestrand. De ble gift 30/10-1848 i Balestrand. Tidlig på 1850-tallet dro de den lange vei til Rødøy og den 8/2-1852 fikk de en sønn (Johan Jonsa i Klubben) som ble født i Esvik i Rødøy. De fant sikkert ikke at det var levelige betingelser i Sogn p.g.a. den store befolkningstilveksten der. På den tiden var ikke emigrasjonen til Amerika kommet ordentlig i gang og den kostet også mer penger.

I 1865 var John husmann på Øvre Tjong (like innenfor Kila). Han var 40 år og Sigrid 38, og de opplyste at de var født i Balestrand. De hadde da barna John (14 år), Iver (10), Kristine (9) og Hans (4 år). Karen (Kari) var 16 år og i tjeneste på Strømsness innerst i Værangfjorden, mens Gurianna var i tjeneste på Reppen Øvre, innerst i Tjongsfjorden, bare 11 år gammel. Noe senere (17/12-1867) druknet John på Tjongsfjorden ("Omkom paa Tjongsfjorden seilende paa 1 sexring i mørke 1 mand reddet"). Det ble en meget vanskelig tid for kona og alle barna.

Edvard og Gurianna gikk godt i lag for 6/2-1877 fikk de sønnen Aune. Men i 1891 og 1900 var ikke Edvard bosatt i området. Han må være død eller flyttet fra stedet.
Ole Olsen døde 15/8-1903 (85 år gml.) og ble gravlagt 18/8 på Nygård. Kona Ane døde 4/10-1890 og ble gravlagt 10/10.

Einar Einarsen, bror til Ane, leiet gammelstua på gården i 1875. Han bodde der med kona (Elisabeth Thomasdatter, 45 år) og hennes sønn (Johan Larsen, 10). Han hadde 1 ku, 1 kalv, 3 sauer og fikk 1/3 tønne bygg og 2 tønner poteter. I 1900 bodde Ole Olsen aleine som føderåd på gården. En Lars Larsen født 1855 i Rødøy hadde nå overtatt hele gården og hadde en stor familie.

Tante Karen i Kilboghavn

I desember 1865 leide Johan Jakobsen hovedbruket i Kilboghavn. Avlingen det året var 1/2 tønne rug, 1/2 tønne bygg og 3 tønner poteter. Det var 3 kuer og 15 sauer på gården. Han var da 58 år gammel og kona Ane Kathrine Johnsdatter 51 år. Begge var født i Rødøy. De hadde 6 barn: Jakob (26 ug.), Elisabeth (12), Jens (20), Anton (19), Marianne (16) og Mortimer (9). En søster til Johan (Berit, 43) bodde også der.
Einar Einarsen fra Mo, broren til kona på Brændsvik, var i 1865 fisker og "husmann uten jord". Han bodde i "gammelstuen" på gården (Kilbognæs). Han var 40 år og hadde en familie på 6 personer.

I 1875 hadde sønnen Jens gården. Han hadde nettopp kjøpt dette bruket og var selveier. Han var gift med Karen (Kari) Johnsdtr. (26) og de fikk en sønn (John) året før. Moren til Kari, Sigrid, bodde nå hos dem. Folketellingen forteller at de var født på Balestrand i det daværende prestegjeld Leganger (Leikanger).
Johan og kona bodde nå i kårstua sammen med 3 av barna (Anton, Martinius og Elisabeth). Dette året hadde de en unghest, 3 kuer og 13 sauer. Avlingen var 1 tønne bygg og 3 tønner poteter.
Sigrid døde 27/9-1885 og ble begravet 30/9.

Kari døde 28/7-1881 av tæring og ble begravet 7/8. Jens giftet seg litt senere med søsteren Gurianna, moren til Aune. De fikk 7 barn, først en jente, Karen, som ble født den 20/11-1882. Hun døde vel ett år senere og deretter ble det 6 gutter og en jente.
I 1891 bodde Aune hos dem. Han var 13 år og er oppført som sønn i huset. Johan og kona bodde i en kårstue.
Gurianna døde 17/4-1922 av "mavekatar" og ble begravet 22/4.

Bratland

I desember 1900 leide Aune i hoved-bygningen på Bratlandgården (br. 3) mot Lia som "enslig losjerende fisker" hos Ole Kristensen. (Gammelt bilde av gården i Lurøyboka 1989, s 105). Han var da midlertidig fraværende i Ålesund. To yngre brødre fra Nesna, August og Kristian Arntsen losjerte der også. August var skomaker og Kristian fisker. Kornelia var nå i tjeneste på Indregården på Onøya. Sønnen i huset, Henry Nilsen Indregård, var den gang bare 2 år. Der hadde hun "hustjeneste og kreaturstell" slik som søstrene Ida Marie på Røssøya og Anna på Lurøya. Vi vet ikke hvor Aune og Kornelia møtes. Helga mente at Aune arbeidet på butikken på Røssøya en tid.

Sonja Iversen fortalte (1999) at denne gården i Bratland eksisterte enda og ligger høyt over den nye riksvegen. Ole Kristensen fikk en datter Elise som overtok gården og giftet seg med Anders Andreassen som var bror til Sonjas morfar. Elise fikk mange barn, bl. a. Sigleif Andreassen og Asbjørn Sakariassen som hadde kaféen i Aldersundet.

Kornelia, Helgas mor

Aune reiste uten å etterlate seg adresse, til stor sorg for Kornelia. Hun kunne ikke bli boende på Bukkøya og leve på sine foreldre. Hun var i tjeneste flere steder, bl. a. 2 år hos Amalie på Suttenes på Lurøya. Helga var da ganske liten og var der på besøk. Kornelia ble siden husholderske hos Edvard Johannesen i Sjonøy (f. 19/6-1872, d. 3/1-63). Han var enkemann med 4 barn. Det var Laura Johanna (i Ørnvika, f. 30/6-86), Arthur Lund (f. 8/9-96), Einar Isak Martin (f. 25/3-02), og Magnus Cato (f. 31/3-04) som døde i 20-års alderen. Laura traff vi som gammel på eldreheimen i Onøy da Paul døde (1986). Kornelia og Edvard ble gift og fikk 5 barn sammen. Vi kjenner dem alle som Helgas halvsøsken: Ingård Martin Sjonøy (f. 23/5-1908), Sigurd Haltan Edvardsen (f. 26/3 -1911), Eldri Karoline Johanna Hansen (f. 8/7-1913), Alfred Amandus Edvardsen (f. 21/3-1915), og Paul Hitman Juel Edvardsen (f. 12/1-1917).


Edvard utenfor snekkerstua si på Sjonøy
 
Skap Edvard laget og som Helga skulle ha.
 
Sigurd
 
Alfred
 
Litl-Paul
 
Eldri og Litl-Paul

Eldri utenfor stua i Sjonøy i 1948.
Bak: Ingeborg med Kjellrun Edvardsen på armen.

Sigurd, Eldri og Alfred bosatte seg på Onøy, mens Ingård slo seg ned på Lovund, og Paul i Kjøpsvik. Edvard var møbelsnekker og flyttet til slutt fra Sjonøy til Onøy. Det ble for tungvint å bo på Sjonøy som ble helt forlatt. Men det var god jord, lunt og frodig der. Edvard mente at folk nok kom til å flytte dit igjen, men det ble ikke i hans tid. Snekkerstua hans står nå på Onøy hos Sigurd. Eldri og Torleif flyttet den 3/11-52. Til tross for alle sine barn mente Edvard at Helga var deres egen unge.

Da Helga var 8 år kom hun til Sjonøy til sin mor og stefar for å bli sendt på skole sammen med andre barn.


Helga 8 år sammmen med Helene.
 
Helga fikk dette bildet forstørret og fargelagt. Det hang i stua hennes. (Sjonøy 1948).

Hun begynte på Onøy skole i august 1912. Første året hadde hun en lærerinne som het Dortea Nygård. Deretter hadde de en lærer som het Adolf Kristensen som kom fra Senja. De måtte bli innlosjert hos privatfolk på stedet og hun bodde hos Johanne Herwig. Johanne hadde en datter Judith som døde ung og som Sigrun er oppkalt etter. En tid bodde Helga også i Pollan. Det må ha vært en stor og vanskelig overgang for henne, først å forlate hjemmet sitt på Bukkøy, der hun hadde en stor familie, og så måtte bo hos fremmede for å gå på skole. Men hun må ha vært et sterkt barn. Hun likte skolen og snakket ofte om at hun hadde ønsket å lære mer. Særlig historie og geografi. Sønnene måtte reise til sjøs etter konfirmasjonen p. g. a. arbeidsløsheten i distriktet. Hun fortalte at hun misunte dem. Nå fikk de se seg om i verden, - "det fikk ikke jeg". Hun fikk meget godt i karakter og skolen ble avsluttet med konfirmasjonsundervisning 2 - 29 juni 1919. Helga likte godt presten som het Nordseth. De var 11 konfirmanter i denne skolen og 54 fra hele Lurøy. Helga skrev opp navnene til alle sammen i minneboken sin. I skolen var det.
1 Ingrid Johannesen, Lurøy (dtr. av herredskassereren). 2 Perly Antonsen, Onøy. 3 Helga Edvardsen, Sjonøy. 4 Anny Isopsen, Onøy (Solbakken). 5 Elfrida Pettersen, Sørvær. 1 Ivar Riise, Onøy (sønn av lensmannen). 2 Kåre Kristensen, Onøy (sønn av klokker og lærer). 3 Edmund Håker, Lurøy. 4 Magnus Nilsen, Klippenvåg. 5 Arthur Jakobsen, Onøy. 6 Johan Hansen, Lurøy.

 

Etter at Helga var ferdig med skolen ble hennes mor syk, fikk nervesammenbrudd, og ble sendt til Bodø til det som da het Rønvik sykehus. (Nå Nordland psykiatriske). Helga fortalte: "Kornelia satt og spant og vevde for seg selv i uthuset i et par uker. Der hadde hun en divan som hun la seg nedpå. Hun kom inn en dag og la fisken opp på et fat. Men plutselig kastet hun fiskefatet fra seg. Etter dette måtte de sende henne til Rønvika."

Var det svangerskapspsykose hun fikk? Det gir et lignende adferdsmønster og en tåler heller ikke synet av sine barn. I dag fins det behandling som kan helbrede. Kornelia fikk et spebarn (f. 2/8-1920) som døde, det var sikkert en stor påkjenning. Helene har fortalt at hun falt og slo hodet sitt som liten og fikk et hesteskoformet kutt midt oppe på hodet foran i hårfestet. Var skader i hodet en medvirkende årsak?

Ida besøkte henne på Rønvik sykehus. Kornelia var der en tid, og ønsket ikke selv å komme tilbake til hjemmet sitt. Hun kom derfor i forpleining hos en familie. "Bestefar Edvart", som vi kalte ham, tok yngstebarnet Paul med seg og besøkte henne. - Det gikk ikke bra, hun fikk et nytt sammenbrudd og ble sendt tilbake til Bodø. Senere fikk Edvard beskjed om at hun aldri måtte kontaktes mer av familien sin. Siden bodde hun i det samme pleiehjemmet resten av sitt liv. Sigrun kan huske at Helga noen ganger sendte en plate kokesjokolade og et lommetørkle til henne til jul, men hørte aldri noe derfra. Da hun døde 5/10-1967 i en alder av 88 år fikk alle hennes barn arv etter henne. Familien hun bodde hos hadde satt alderstrygden hennes i banken. Da hun døde var det 5985 kr. Av dette gikk 121 kr til Skifteretten og 1502 til graven. Skifteretten trodde at Kornelia satt i uskiftet bo etter sin mann. Helga skulle dermed få en mindre del av arven enn de andre barna. Helga skrev at arven var etter moren aleine og at det ikke var noe uskiftet bo etter stefaren. Retten fant at dette var riktig og hun fikk dermed like mye som de andre (kr 726,87).


Gården til Sigurd på Aldra.
 
Huset til høgre ble revet for endel år siden.

Bilder tatt først på 1950-tallet
 
Kornelia og barnebarna til Sigurd. Odd bakerst
.

Kornelia ble tatt i forpleining av Sigurd Olsen og kona på Aldra omkring 1934, hun kom da fra Rønvik sykehus. Sigurd var styreformann i syketrygden i flere år. Reidar Aas forteller at Sigurd var fadder på ham og farfar til Sigurd Allern. Reidar besøkte dem engang som gutt og så en gammel dame. Det må ha vært Kornelia. Sigurds datter Gudveig var den som strevde med Kornelia den meste av tiden. Hun stelte for Kornelia som om det var hennes egen mor. Etterhvert hjalp også svigerdatteren Eldbjørg til med stellet. Hun er den siste gjenlevende av de som bodde på gården mens Kornelia var der. I et brev den 24/11-92 samt i telefon forteller hun om Kornelia: "Hun led av en grusom sykdom. Diagnosen var uhelbredelig sinnslidelse. Det var vanlig på den tiden å plassere pasienter på gårdene for en tid. Kornelia fikk være på samme gården resten av sitt liv. Den første tiden hun var her måtte hun passes på så hun ikke rømte. Men siden roet hun seg og fant seg til rette. Denne gården ble hennes heim. Hun var ikke alltid grei å ha med å gjøre. Det hendte at hun snakket om sin mann og sine barn. Hun husket navnene, men barna var alltid små som da hun ble tatt heimefra. Det var som hennes liv stoppet opp. Jeg tror ikke noen av hennes barn var her for å besøke henne. To sønnedøtre fra Lovunden (Inger, samt Oddny med datteren Anita) kom for å se til henne engang. De fortalte at de var barnebarna hennes. "Nei hun hadde ikke noen barnebarn, bare små barn". Til jul fikk hun av og til pakker med brev. Vi snakket om at barna kanskje kom for å besøke henne. "Nei det gikk ikke, de var jo så små".


Fra 1956-57
 

Hun var stor og sterk. Når hun var i det lunet kunne hun jobbe som en kar. Hun likte grovarbeide og arbeidet f. eks. med potetopptak. Når hun fant en stor potet ble hun glad. På loftsrommet sitt satt hun og karet, spant, og strikket. Hun strikket mest til barna, men det var ikke bestandig at det passet. Mot jul laget hun julepynt og pyntet på rommet sitt. Hun likte best å være for seg selv. Av og til kunne hun prate normalt, men så ble hun plutselig sint. Hun tålte ikke skrik og bråk. Hun var flink til å synge og sang gjerne salmer. Av og til snakket hun om "Litl-Johan" i Lovunden. Hun fikk av og til legekontroll, men sjelden de siste årene. En gang hun fikk lungebetennelse fikk de tak i doktor.

Gudveig og Peder hadde bare ett barn, han ble født etterat Kornelia kom hit. Denne gutten la hun sin elsk på. Hun påsto at Odd var hennes unge. Kornelia var glad i småbarn. Første barnet Odd og jeg fikk, ei jente, døde 11 måneder gammel. Kornelia var glad i henne også og frydet seg når hun fikk holde lillejenta. Vi bodde jo i samme hus. Kornelia stakkar klarte ikke å forstå at jenta var død. Hun spurte lenge etter hvem som hadde tatt ungen vår og om de ikke kom igjen med ho. Da var hun nok tilbake i den tiden da hennes egne barn ble tatt fra henne.

Det siste halve året hun levde var hun for det meste sengeliggende. Gudveig var da mye plaget av hjertesykdom, men hun stelte Kornelia med stor omsorg. Jeg hjalp til når det trengtes, det var mange tunge løft for Kornelia var stor og tung til det siste. Jeg syns det var positivt at det var noen av slekta som ville vite om Kornelia. Hun kunne jo ikke noe for sin sykdom. Sender noen gamle bilder av din bestemor".

Sigrun var takknemlig mot Sigurd Olsens familie for den omsorg og kjærlighet de har vist hennes bestemor i den vanskelige situasjon hun var i. Den 7/4-93 var vi en tur på Aldra og fikk se gården der Kornelia bodde. Hun hadde eget rom. Først bodde hun på loftet i enden av huset innenfor soverummet til Sigurd. Senere fikk hun et rom utenfor slik at hun slapp å gå gjennom det. Der satt hun mye for seg selv. Av og til når hun spant på rokken kunne de høre at den raste avsted. Da var hun sint. Om vinteren måtte de fyre godt i ovnen. Det greide hun godt selv, men hun stablet gjerne veden oppå ovnen sin som var gloende varm. De var redd for brann og måtte passe på.

Kornelia gikk av og til avsted med kåpa på armen. Da kunne hun gå og flire eller skjenne med seg selv. Etter en stund sendte de en av mannfolka ut for å hente henne tilbake. I nærheten bodde Johan Hansa. Han var litt spesiell og bøs av seg. Mange var litt redd ham. En dag gikk hun like forbi ham på vegen og flirte. Han sa: "Ke de e du fliræ åt?". "Eg må no flir når to gærningæ møtes", svarte hun. Folk syntes at hun hadde svart godt for seg. Da hun døde i 1967 kom Sigurd, Alfred og Eldri med båten og hentet henne tilbake i kista. De ville gjerne ha hentet henne mens hun levde hadde det vært mulig.

Helga i tjeneste

Etter at Helgas mor kom på sykehus, og ble borte fra hjemmet, var det antagelig barna som overtok stellet. Laura var stor da. Senere, etter det Sigrun husker selv, var det tante Eldri som var husmor i Sjonøy. Helga hjalp til i nabohusene. Hun vasket gulv som hun fikk noen øre for. Det var mest hos Aksel Gerhardsen og kona som var snille mot henne (foreldrene til Aslaug som ble gift med Paul). Ellers var det å gå ærender. Hun bodde hos bestefar Edvard. Da hun var ca 12 år kom hun til en gård på Svinøya i tjeneste hos Johan Rølie.

.
17 mai 1920. Helga med Røliebarna. Foran Kåre, Til h.: Erling (bak) og Anton.

Først arbeidet hun for maten og de klærne hun fikk til konfirmasjonen. Vet ikke mange detaljer, men det var også en gutt i tjeneste der. Han het Erling og hun så på ham som sin bror. Han måtte også arbeide for maten. Når han ble stor skulle han reise til Amerika. Men han ble nok ikke stor, han fikk tæring og døde i 15-16 års alderen. Helga hadde også to venninner på Onøy som døde unge, Signe og Judith som Sigrun har navn etter. Judith fikk tuberkulose og døde i tolvårsalderen. Signe var ca. 20 år da hun døde i barselseng. Da Sigrun skulle fødes kom disse jentene til Helga i en drøm og ba om å bli oppkalt. Navnet "Signe" likte hun ikke så derfor ble det "Sigrun"!


Helga og Anny Solbakken
 
Judith

Helga opplevde litt av hvert i Svinøya. En av døtrene het Clara. Hun ble gift Bush og ble jordmor. Hun bodde senere i Stamsund i Lofoten og korresponderte med Helga i mange år. Hun har skrevet om sin barndom i Lurøyboka 84, men nevner ikke Helga. En annen av døtrene ble gift Wemberg og bodde i Bergen. Hun var hjemme på ferie og hadde med seg to døtre (Sigrun og Tordis) som antagelig var litt yngre enn Helga. De var kvikke og morsomme og lærte henne å danse og å synge Ernst Rolf viser, bl. a. "Maggi-Dutti".
Helga fortalte også at hennes elskede onkel Harald kom på besøk. Hun bar vann til fjøset i tresko uten strømper - da gråt han. Han fikk tak i strømper og sendte til henne. Engang hadde de arbeidet med høyet i mange timer og kom slitne hjem til huset. Da fikk hun beskjed om å bære inn vann og fylle tønna mens andre hvilte seg til maten var ferdig. Hun var hos denne familien i 2,5 år. Den siste tiden hadde hun 5 kr året så hun fikk kjøpt seg klær og sko.

Senere (1922) var hun hushjelp ca. 2 år hos Alfred Larsen på Selnes ikke langt fra Stokkvågen. Hun viste oss gården (Mellomhaugen) en gang vi var på tur dit og fortalte om alle som hadde bodd der. Alfred var 3-menning til hennes mor. Der var det lettvint å arbeide. Camilla på nabogården var hun mye sammen med. Alfred som var hyggelig og grei sa om dem: "Ei ræv og ei sjæl". Kona Sofie var streng og de var redd for henne. Sønnen Kristian var en kvikk gutt på 7 år. Som voksen bosatte han seg i Trondheim og ble vaktmester på Bondeheimen. Helga fikk låne bjerkeski og sto utfor hågen og helt frem til døra. Ellers gikk hun på ski om vinteren til Haugland der det var butikk. Til Røytvika rodde hun etter posten.

Etterpå (1924) var hun hushjelp i Selvær i hjemmet til Magnus Selvær. Der var hun også en gang senere. Moren til Magnus var død og søsteren Hjørdis ble hennes venninne. Hjørdis ble senere gift med lensmann Ivar Rise på Onøya. Magnus bygde ut fiskeværet på Olderøya i Selvær. Han var med i motstandsbevegelsen under krigen og ble bl. a. omtalt i filmen om Shetlandsgjengen. Hele familien flyttet til Oslo (ca. 1950) og Sigrun var med dem. Magnus hadde de første årene butikk på Grefsen sammen med en annen.

Helga og Paul

Helga og Paul ble godt kjent da hun var i tjeneste en tid i Sør-Solvær (1924-5). Der var de faddere til Fredrikke. Helga var hos Alfons og Petra Karoliussen på "Skjæret". De hadde et hus med glassveranda på en holme tvers over sundet der farfar Ivar bodde. Alfons Ulrik Zahl ble viden kjent som en dyktig skipper og fisker. Helga saget bl. a. ved ute i østavindsrokk for moren til Alfons som het Johanna. Helga hadde et eget rom der og hadde det godt hos henne. Alfons og Petra fikk en gutt som het Kristian som ble født like før Ingrid. Paul måtte dra på fiske i Lofoten og Finnmarken den vinteren og ble lenge borte. Det var nok trist for Helga. Paul og Helga var faddere for Kristian, mens Alfons og Petra ble faddere for Ingrid.

Bryllupet til Helga sto i Lurøy kirke den 28/4-26 og det var fortsatt Nordseth som var prest. "Det var svært varmt den dagen og svetten rant", fortalte Helga. Hun skrev opp alle gjestene i bryllupet og det de fikk i gaver. Tilstede var: Ivar, Ingeborg, Agnes, Bergljot, Ingbert, Paul, Helga, Kristine1, Jens, Kristensen, Ragnar, Alfons, Petra, Johanna, Olga Kristoffersen, Harald, Alette, Kristine, Alfred, Haldis, Tomas, Kornelia, Dagny, Marie2, Artur, Erling, Olga og Klara.


Helga og Paul 28/4-1926
 
Helga og Paul til v. samt Asta og Peder Kristiansen

Gavene var: -Vaskeservise fra Skjæret. -Stor kasserolle med lokk, øse og sausskje fra Onøya. -4 par kopper fra Kristensen. -4 asjetter fra Kristine og Jens. -Dundyne til vogga + 10 kr fra Harald og Alette. -Fjørpute til vogga og 10 kr fra Kristine og Alfred. -10 kr fra Tomas Oddøy. -Fra Hjørdis heklet duk. -Kommode fra heimen på Sjonøy. (Den var laget av Edvard og Helga hadde den på soverommet sitt på Alfheim i alle år).
(
Kristine og Jens var naboer i Langvågen, foreldre til Fredrikke Guravik som er tante til Aud Nilsen. Marie var mormoren til Alfhild Iversen. Artur, Erling, Olga, og Klara er hennes barn).

De bodde ett års tid hos Ivar. Men så fikk Paul hus og arbeide hos Gidske i Husby på Tomma. Dit reiste de den 2 aug. 1927 og den 5 sept. flyttet de inn i det vesle huset på Bjørnekra. Der hadde de 2-3 kyr. Så, den 8. oktober, kom Herbjørg til verden.

 
Bjørnekra ligger helt til høgre i bildet

Sigun sitter foran i midten.
 
Søstrene Ingrid og Herbjørg står foran, nr. 1 og 3 fra høgre.
 

Vi var en tur til Tomma sammen med Helga og Paul (2/7-1980) og fant tufter etter det gamle huset.


Bjørnekra i 1980. Huset sto på tuen midt på billedet. Fjøset lå bakenfor.
 
Kapellet på Gidskegodset
 
Her ble Sigrun og noen av søskene døpt.

Husby 13/9 1932. Fra v.: Emma på Gåsvika, Lina i Osen og Bergljot og Jorunn Iversen
 
På besøk 1980 hos Ragnhild, datteren til Lina i Osen. (Til h.).

Halvbroren Paul Juel ("Litl-Paul") kom til dem fra Sjonøy dagen før han ble 11 år (11 jan. 28). Han gikk på skolen der, samt på søndagsskolen til fru Gidske. Han bodde hos dem til han var konfirmert. Siden bosatte han seg i Tysfjord og Helga ringte til ham hver bursdag.


Begravelsen av Kato Erling, Husby sept. 1932. Fra v.: Bergljot, Paul, Litl-Paul, Ivar, Ingeborg, Helga. Foran: Sigrun, Ingrid og Herbjørg.

Helga fortalte mye om fru Gidske, hun var som en mor for alle. Hun fikk sendende et bilde fra hennes 80-årsdag og kjente godt til de som var på dette bildet.


Fru Gidske på 80-årsdagen.
            
    Konsvik 1980. Paul og Helga 

Til Konsvik flyttet de den 14 juni 1938. Helga ville ikke flytte. Hun mente de hadde det godt der de var. Men det betydde mye for Paul å bli selveier. I Konsvik tok de bureising i Salen og 5/9-1940 var Paul ferdig med huset deres (Alfheim). Det var ikke greit å være innflyttere i en liten bygd og det tok tid før en ble akseptert av de fleste og fikk myrjorda til å bære. Dessuten kom krigen og det ble vanskelig å få kjøpt matvarer. Men begivenhetene i Konsvik vil bli er en ny lang historie.

 

INTERVJU MED SLEKT I BODØ JULI 1992

GEORG ANDERSEN FORTELLER
(Georg er eldste sønn av Anna Olsen og bor i Alkeveien 2, Bodø)

Oluf så jeg en gang i Bodø. Det må ha vært omkring 1920 da jeg var ca. 12 år. Han hadde en brun vadmelsdress og jeg fulgte han til lokalbåten. Han hadde en kasjetthue med en stor skygge fremover. Han hadde noen kvittusta som stakk frem rundt lua. Den dekte det meste av hodet så jeg kunne ikke se resten av håret hans.

Jeg hadde en onkel som het Ole Peder, gift med en som het Leonora. Han var gift med en amerikaner først. Det husker jeg så tydelig. Vet ikke hvor gammel jeg kunne være, vi bodde først i Storgata der Nordlandsbanken er nå. Så kom han Ole på besøk. Det ble snakk om noe som var skjedd. Jeg kan vel ha vært en 9 år. Så ga mor ham en fryktelig kjeft. "Korfer han kun sjelt seg med den amerikaneren - og så få tak i ho derre Leonora". Og det var et oppgjør som var noe forferdelig. Ole sa nå ikke stort men han kava i fra seg, det forsto jeg. Han var gift med ei amerikanerinne, hun var antagelig ikke norskamerikaner. Vet ikke om det kunne ha vært omkring 1918. Det hadde just skjedd det der at han hadde skilt seg med henne. Hvorledes det kunne være. Jeg hørte at han hadde stelt seg så dårlig, det var noe sånt. Det husker jeg. Ole var en stram og kjekk kar, av de skjelne. Han var stille, rolig, og veldig snill, men sa ikke stort. Han døde av betennelse i foten.

Ole drev med juksa. Da ble det lite fisk og den var vanskelig å få solgt. Etter første verdenskrig fikk en bare 7-8 øre pr kg med torsk. Kom han med en kasse med 50 liter fisk ble det bare ca. 5 kr. Derfor ble det mye fattigdom.

Sønnen Haldor var hjemme hos oss mange ganger. Han var litt yngre enn meg. Han var gift med Kaia Eitran. Hun lever enda i Honningsvåg. Han ble gift med Kaia og reiste til Honningsvåg. Der var han entreprenør og bygde opp byen etter krigen. Han har en sønn i Hammerfest som heter Martin.

Min mor, Anna, flyttet antagelig hit til Bodø i 1897-98. Hun var ganske høy, ca. 175 og tynn. Hun hadde tjent hos Dundas på Lurøy hovedgård. Der måtte hun rense lundefugl og de var ofte fulle av lundelus. Hun fortalte oss også om Tønder og andre storfolk i Lurøy. I 1929 flyttet vi til et hus i nærheten av Folkets hus der Metodistkirken er nå. På skrå over gata lå Tusenhjemmet. Det ble revet for ca 8 år siden og nå skal kommunen bygge nye boliger der. Anna ble nesten 96 år og bodde hos oss. Det var Helga som stelte for henne.

Oleanna reiste til USA da hun var ung. Hun reiste først til Stavanger der hun giftet seg med Marius Hovland som var derfra. Så dro de til Minnesota. Siden forpaktet de en farm i Dakota. Der døde både mannen og sønnen Arvid. Hun flyttet deretter til Denver i Colorado der hun kjøpte et hus. I 1940 ga hun beskjed om at hun kom på besøk til min mor her i Bodø. Men så kom krigen og hun ga da beskjed om at det ikke var mulig å komme likevel. Under krigen hørte vi ingenting. I 1946 skrev jeg til UD og ba om opplysninger om henne. Vi fikk beskjed tilbake at hun var død i 1943 på et sykehjem (asyl) i Fergus Falls nær Denver. Hun led av religiøse anfektelser. UD kunne også opplyse at hun hadde en eiendom i Denver. Hun bodde sammen med en dame fra Stavanger (søster av mannen??) som arvet den. Da rettsdommeren hadde fått sitt var det bare klærne igjen og de kunne vi få tilsendt. Mor husket at Oleanna likte pene klær men hun sa likevel: "De klærne kan de berre beholde"!

Jeg kjente meget godt Harry Hansen, jeg kjøpte hytta hans inne i Vågan i 1971. Da levde sønnen Erling. Harry bodde i Fredensborgveien. Datteren Milly bor på Fauske, hun har visst en datter også der inne. Harry var visst fra Lofoten. Einar Karlsen var sjåfør og hadde arbeide hos meg i 1956-57. Han var flink benkesnekker og monterte også dører. Før krigen kjørte han drosje. Han var gift med en dame som het Forøy og mora hennes hadde en matbutikk.

Vi hadde en dame i Bodø som het Anna Paulsen, hun har en datter som heter Anna Paulsen, som nå heter Jensen. De var like begge to. Hun bor i Svenskbyen. Anna Paulsen var gift med bybud Ole Paulsen. Vet at vi hadde noe slektskap der. Hun hadde en bror, eller gamle Anna hadde en sønn som het Odd. Han datt ut i fra 2. etasje hos skredder Angell da han var nesten 2 år gammel og slo seg i hjel. Det husker jeg for jeg bodde tvers over gata. Far til gamle Ole Paulsen var los, og jeg husker ham.

Jeg ble gift med Helga i Gjerpen kirke. Det var bror av lyktemannen som viet oss. Sønnen Hjalmar bor her. Han er maskiningeniør og har hatt kontroll av flyet F16 og jobbet på Kværner i Oslo. Nå har han kontroll av byggingen av oljerigger for Statoil på Verdal. Arild, den andre sønnen min, bor på Hunstad utenfor byen.

Bror til faren min, han Albert i Oslo, sa mange ganger at de skulle vært og besøkt moren sin. Men det ble bare med praten. I 1941 var jeg på jakt etter kjøtt i Folda. Min far var fra Folda. Der var vi delvis kjent så jeg visste hvor jeg skulle henvende meg. Og hos han Gabrielsen fikk jeg en tønne kjøtt. Men da jeg gikk på kaia på Nordfold så kom det en eldre mann bort og sa: "Ka slags kar e du?". Ja, jeg sa jo hva jeg hette. Han hette Bonsak Jonassen og var ekspeditør og eide hele Nordfold hovedgods. Jeg sa nå som det var at far min var fra Laukvika. "Å, hva het han da?". "Han heter Johan Andersen." "Vet du hva faren hannes heter?". "Ja da, han het Anders Hansa". "Å, da har jo han bygd opp alle husa ned ved sjøen som jeg har, og store brygger!". "Å, sier du det! Han var tømmermann han da?". "Ja, han var gift med ho Gjertrud her". Jeg visste at han var død tidlig, han døde av tarmslyng. De kom ikke til doktor, det var så vanskelig den gang. Så sier han "Du får komme inn i huset, du er så blaut". Var sammen med min bror og en annen kar og vi kom inn på det store kjøkkenet. Der var det et par kvinner i arbeide samt kona hans. "Nå skal du bare gå inn i stua og skift for du har jo skift med". "Han skal da ikke gå inn i stua" sa kona. "Han skal inn i stua, hold du berre stilt!. Her er nokka av de gamle kjentskapen", sa han. Og han pratet. Så for vi ned til kaien. Men da vi skulle ha tønna med salt kjøtt over rekka til fraktbåten så ble vinsjen stoppet. Så sa sønn til Bonsak som var ekspeditør da, for gamlingen var gått av: "Denne tynna her må du se å kartere og betale frakt for". "Ka e det du snakka om skitonge" sa gamlingen. "De ska kje betal noke frakt". Han var en fuling. De sa at han kastet laus tyske trålere som kom til kaia. "De karer har ingenting her å gjør". Og så måtte de forsvinne. Det var en kar av den riktig gamle typen. Så sa styrmannen til meg. "Det eneste e kan vet er at du og bror din ska ha ho. Dokker kan ta og lyft tynna over rekka. Ka du har i ho?". "Det er auar". Så løfta vi tønna over rekka. Så sa han: " Den var tung denne auertynna!". En tønne med uer skulle ikke være så tung og han skjønte hva det var. Men den fikk gå fraktfritt. Slik var det jeg fikk rede på farfar min.

Så var det problemet med å få rede på farmor. Jeg hadde sett henne engang da jeg var ca. 6 år. Hun bodde på gamlehjemmet det siste året. Vi fikk bud at hun ikke hadde lenge igjen. Vi dro av sted og inn til henne. Hun pratet litt med far min og litt med meg. Så sa hun: "De får ta de druene som ligg der på bordet". De lå på en skål. "Så får dokker ha det bra." Så snur hun seg til veggen og var død. Omtrent som hun sovnet. Hun sa bestandig "Han e kalde i dag". Hun var fra Sogn. Begynte for en tid side å undersøke og ringte først til domkirken. Hun var født i 1833, det fant jeg i en slektsbok fra Nordfold som jeg kjøpte. Jeg trodde hun var død da jeg var 6 år i 1915. Men det viste seg at hun var død den 1/11-1914. De sa at hun ikke het Gjertrud Hansen, hun het Gjertrud Simonsen. Hun var ikke født i 1833, men 1830. Det kunne ikke være så mange fra Sogn på den tid. Ringte til Sørfold kirke, for de var først bosatt der. Etter en tid fikk jeg beskjed fra en dame der at hun ikke het Hansen men Simonsdatter. Da hun ble gammel har hun tatt navnet Simonsen. Faren het Simon Johannesen i Aurland.

I kirkebøkene står det at jeg er født den 7/9, men min mor sa at det var ikke riktig. Du er født den 27/9-09. Da jeg var 4-5 år fortalte bestemor om Gjest Bårdsen som hun husket. Han var populær og det var vel derfor det ble populært med Gjertrudnavnet på den tiden.

Faren til Gjertrud, han Simon, døde på følgende måte. Det var i barkebrødstida 1820-40. Han var i Sverige og hentet korn eller mel. Han var flere turer. Den siste turen fant de ham død, ihjelfrossen, med lasta på ryggen, 1 km i fra gården, under en fjellhammer. Dette er meg fortalt. og jeg tror det er Albert, min onkel, som fortalte meg det. Onkel Albert var snekker og skar ut ting. Han hadde eiendom på Grorud i Oslo og en sønn som het Rolf Arveng.

Schei var halvbror til Rikard Østensen og los på hurtigruta. Det ble fortalt at han var en mirakelmann og at han hadde gjort mange folk friske. Han skulle ha lært det av en same mens han var i Finnmarken. Nylig hørte jeg at han var i slekt med en same som bodde i Kvenflåg der jeg har arbeidet på jernbanen i 1937-39. Boret tunneler der. Kvenflåg er i Saltdalen før du kommer til Rognan. Det går et sagn om hvordan det fikk navnet Kvenflåg. Om det er sant er ikke godt å si. Det var et bryllup nedenfor Kvenflåg, på Setså. Der hadde noen røvere som kom fra Sverige fått rede på bryllupet. og skulle overfalle og rane det. Så hadde de kidnappet en lapp innpå fjellet. og varskudd om at han måtte vise vegen. Det var stupbratt utfor fjellet ned mot sjøen. Det går tunnel gjennom det nå. På den tid gikk de på ski alle sammen og hadde fakler da det var mørkt. Da ga lappen seg god fart, han visste hvor langt han hadde igjen til stupet. Med det samme han var like før stupet så kasta han fakkelen og seg selv til side. Dermed for de andre etter fakkelen utfor stupet. Derfor blir det kalt for Kvenflågen.

Da første verdenskrig sluttet tjente folk godt med penger. Det var stor eksport av fisk. Men så kom krisen, verst ble det etter krakket i Wall Street i 1929. Nordland Privatbank, som heter Nordlandsbanken i dag, gikk konkurs. Og Jakelns Privatbank gikk også konkurs. Det var ikke noen som kom og sa: "her har du så og så mange milliarder". Jeg husker en lærer med stort skjegg. Han ble gal. Det var enkelte som tok vare på pengene. Men det var svært få. Det var der de gjorde tabben, og det er der de gjør tabbe nå også. Det var enkelte som tok vare på krona. Men det var ikke mange. Men bl. a. han. Han sprang på trappa og ropa og skreik. "Kom med boka, kom med boka!". Han mente bankboka. Han tørna gal. Han bodde i Rønvik og mistet alt da banken gikk konkurs.

Vi har ikke gamle bilder av Oluf, Helene eller mor. Om vi hadde hatt det så hadde Hitler tatt det. Alt vi hadde brente ned mandag den 27 mai 1940. Byen var på 5-6000 innb. og det var stort sett bare der oppe ved sykehuset at noe sto igjen. Hele byen sto i flammer.

En tid før hadde vi sendt mor av gårde til Godøynes, 37 km innafor byen. Lørdagen før gikk jeg ut for å besøke mor. På broen på Hopen var det en engelsk vakt som spurte etter passet mitt. Fortalte min mor at hun måtte fortsette med å være der inne. Da jeg kom tilbake til vakta sa jeg for spøk at jeg ikke hadde noe pass. Men han kjente meg igjen og jeg fortalte at jeg arbeidet på flyplassen. "Good luck!", sa vakta.

På flyplassen var vi 600 mann i arbeide. Mange syns det var rart at byen ble bombet men jeg syns ikke det var noe rart. Vi begynte den 7 mai under engelsk ledelse. Vi laget startplass for jagerflyene. Da var det bøndene som eide hele området. Vi møtte opp kl. 7 og en dag ca. kl. 730 kom tyske fly. De engelske jagerflyene hadde vi fått på plass 3-4 dager før. Det var mange bønder som eide forskjellige teiger, med gjerde mellom hver. De måtte bli stående slik at tyskerne ikke kunne se at flyplassen var ferdig. Vi fikk beskjed om at vi måtte la gjerdene stå og løsnet dem bare. Så sto vi der rundt omkring på plassen. Når de ga ordre måtte vi rulle gjerdene sammen. Vi var 600 mann, så det gjorde vi på et kvarters tid. Men det som skjedde var at tyske fly gikk til Narvik under bombingen der. Da de kom tilbake hitover, gikk de engelske jagerne opp til luftkamp og skjøt ned noen tyske fly. Da fikk tyskerne greie på at vi hadde flyplass her. Ca. 10 dager etterpå, den 27 mai ved 830-tiden kom de. Den 27 mai var det så fint og stille at en kunne gå med et brennende lys gjennom hele byen og det var 22 varmegrader. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle lage en startbane til for bombefly, et stykke unna, mot Asylet. Den var vi begynt å arbeide på. Men vi fikk ikke gjort så mye. Flyene gikk til angrep og vi syns det tok slik tid før de engelske flyene borte på den andre banen kom seg opp. De sto og ruset lenge.

Vi fikk se hele luftkampen og den varte en stund. Det var interessant å følge med. Når en slik ting foregår med skyting og bombing så blir du ikke nervøs. Du må bare passe på å holde deg skjult eller gjemme deg vekk. Men når det var over da ble du nervøs ("fikk influensa"). En engelskmann ble skutt ned her på flyplassen ved transformatorstasjonen, og en annen et annet sted. De var 2 flygere som ble drept, og en ble transportert til sykehuset om formiddagen. Han hadde visstnok fått et skudd gjennom kinnet.

Vi var 3 stykker som arbeidet sammen. Min bror og en annen fortsatte å arbeide, men jeg stakk avgårde. Men han kom tilbake og sa at alle som var rømt av gårde måtte komme tilbake kl. 6 på flyplassen. Fikk nå laget kaffe og noe mat. Tok sykkelen og dro av gårde. Da kommer 32 fly. Det første de tok var sykehuset. Der var 168 pasienter, men hver eneste en ble berget. Enda flyene dro rundt med maskingevær og skjøt. Grunnen til at alle kom seg ut var at det var et nettinggjerde på baksiden. Der ble det klipte hull og alle ble tatt ut der. Da sykehuset ble bombet ble det en kolossal røykutvikling slik at røyken dekte samtlige. Men tyskerne skjøt i villskap likevel. Bombene var ikke høyeksplosive og gikk igjennom bare to etasjer. Det må hovedsakelig ha vært brannbomber. Med det samme alarmen gikk ble alle flyttet ned. Det var et stort arbeide og mange i nærheten av befolkningen hjalp til.

Mor bodde den tid midt i byen ved siden av Folkets hus, akkurat der hvor Metodistkirken nå ligger. Jeg leide et hus ute i Rønvik. Kvelden før dro jeg inn til byen og hentet radioen vår som jeg pakket inn i en frakk. Like ved bodde handelsskolelærer Clausen som satt oppe i trappa si. Jeg sa til han som satt der: "Skal ikke du og kona gi dere av gårde". De hadde et landsted ved Vattenvatnet. "Nei hvorfor det da" sa han, Så sa jeg: "Her kommer det til å bli spetakkel, for du vet jo kor det var i morges. "Ja tyskerne bomber ikke selve Bodø". Vi fant både han og kona i kjelleren etter brannen. Det var bare 13 stykker som ble drept av den gode grunn at vi fikk forvarsler før bombingen, slik at folk ble skremt ut av byen. Ca. 8 dager før kom det 2-3 fly over byen og slapp brannbomber. Først skadet de gården til Andersen nær det sted der SAS-hotellet nå ligger, og deretter traff de Fønix kafé. I kafféen fikk de hevet ut bomben i tide. En gang tidligere lå det en båt ved kaia som het Håkon-7 og den ville tyskerne ta. Men bomben traff Vilanbygget isteden. Jeg satt på en liten kafé ved Svinesund og skulle hjem til Rønvika. Kona i kafféen ble helt hysterisk og måtte beroliges. La på sprang oppover byen og kom frem til den høyere skolen. Skolen var tom for alle satt i kjelleren. Løp ned i kjelleren og sa: "Dere må komme dere ut av byen!".

Det var flere andre mindre angrep før den 27 mai. Jeg var innom NKL-lageret ved kaia under ett slikt angrep. Der jobbet det finske flyktninger fra Vinterkrigen. De kastet seg ned på gulvet med en gang. Vi flirte da, men lærte det samme etter hvert. Den 27 mai, ca. kl. 13, kom det melding fra reporter Leif Jenson i radioen: "Angrep på Bodø, ingen nevneverdig skadet". Det ble også sagt at alle som ikke hadde noe å gjøre i byen måtte forsvinne. Jenson fortsatte å sende meldinger i radioen helt til splintene kom inn gjennom vinduet der han satt. Det var i Bodø postkontor, en murbygning og alt treverket gikk opp i flammer. Det går mange historier om byorginaler fra den tiden. En kar satt på kjellerlemmen og sa: "Det er et helvedes vær i dag!". Men han og andre kom seg av sted. Folk flest rodde over til Hjertøya. De 13 som ble drept var gamle folk, bortsett fra en gutt på vel 20 år som satt i fyllearresten da det brant. Han kom seg ikke ut. Bombingen pågikk fra kl. 18 til kl. 20. Det var opphold mellom 19 og 19.05 før en ny pulje av fly kom. Da var vi kommet oss av sted til huset vi leide i Rønvika. Vi regnet med at Rønvika også ville bli bombet og løp i en dyp grøft som gikk like ved huset og bortover mot Rønvikfjell. Der fant vi en dyp kløft som vi fulgte videre oppover. En engelsk offiser på flyplassen hadde fortalt oss at vi ikke måtte løpe ute i solskinnet. Da fikk vi en lang skygge slik at vi ble lette å skyte på. Vi holdt oss nær byen og der ble det så varmt at vi ikke kunne gå i gatene før den andre dagen.

På Godøynes hadde mor sett og hørt bombingen av Bodø. Neste morgen gikk hun 37 km til Bodø og spurte etter oss blant sykepleierskene på sykehuset. Slik kom vi i kontakt med henne.

Onsdag morgen kom det en engelsk offiser. Jeg sa han måtte gå ned i kjelleren slik som vi andre, men han brydde seg ikke med det. Han snakket norsk og var født i Stavanger av norske foreldre og fortalte at det kom en destroyer kl. 12 for å hente dem. Vi så det hele fra fjellet. Destroyeren kom inn i full fart og hentet engelskmennene. Deretter dro den sin veg utenfor moloen og skjøt i filler oljelageret i Nyholmsundet. Vi tenkte at den kanskje gikk inn til Saltdal for å stoppe tyskerne, men den dro sørover og forsvant.

Min bror, jeg, og flere til, fikk tak i en motorbåt med presenning på 35 fot som var senket . Den tettet vi og lasta den med 17 kasser engelsk hermetikk som engelskmennene hadde etterlatt. På brygga var alt i brann men vi fikk da ut noe, både kaffe, sukker og andre ting. Så tok vi mor og mange andre over til Landegode. Da vi kom midt utpå fjorden kom det en tysk dobbeltdekker like over oss. Heldigvis skjøt den ikke. Vi leide oss inn på Bjørnøyfyret. Bjørnøy som drev det var en grei kar. Vi delte ut kaffe, sukker og margarin til folk der ute, og fikk laks og mel tilbake. Det var et mellager på fyret. Vi måtte grave ned all provianten for det varte ikke lenge før det kom angivere og spurte etter den. Etter en tid fant politiet det som var igjen. Jeg var der ute en måneds tid mens mor var der 2 mnd. Jeg dro inn og arbeidet en tid på teglverket der jeg hadde vært før. Deretter kom jeg på bygningssjefens kontor.

Artur og jeg bodde i et hus vi leiet i Rønvika sammen med mor. Hun hadde en sengebenk å ligge på mens vi lå på gulvet. Det ble kaldt da vinteren kom og snøen føk opp i mellom gulvsprekkene. I en brakke som engelskmennene hadde forlatt hadde vi funnet en sovepose. Den lå vi i begge to. Jeg fikk tyfus der jeg lå og Artur ble våt av svetten min. Kom inn på epidemiavdelingen på sykehuset og var svært syk. Trodde ikke jeg skulle overleve. Fikk ikke lov til å ha besøk men Artur kom og snakket til meg gjennom vinduet. Men så fikk han komme inn til meg da de regnet med at han var blitt smittet. Dessuten hadde han måket kol og var så svart i fjeset at de trodde han var syk. Men Artur ble ikke dårlig likevel.

Har vært med på mye rart: kol-lossing, saltlossing og på teglverk. Har vært betjent i forretning og reist i Lofoten og solgt varer. Hatter, luer, skjorter, slips og diverse. I 1937-39 var jeg med på å stikke ut Nordlandsbanen fra Mo og nordover. Drev med grunnboring og fikk 1 kr. timen. I 1939 var det arbeidet ferdig. Det var tyskerne som fikk sving på byggingen. Men tunnel gjennom Saltfjellet ville de ikke ha. De mente det var bedre å la banen gå på utsiden. Så var jeg på bygningssjefens kontor. Der fikk jeg jobb med å stikke ut tomter. Da svenskhusa kom i slutten av 1940 og begynnelsen av 1941 ble jeg spurt om jeg ville ta jobben med å være ansvarshavende for alle svenskhusene. Hvorfor de traff på meg vet nå ikke jeg. Jeg ble nå ansvarshavende og hadde mye kamp med tyskerne. Holdt på å bli sendt til Tyskland. Tyskerne var det forskjell på , noen var greie og andre ikke. De kom mye inn til meg, særlig en som het Gros. Hvis de fant norsk last som ble holdt unna så ble du sendt av gårde. Det var en Jan Pettersen som var byggmester. Han kom og sa: "Kan ikke du ta vare på dette?". "Ja da må du dra å snakke med bygningssjefen". Og da fikk jeg beskjed at vi bare skulle ta i mot, 20 stabler. Vi hadde hele gata sperra der vi hadde svenskmaterialer liggende. Reoler og alt med seilduk over. Vi bygde store lagerhus Og krigen den fulgte vi med i. Fra Sverige kom kasser med dørvridere, spiker og alt. Så var det stukket inn svenske aviser. Da fikk vi rede på alt og det måtte vi passe oss for. Der lærte vi om krigens gang. Det kom inn til meg en som het Obitz. Glemmer ikke navnet. Han hadde storkorset, var oberst og hadde med seg en hel gjeng. Gros var med. Og så spurte ham meg: "Dieses Materialen hier requirieren"?. - "Alles Materialen requirieren!". "Det kan ikke gå an det", sa jeg. Jeg kunne litt tysk. Så tok jeg bronseplaten med de tre svenske kroner som skulle slås opp på veggen på husene. Viste den til ham og sa: " Det er den Svenske stat som har gitt disse husene". "Verstehst du nichst!" , og så slår han til neven min så plata havnet i veggen. Det luktet konjakk av ham. Så ramlet det en masse ord ut av ham. Men jeg forsto mesteparten. Så spør jeg Gros: "Hva er det han sier?". Gros hadde bodd i Bodø mange år. Vi var godt kjent for han hadde arbeidet på kontoret på teglverket. Han var murmester som kjøpte teglstein. "Han sier at dersom det viser seg du har norsk last blant dette som du påstår kommer fra Sverige så blir du sendt til Tyskland". "Er det du din skurk som har gitt opp alt det her?", sa jeg til ham. Han hadde fått ordre om dette. Alle arbeidsfolkene, 30-40 mann, sto sammenstimlet rundt ham. Så for Obitz avsted med hele gjengen. Da sa Einar Karlsen som var sjåfør og noen andre: "Hva i all verden skal vi gjøre med denne norsklasta". "Ja det er ikke noe å gjøre med, det er ikke noe norsklast, vi sier nå ikke noe". Så dro jeg hjem. Og spiste en times tid. Så var det en som sa: "Her er det noe som foregår!". Jeg hev meg på sykkelen og kom tilbake. Hele gata var nå sperret. av tyske vogner med hester og de lastet materialer over alt, både svensklasten vi hadde og norsklasten. Da for jeg i full fart til bygningssjefen. "Nå havner vi inn alle i hop, de farer med svensklasta og hele greia!". "Dra opp med en gang" sa han. Jeg skal ringe Kittner. Jeg for oppover, og så kom Kittner. Han snakket flytende norsk og var rikskommisær Terbovens stedfortreder i Bodø. "Hva er det som foregår!? Jeg fortalte at alle svenskhusene var tatt og sendt av gårde. "Er du besett!, bygningssjefen sa også at alt ble sendt av gårde, hvor er det sendt?". "Noe for nord til Helnes og noe sørover". "Ja det skal vi da få ordna opp i!". Så for han til telefonen. Alle kolonnene stoppet, begge veier. Så kom Kittner tilbake igjen. "Du må unnskylde oss. Jeg er Terbovens stedfortreder". "Ja det vet jeg". "Det må ikke komme til tredje mann dette her!". (De var livende redd fordi de benyttet transitt gjennom Sverige med tropper og alt). "Nei", sa jeg , "for min del skal det ikke komme ut". "Du må unnskylde, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, - og du din tufs!", sa han til Gros, "hva vi skal gjøre med deg vet jeg ikke". "Du kan skjønne det at jeg fikk ordre, hvis jeg sagt en gang til det som var sant så hadde jeg blitt skutt". "Du skulle vært skutt for lenge siden!". Det gikk det en 2-3 timer så kom de tilbake og begynte å lesse av materialene på gata. "Nei", sa jeg, "inn i reola!, - sorter!". Alt var i bunter, og jeg passet på at det kom på riktig sted, noe hit, og noe dit. Men oberstene så jeg ikke mer til. Så sier Kittner til meg: "Si meg en ting, hvem eier den lasta der borte på hjørnet?". "Ja, sa jeg, "det vet jeg ikke, jeg tror den var med lasset fra Helnes". "Er den norsk?". "Jeg vet ikke", sa jeg, "Ja hvis den er norsk så skal vi rekvirere den". Så ble den lasta tatt. Kittner klappet alle på skulderen, og vi klappet han på skulderen da han dro herifra. Alle likte ham godt. Det var den eneste tyskeren her som fikk god avskjed. Han hindret at flere ble sendt til Tyskland.

Det var på den tiden at jeg begynte å sette meg inn i husbygging og tegninger, da kom alt vi trengte, og jeg begynte å lære dette her. Jeg søkte Ulefoss og fikk arbeide med de papirene jeg fikk. Det er en hel historie.

I 1944 var vi ferdige med svenskhusene. Da ble det snakk om at alle som var ledige eller ferdige med det, skulle rekvireres av tyskerne til arbeide. Jeg arbeidet ikke en time. Det var bare dumhet. De som fikk bankkort fikk beholde pengene sine etter krigen. Det ble jo sagt etter krigen at de som jobbet for tyskerne skulle fratas alt mulig. Så dro jeg i lag med min bror på sjøen. Vi var en del på sjøen men det kunne jeg ikke med. Et problem var at folk her ikke ville ha steinbit. Det er en fin fisk. Men det var ikke tale om at noen ville ha den.

Så hadde vi vært ute fått mye fisk, men også 700 kg steinbit. Først snakket jeg med Martinussen som isa og eksporterte fisk om han kunne ta imot den. Jo, kunne vi skaffe kasser med is så skulle han kjøpe den. Vi hadde forbud mot å selge til tyskerne. Da fikk jeg beskjed fra han Brækkan, politifullmektigen, at jeg måtte ikke finne på å selge til tyskerne. Brækkan lever enda. Så tok Martinussen telefonen og snakket med ham. Deretter tok jeg telefonen og sa til Brækkan at vi hadde ca. 700 kg med steinbit. Han hadde politikammer i sjøfartsbygningen, den står enda. "Nå kjører jeg den bort til deg og setter all steinbiten i hallen. Og jeg antar at du ordner det slik at staten betaler, for private kjøper ikke". "Nei, de måtte neimen ikke finne på å kjøpe". "Jo", sa jeg, "vi har ikke anna råd". "Ja, da får du selge til den første og beste tyskeren du ser!". Så kom det en tysker med mye messing. Han var oberst. Han sa "Hasst du Steinbeit?". "Ja jeg har 8 kasser". "Hva skulle du ha for kiloet?". Jeg tok en ful pris, kr. 1,50. Det var mye i den tid. Det skulle bli 1050 kr. Ja, de skulle ha "alles". "Ja", sa jeg, "jeg skal ha 3 flasker brennevin og 3 pakker tobakk". Ja tobakk det kunne jeg få, men de hadde ikke noe brennevin. "Ja, da blir det heller ikke noe steinbit!". Så ble han stående litt og tenke. Ja, jeg skulle vente litt, - og så for han av sted. Han ble borte ett par timer. Så kom han med 3 flasker Steinegger, og 3 pakker tobakk som vi solgte for 120 kr. Broren min og en til var med. Vi begynte å bære ut steinbiten, den skulle fryses og hentes av de tyske hestene. Privatfolk spurte om vi var tullete som solgte steinbiten til tyskerne. Vi visste vel at det ikke var lov. "Ja, vi gir svarten i heile greia", sa jeg.

"Svinesund" het en veite på ca. 200 m som gikk bortover i Sjøgata fra det gamle torvet. Der ble det kjørt på sand hele tiden, men når det var grisevær (svinevær) gikk en i gjørme. På nedsiden lå brygger og varehus. Der hadde vi agnebod sammen med flere andre. Det var 15-20 fiskere i byen som hadde bod. Det var også fiskehandel og kafé. Den største forretningen på oversiden hadde Gustav Mo. Der Løvold kafé er nå sto det 2 trebygninger som ikke ble bombet og brent. Nedfor torvet, ved siden av Jakeln, var det en trekai. Der lå de tyske armerte trålerne.

Langs Sjøgata mot sjøen lå det fra gammelt av mange boder etter hverandre. På den andre siden gikk fjellet. Nedenfor fjellveggen ved Sjøgata lå det 2 store barkekar av eik 30-40 m fra hverandre. De var 4 m i diameter og 3 m høye og rommet over 1000 liter. Der kom fiskerne med garnene sine for å få dem barket. Lenger inn lå Rønvikleira. Der var det en stor strand ved fjære sjø. Hele dette området ble fylt opp og det er der jernbanen og havneterminalen ligger i dag.

Men så var det russerfangene. Det var flere tusen av dem og de var utsultet. Vi ga de fisk og beundret dem for det de greide å få til. De hadde store lange frakker nærmest av filler, russerlue og tresko. Vi rodde under en trekai som het Todtkaia, den står der den dag i dag bortom banken. (Todt var en tysk avdeling som hadde ansvar for arbeider, de gikk med solkors). Der hang det store bomber på 2-300 kg. De rodde vi under. Tennsatsen lå klar i tilfelle det skulle bli invasjon. Vi måtte gå ned under brygga og ut på de sleipe stokkene. En gang hadde vi fått noe steinbit. Så kikket jeg opp. Da kom det en russer. Jeg gjorde tegn så han forsto at han skulle vente. Så gikk jeg opp og kikket bort i Svinesund og så at vakta ikke var så verst. Det var forskjell på dem. Så gikk jeg ned, det var fjære sjø og en 6-7 m ned. Jeg kastet steinbiten opp i luften. Og trur du ikke at han tok imot hver eneste steinbit enda de var sleipe å ta i. Det var ingen som falt ned på kaia. Russerne hadde sydd store lommer på innsiden av frakkene sine. Han hadde flere lommer der han gjemte fisken. Det gikk en stund. Så kom Sigurd som var i lag med meg på sjøen. "Kor er steinbiten?". "Det ser du vel, den gikk til russen". "Kor i fasan har du greid det?". "Jo jeg så at vakta ikke var så verst". Men jeg kunne risikert å bli henta. Da var det slutt. Det gikk en stund så kom russeren tilbake. Han firte en masse løse sigaretter ned i fjæra. Det var fjære sjø så de falt på tørre steiner og jeg fikk alle sigarettene.

Russerne var svært sultne. Det skjønte vi snart engang Artur og jeg agnet lina i boden der nede i den gjørmete gata. Vi hadde noen slimåler på golvet. De går som kjent tvers gjennom og spise opp hele kveita. Går inn den ene vegen og ut den andre, så slimet står. Det kom en russer og spurte om han kunne få det som lå på gulvet. Han tok slimålen og spiste den, samt en del agnskal som vi hadde brukt og hiva ut av lina. Så spurte han etter vatn. Vi hadde stående en flaske med vatn som han fikk drikke av, for vatn var ikke innlagt. Da kommer tyskeren inn, en av vaktene med gevær. Han får se at det står 60 % sprit på flaska. Ble rasende med en gang. "Nein, das ist Wasser, das ist Wasser" sa vi. " Wasser?". "Ja, Wasser". Så ville han smake. "Ah, ja!". Det var heldigvis en av de bra vaktene.

Så satte vi ut en kasse med sild som var nysalta, for at russerne skulle forsyne seg. Og det synet var fryktelig, da russerne fikk se sildekassen. De tar sild i alle lommene, tar sild i lua, og trer lua over hodet så laken rant nedover ansiktet. Det var gjørme overalt i Svinesund og vakter gikk rundt med gevær. Den vakten som kom nå var av de fryktelige. Han springer på russerne og slo dem med kolben, slo dem ned i gata. De måtte selv ta ut silda og tømme lommene. Deretter måtte de selv trø all silda ned i skitten og gjørma. Så kjeppjaget han dem av gårde. Det var to slag tyskere. Jeg husker at en av disse russerne hadde fått lov av vakta til å gå et sted bortom meg. Da han kom forbi nikket han med hode og sa: "Skitt, menneske". Så mye hadde han lært av norsk.

Men den sivile russen var smarte til å stjele. Men de levde ikke lenge da de kom hjem til han Stalin. Det var mange av dem, flere 100 som var på Langkaia og arbeidet. Når tyske lastebiler kom så vi de for de kjørte forbi gården hos oss. En russer hoppet opp på en lastebil og holdt seg fast på bakfjølen mens han hang der. Så tok han opp en presenning og tok ut store spekepølser. De slengte han ut på gata etter hvert, og så tok de andre og plukket dem opp. Sjåførene merket ingenting.

Engang bortenfor her, var det et gammelt tømmerhus, som tyskerne hadde overtatt i 1941. Vi kom fra Folda der Erling Olsen og jeg hadde vært en tur. Da, om morgen ved 9 tida, kom det en forferdelig eksplosjon. Det var mange nakne tyskere som går bortover gata og på Langkaia. Jeg sprang ut med hjelm og øks for jeg var i det sivile brannvern og trodde det var bombing. Vi hørte sirener tett før. Da var det Olsen og jeg sprang ned i kjelleren. Vi var midt i kjellertrappa da eksplosjonen kom. Da reiste håret seg på hodet. Det var en fryktelig trøkk. Vi hørte hvordan det knaset i vinduer i huset vårt. Vi var bare en 150 m fra. Da ropte en som het Arne Arntsen: "Kor du ska hen?". Han sto og vinka på den andre siden av gata: "Du må trekke deg tilbake!". Jeg så alle disse splinten som kom gjennom husene. Det var ikke bare en eksplosjon, det var flere. Jeg ropte: "Det er sivilvern!". "Nei, det er ikke det, det er i huset her borte, det er noe som skjer!", sa han, "Det er ikke noen bombing!". Men det smalt utover hele dagen. Det viste seg at tyskerne hadde fest inne i huset der de bodde. De hadde maskingevær på kjøkkenbenken. Det var blitt brann i kjøkkenet og da hadde maskingeværet begynt å knitre. Ikke noen ordentlig skyting. Da våknet tyskerne og rømte ut, nakne så og si. Men det var 4000 granater i kjelleren, og det var de som etter hvert gikk i lufta. Tyskerne dro til jenter som de kjente. Det var mye av de kvinnfolkene her og de kom derfra både i kjoler og alt mulig. Vi flirte godt der vi sto. De gikk i kjoler og bluser helt til de fikk tak i uniformer. En stålhjelm falt på trappa til Artur. Det var 200 m fra. Stålhjelmen var flatklemt av trykket og inne i den lå det fullt av tomme ølkorker. De hadde nok hatt storfest. Det var mye som foregikk i de dager.

Var vidne til 28 angrep med stort og smått. Kan huske alle sammen. En gang var det nære på. Det var tråleren Ingrid som lå ved Bodø Mek. Verksted. Da kom et bombefly og skulle ta den. Jeg var på sykkeltur i Rønvika. Det var nær huset til Rønvik verft. Der holdt engelskmennene til. Der var det engelske flagget heist. Så kom jeg syklende og ser at flyet kommer og skyter langs veien. De hadde selvfølgelig oppdaget det engelsk flagget på Rønvik verft. Det var en port der, en jernport som heter Hovde som jeg trodde var åpen. Så syklet jeg rett på. Den smalt ikke opp og jeg gikk som en bue over den i lufta. Da hørte jeg noen som ropet og flirte kolossalt. Det kom fra noen engelskmenn borti en grøft. De var ikke i huset men i en skyttergrøft som de hadde laget. Da tyskerne begynte å bombe Ingrid sprang de til grøfta med gevær og gjorde seg klar. Dermed fikk tyskerne ikke has på noen, men det pepra godt i maskingeværene på flyene. Jeg tok feil av retningen til flyet. Trodde at det skjøt langs veien men det la seg over og skjøt mot huset. Da jeg kom til sans og samling sprang jeg under en altan. Der var det 2 mann fra før.

Det var mange trefninger med fly, bl. a. en gang var vi på Riedelstøkka (ved Aspmyra). Det var ikke kommet løv på trærne og flyet pepret med maskingevær mot skogen der vi var. Da flyet var borte sier han Erling Olsen: "Si meg en ting, jeg syns det er noen som nappet meg i buksa!". Han hadde sid bukse og kula hadde gått tvers igjennom 2 kordeler, og traff ikke ham. Så sa jeg: "Du har jo skuddhol gjennom buksa!". Det var nære på. Verst var det på flyplassen, da jeg stakk av. Det er så mange her som har vært utsatt, det var jeg ikke alene om. Når det står på merker du ingenting, men det er etterpå . Men det var varte jo bare noen timer det.

Det var et fly som droppet alle 6 bomber i Landegodefjorden den 27 mai. Mannen på flyet var her i 1991 og det sto i avisene. Mange folk så det. Etter første verdenskrig, da det var dårlige tider i Tyskland, ble flygeren sammen med andre unger sendt til Norge. Flygeren ble sendt til Andenes. Han hadde bodd flere år i Nord-Norge og fikk de andre i flyet med på at de ikke skulle bombe. De andre flygerne så det nok også, men de holdt tett så han overlevde.

Tyskerne var mange ganger uvørne. Engelsmennene hadde raid her og på Helgelandskysten. De senket mange båter, til og med en Saltenbåt. Engang skjøt trålerne ned et engelsk fly. Flyet landet på sjøen. Det stedet fikk jeg se etterpå. Flygeren sprang opp på vingene og viftet med armene til tråleren. Det skulle han ikke ha gjort. De satte baugkanonen på og skjøt han og flyet i stykker. Dette så de andre engelske flyene. De var fri for bomber og gikk til angrep med maskingevær. Tråleren så ut som en sold. Jeg var der da den kom til kaien. Flere mann måtte holde kapteinen, han var blitt tullet og tyskerne på land måtte ta seg av ham. Det var mange av disse trålerne og mange ombord ble drept.

Da krigen var slutt den 8 mai gikk jeg og en kamerat på byen ved 10-tiden. Vi fikk se at alle de tyske trålerne flagget på halv stang. Vi visste at noe var i gjære, men var ikke sikker. Da sier jeg til han Erling: "Kan du si meg en ting, er krigen slutt, eller er noen død?". Trålerne var jo armert. Vi fant ut at vi skulle gå bort i Svenskbyen der er det en redaktør Bergland fra MTB, Artur var med. "Du Bergland, kan du si hva som foregår, er det noen som er død? Det må være mange, eller er krigen slutt?". "Krigen er slutt kl. 7 i morges!". Erling var formann på et tysklager. Han og broren min gikk inn på tysklageret. De tok mye kjøttbokser, flott hermetikk, i tynnsekker og bar på ryggen, samt 38 flasker brennevin. Huset det står her borte enda. Vi fikk da høre at kongen skulle tale kl. 5 i fra England. Da sa jeg: " Kor i all verden skal vi få tak i radio?". Ja sa de, "han Øyvind han er jo nazist. Vi skal gå bortover dit". Det var i et svenskhus. Han satt sammensunken. Vi sa: "Ja nå sit du der". "Ja han satt der". "Du er nervøs?" "Ja, han kunne bli nervøs av mindre". "Ja, det er ikke farlig med deg du har aldri gjort en katt fortred. Men vi skal ha radioen!". "Nei seier du det", sa han. "trur du det går bra?". "Ja det går bra, det går berre godt. Du får kanskje en mulkt. Deg kan vi innestå for". "Ja, radioen er mor mi sin, hun bor på Rognan". "Ja, det vet vi, vi skal ikke stjele den. Du skal få den igjen". De hadde jo tatt alle våre radioer. Mor hadde hele første etasje alene. Alle de vi kjente ropte vi inn og kl. 5 om ettermiddagen snakket kongen. Da satte vi alle vinduer åpne og spanderte brennevin på alle som kom inn. Jeg var ikke med hele tiden, men han Erling og en til, holdt på i 8 dager og hentet mer på lageret. Det var mye artig i den tid.

I 1952 gikk jeg på handelskolen i Bodø. Det var Dundas som eide og drev den. Den het "Ebeneser" for den var også blitt brukt av en menighet. En dag spurte jeg Dundas om å få gå på klosettet. "Korles går det med deg?", spurte Dundas. "Det går til Dundas", svarte jeg. "Du er ikke den første som har sagt det!", sa Dundas.

Var en tid etter krigen entreprenør og forhandler av dører men ville heller bli ansatt i Ulefoss bruk som satte opp hus i Nordland. Der var jeg i 16 år. Etter krigen var det mangel på materialer og 3 borgere i byen, bl. a. redaktør Bergland, fikk ansvaret for å fordele materialene til de som trengte det mest. Det gikk raskt og greit og jeg hørte aldri noen som klaget. Fikk i 1954 ansvaret for å sette opp 48 hus i England som var en gave fra Norge til England. Vi reiste i orkan til Harwich der husene ble satt opp. Jeg fikk beskjed 2 mnd. i forveien. Måtte sette meg inn i alle engelske ord som hadde med husbygging å gjøre og i alt verktøyet, og forskjellige andre ting. Syns jeg var skarp til å lese dersom jeg skal si det i dag. Hadde med et søskenbarn av meg fra Oslo. Så fikk jeg en snekker med som jeg hadde hatt med på arbeide i mange år, her fra Bodø. Han kunne ikke et kløva ord, men han andre kunne en del. Så skulle vi sette opp de husene der men de var ikke tale om å få tak i. De sto på jernbanetomta og han Churchill forlangte toll. Vi sto der helt hjelpeløse. Så snakket vi med byarkitekten. De holdt på å jobbe med saken. Vi kom på søndag. Men vi fikk først materialene løs på onsdag. Da hadde han Churchill gått tilbake på det. Jeg har noen bilder fra byggingen. Husene ble satt opp i sentrum, men byen Harwich var egentlig delt i tre. Et bilde viser husene vi satte opp, og på et annet er elementene på plass. Det sto skrevet i avisen at det var forferdelig at vi greide å få et hus opp, og taket på, på 8 dager. De var flinke til å mure der borte men trehus var ikke noe de satset på. Har et bilde av oss som ble tatt der borte. Til venstre er søskenbarnet mitt, Rolf Arveng, han er død nå, så er det snekkeren, og så jeg.

Til sammen sto jeg for byggingen av 3-400 leiligheter i Bodø. Det var mest hus med 2 leiligheter. Dessuten 100 leiligheter på Hunstad etter at jeg var blitt pensjonist.

ARTUR OG NANSY ANDERSEN FORTELLER
(Artur er yngste sønn av Anna og bor i H7-gate 16, Bodø)

Vi tror ikke det fins noe bilde av Oluf. Han var her en gang. Han var rask til bens og gikk foran sønnen Ole som var sein av seg og kom ruslende etter.

Oluf hadde en Listerbåt med segl. Han dro til Rana med sild og kveite og fikk mel og sukker igjen.

Ole var omkring 170 høg og kraftig bygd slik som faren. Han var rolig og stille av seg og sa ikke stort. Han verken røkte eller drakk og hadde godt humør. Men han var fattig det meste av sine dager. Han hadde en stor ranfærig. Den tok han et kraftig tak i og satte opp alene. Det var som regel 2 mann om en slik båt. Jeg var i lag med ham på sjøen og det hendte at han lånte makkgreipet av meg når han skulle ut å fiske. Han lå gjerne med juksa ute på Landegodefjorden og kom hjem med et knippe fisk som han fikk solgt for noen øre. Han dro også flyndre og kveite. Jeg hadde en mindre båt med svak motor den gang. Men greide gjerne å dra Ole og 2 andre båter langsomt over fjorden i godt vær. En gang var jeg på tur til Værøy. Da jeg var på veg hjemover lå Ole med juksa der ute i østavindsrok. Han trengte ikke hjelp, han skulle nok greie å ro hjem alene.

Han ble kalt for "Sterk-Ole" og hadde noen digre never. En gang han hadde en sølvkrone i neven så vi at ringen hans var like stor. Han jobbet akkord med å laste sildemel fra fabrikken på Burøya. Da tok han en 100 kg sekk under hver arm. Styrmannen sa: "Du arbeider tungt!". Men Ole hadde ikke tid til å svare. Noen sa til ham: "Du lev på vatten og brød!", for nisten hans var bare noen tørre skiver. Han hadde lite med penger, fisket ga ikke stort. Den gang var det bare 7-8 øre å få pr. kg fisk. Skulle en ha kjøtt så kunne det koste ca. 25 øre pr. kg.

Engang i 1928-29 var det riktig ille. Han gikk til presten Bruun en ettermiddag ved 4-5 tiden og ringte på. "Kan jeg få låne 5 kr.?". "Dessverre, han kunne ikke få låne noe!". Dette glemte Ole aldri. Han ble regnet som en ærlig kar og betalte alltid tilbake.

Anna Paulsen er søskenbarnet mitt. Hun var gift med Jensen fra Rognan. Hun er litt eldre enn meg, og har en sønn og svigerdatter som er katolikker. De går ofte i kirken og har en lys, fin, liten gutt. De er mye i Saltdal der mannens familie er fra.

Harald var på besøk hos oss engang. Han hadde en kar med seg og skulle til Lofoten. Husker godt Harry Hansen. Når ting gikk på tverke kunne han bli trollsinna.

Petrine som du har der på bildet ligner på Ida. Det var store folk det der. Hun Ida var 116 kg, men var likevel snar av seg. Hun bodde inne i byen og gikk helt utover hit til søsteren Anna. De var godt forlikt og Anna syns nok av og til at hun kunne komme oftere.

Nå hadde de et stort bilde av bestemor Anna på veggen. Hun fant en fjær ute som hun ville vise Nansy. Den satte hun i hatten da dette bildet ble tatt. "Hvorfor skulle du nå ha hatten på deg?" spurte vi. "Han Johan har jo hatten på seg!", svarte hun for slik var bildet de hadde av ham på veggen. Anna vaska klær til andre. Var ute i bakgårdan og vasket i is og snø. Der var der en stamp og en spring. Så kløyv ho med stampen oppunder springen. Hun kom inn og sa:" Æ trur æ får negelbiten". Hadde en "kjærraboks" og den osa hun inn. Ikke sjuk en dag og aldri forkjølet. Men så brakk hun lårhalsen og da var det gjort. Hun ble liggende til sengs og svigerdatteren Helga var så snill mot henne og passet henne så pent.

Da hun var noen og nitti år fikk hun TV: "Ka de e for nokka det der?". Men hun fulgte godt med etter hvert: "Så du kor de sloss der nede i Malaysien?"

Faren til Artur het Johan. Han var fisker og dro til Finnmarken, Svenskgrunnen, og ned til Vestlandet. I Lofoten var han 36 vintre. Han sa ofte: "Eg blir aldri sjuk!", og mente nok at da var han ferdig. Han døde alt i 1939.

De hadde bare sønner i familien. I nærheten var det nonner og de var snille med barna.

Arne bor i huset med kona og to sønner på 11 år. Johan Arnt bor på Hamar. Johan Arnt var til sjøs i 15-16 år. Han var også på tankbåten Berge King som var en flytende bombe. Han hadde flere kamerater som gikk ned i eksplosjonen. Han kom hjem fra sjøen og bygde seg hus på Hamar. Der gikk han på skole og ble lokfører.

Artur hadde hatt fjellarbeide i 3 år og var på havna i 27 år. Hadde også drevet som murer. Ellers ble det fiske i mange år. Den gang var det mye fisk i havet. De hadde agnebod i Sjøgata. Gata var smal og det var bare hester som kom fram. Det var 3 broer over gata og nedenfor lå det kolbrygge, saltbrygge og sildebrygger. Fra Bergen kom det sild som ble saltet der i Bodø. Mellom Sjøgata og Storgata ovenfor, var det fjellknauser. Etter krigen jobbet han i 3 år på å skyte bort berget og rundt 1960 ble det mye arbeide med å få jernbanen frem. I 1975 fikk han en ny stor 27 fots båt (Viksund).

Ja det har vært en spennende tid i Bodø. Der har jeg opplevd mye i onde og gode dager. Under bombingen mistet vi alt det vi eide og hadde bare det vi gikk og sto i. Men det gikk fint. I fem år hadde vi tyskere og russere her.

Det tyske angrepet kom ved 8-9 tiden om morgenen den 27 mai mens vi arbeidet på flyplassen. Vi hoppet ned i en grøft. Den var 2 m bred og ikke særlig dyp. Kulespruten gikk like ved hodet mitt. Det var 3 engelske fly der og de kom seg av sted, men det siste traff et tre og kom seg ikke skikkelig opp. Det ble skutt ned i skogen. Kirken og sykehuset ble først angrepet. De visste hva de kunne ha nytte av og lot bl. a. bryggeriet stå.

Artur og broren flyktet opp til Rønvikfjell der de lå i 3 netter under en fjellhammer. Han hadde bare kr. 1,80 i lomma. 80 kr. lå igjen i huset som gikk opp i flammer. Der oppe var det 7 engelske flygere som hadde godt med kjøtthermetikk. Men melk og mel fantes ikke. Artur dro derfor ned til Rønvik der det var flere gårder. Det var folketomt over alt. På en stor gård satt bonden alene i stua med hodet i hendene. Han var helt fortvilt for meieriet var bombet så han ikke fikk levert melken. Artur fikk fylt et kar med melk som han betalte 60 øre for. Et annet sted fant han en pose med havregryn slik at de hadde noe å leve av de nærmeste dagene. Engelskmennene ventet på en destroyer som skulle hente dem. Han kunne vært med dem hvis det ikke var for moren som de hadde evakuert til Godøynes. De leide et hus i Rønvik. Der ble det svært kaldt om vinteren. Anna lå på en divan og de lå sammen i en sovepose på gulvet. Snøen drev inn og la seg over dem om natten. Georg fikk tyfus og svettet slik at Artur ble våt. Georg kom til pleie hos Ragna. Bare han og en annen overlevde. Hverken Artur eller moren ble smittet.

Nansy var evakuert til Vesterålen da bombingen kom. Hun var fra Bø i Vesterålen. De giftet seg i juli 1943, først i rådhuset, og deretter i kirken. Uten kirken ble det ikke noe skikkelig bryllup. I 1993 er det tid for gullbryllup.

Artur og mange andre hadde jobbet 103 timer for engelskmennene med flyplassen. De gikk av sted til landbruksskolen der kontoret var. Der lå det bøker igjen etter engelskmennene så tyskerne visste hvem som hadde arbeidet for dem. De var nervøse, men våget seg til å be om lønn for arbeidet. De fikk én kr. timen som tyskerne betalte uten særlig diskusjon. Alle fikk 103 kr. i fine norske nytrykte sedler.

En dag kom det en tysk doktor som ville kjøpe en tønne med saltsild. Den skulle han sende hjem til kona i Berlin. Men det måtte være store sild, bare "Grosse Hering". De fylte opp en tønne med små sild og la noen store øverst. Doktoren kom og ville se på silda før den ble sendt. Heldigvis sto den rette enden av tønna opp og Artur hentet frem et par store sild som han viste doktoren. "Grosse Hering, gut, gut", sa doktoren. Et par uker senere traff han på doktoren som sa: "Liten sild, nur kleine Hering!!". Nei, det kjente ikke Artur til, det var en kamerat av ham som hadde fylt i tønna. Da klappet doktoren han på skulderen og sa: "Dårlig kamerat, dårlig kamerat!".

Det var flere tusen russerfanger i Bodø. Hadde du sett det vi så, da hadde du ikke trudd det! De gikk i fillete frakker med papir under. Om natten lå de ute på marken. De gikk i tresko og helen stakk ut. De bar jern uten votter om vinteren. De åt rå fisk og vi pleide å gi dem fisk og brødskalker.

Russen bar på jern langs kaia der vi hadde agnebod. Vi kaste sild og skalker ut gjennom vinduet til dem. De kom også inn og åt agnskal som lå på gulvet. En gang kom 7 russere inn i den vesle bua og vi ga dem saltsild som de stappet i lommer de hadde i frakken og i lua. Men så kom en vakt i døra. Han var et udyr og jaget dem ut. En av dem, som var sein av seg, spente han i hjel. Var både kald og varm men kunne ingenting gjøre. Russen måtte tømme ut alt de hadde av sild og tråkke den ned i søla.

Det var også sivile russere som arbeidet ute på Frostfiléfabrikken utenfor Hammervik. De gikk i tog utover til arbeidet og fikk betaling. Etter krigen ble de kjørt nordover og ingen overlevde etter at de kom hjem.

En jul hadde de ikke råd til brød. De fikk ikke på krita, det var bare kontant betaling. De hadde stor færing og skulle ut å fiske. Det var uvær hele tiden, men 3-4 dager før jul ble stamplina satt. Endelig lille julaften ble det roligere, men først julaften kunne de komme seg av gårde. Det ble en kjempefangst med 50-60 kg kveite og 15 kg fisk. Da de kom til brygga fikk de solgt fisken for 1 kr. pr. kg, men ingen ville ha kveita. De måtte ro ut på en øy for å få solgt den. De fikk i alt 33 kr. og det ble en kjempefin jul. De var like glade som om de hadde fått 33 tusen i dag.

Det var mye kveite i havet. De brukte en stor båt med seil. De måtte bruke spesielle tykke kveit-tog som var flettet for å bli sterkt nok. Til agn brukte de store sild som ble tredd gjennom øyet. En gang kunne de se nede i sjøen at småkveita lekte seg med agnet ved å blåse bort og suge til seg agnet. Den hadde en blåse fremst. Kveita slo gjerne i hjel fisken med halen før den ble tatt. Det ble en tid for mye kveite. "Eg trur kveita drep meg" ble det sagt. Han sendte 30 kilos kveiter til onkel Albert i Oslo.

En gang kom det en flokk med størjer på 3-400 kg. De så på agnet, men plutselig snudde de sin veg. Han tok frem harpungeværet "Jarmann" og skulle skyte dem. Geværet klikket 3 ganger. Da han tok det fra hverandre viste det seg at stiften manglet. Geværet hadde vært hos politiet for oppbevaring i fredningstiden og de hadde fjernet stiften.

De hendte at folk hadde karbid i nota som ble sprengt for å drepe all fisken med en gang og ved høysesong fløt det massevis av fiskehoder ut havna. Blåser ble laget av seilduk som var svarte og innsatt med kjære. Garna ble farget brune i barkelåg for at de ikke skulle råtne.

Før i tiden fikk jeg store rødspetter med røde flekker. Det er trålene som har ødelagt fisket med å skrape sjøbunnen fri for yngel og næring.

ANNA JENSEN FORTELLER
(Anna Jensen er sønnedatter til Olufs tvillingsøster, Anna Gurine)

Min mor het Anna Marie Olea og kom fra Berg (Trælnes) i Helgeland. Vi kalte henne Anna Oline. Min far het Ole Paulsen og hans mor Anne Gurine. Hun bodde i samme huset som oss og hadde 2 rom og kjøkken nede. I gangen hadde hun en rosemalt kiste som det sto "Melkild" på. Et rom til nede leiet vi ut. Har bestandig hatt folk som har bodd hos oss. Bestemor bodde her til hun kom på aldershjemmet på det siste. Hun døde i 1935. Huset vi bodde i hadde vært bestefars, og min far overtok det senere. Huset lå i nærheten av biblioteket der kommunelokalene er i dag. Hele dette kvartalet ble bombet og siden tatt av kommunen. Der bodde vi før krigen. Min far døde i 1960 og min mor i 1934.

En tid før bombingen måtte jeg reise gravid med et barn på ett år og 8 mnd. til Rognan der mannen min kom fra. Tok bare med det vi trengte av klær og andre nødvendige ting. Vi visste ikke hva krig var og det lå mange verdifulle ting igjen i huset. Alt gikk opp i brannen under bombingen. Vi fikk bo i et hus men måtte forlate det etter en tid. Der hadde det vært ekserserplass i gamle dager og min mann hadde eksersert der. Og så lå vi en natt i et hus der eieren var i Oslo. Neste morgen kom norske soldater. De var kommet fra Kirkenes og skulle stanse tyskerne som kom nordover til Mosjøen. Men da de kom ned til Mosjøen fikk de ordre om å dra seg tilbake nordover igjen til Rognan. Min svigermor var tidlig oppe om morgenen og kokte kaffe da de kom. Befalet var forsvunnet og de var sultne. De fikk av det vi hadde, 2 skiver hver med gammelost. En ville betale men hadde bare 12 øre. De skulle stanse tyskerne som var på veg fra Mosjøen og skulle stille opp kanoner på den andre siden av dalen. Folk sa: "Da blir det nok farlig å være her, - det blir ikke filla igjen av oss". Vi dro derfor til fjells på en hytte som søsteren av min mann hadde. Mannen hennes var borte som sanitetssoldat i krigen. Men så var det en Henning som skulle flytte forretningen sin til Misvær og vi fikk bli med ham. Der var vi til det ble mer fredelig. Vi lå på halmmadrasser som var vonde å ligge i. Min mann fikk hentet bryllupssengen vår. Den har jeg ligget i siden og den er så og si det eneste jeg har igjen av det vi hadde før krigen. Min mann var maler og dro tilbake til Bodø for å få arbeide. En bror av ham hadde bygd hus og han fikk bo der en tid. Jeg hadde en tante som var enke med 3 barn. Der flyttet vi inn om høsten 1940 og fikk ett rom og kjøkken. I 1943 fikk vi kjøpt huset vårt i Svenskbyen (Fredensborgveien 81). Men vi fikk ikke flytte inn før etter en tid da det bodde nazister der. De måtte først få seg en bedre bolig før de flyttet ut.

Min far Ole var bybud i Bodø. Han var i byen under bombingen. Han sto på brygga og knappet jakken sin da bombeflyene kom. Han løp oppover mot kirken og forbi Misjonshotellet som sto i brann. Der falt det noen brennende materialer ned på ham så han ble forbrent. Han kom seg opp på hytta på Rønvikfjell der det var en doktor som tok seg av ham. Han bodde hos oss til han døde 84 år gammel. Han falt på brygga og brakk lårhalsen og ble liggende. Han var helt klar til det siste.

Jeg har en datter som heter Bjørg Falck som bor i Sandnes. Sønnen Terje bor her i huset. Han er operatør ved Bodø radio. Arne Otto bor på Nesodden. Han har bl. a. arbeidet 2 år i Sverige. De har kjøpt barndomshjemmet til min mann, en gammel klokkergård på Rognan. Der er vi mye i ferien. Yngste datter heter Aase Harberg og bor på Hunstad ved Bodø.

OLGA SELVÆR FORTELLER (oktober 1992)
(Olga er datter av Rickard Larsen Selvær og bor i Oslo)

Pappa var 12 år da de flyttet fra Lovunden til Kvitvær. I 1911 giftet han seg og flyttet til Selvær der jeg ble født i 1914. Var med min far på besøk til farfar på Kvitvær mange ganger omkring 1920 da jeg var liten. Vi kom med båten til Sjøvika og måtte gå over et berg før vi kom til Kvitværgården. Bestefar bodde i det eldste huset på gården. På gården hadde de 3-4 kyr. Litt lengere mot syd sto huset til tante Lovise og deretter huset til tante Gjertine.

Tante Lovise hadde visst ei ku men det hadde ikke Gjertine. Lovise hadde barna Dagny og Hans og en fostersønn som bygde seg hus på Onøy. Huset til Gjertine ble tatt med da de flyttet til Ørnvika. Det står visst der enda og Randine og Kåre tar vare på det.

Det var Gjertine som hadde mest rede på familien. Engang satt far og skrev til Kari Marie som var interessert i slekta: "Ja det her hadde jeg ikke visst dersom jeg ikke hadde snakket med Gjertine". Gjertine var så kvikk, jeg tror hun var så oppsatt på å bli 100 år. Da var det en stor fest for henne på helseheimen på Onøy. Men etterpå var det akkurat som hun falt sammen.

Vi hadde også kontakt med Hulda og hennes folk. Hulda var datter av Hilda, søster av Konrad Hansen som besøkte oss etter krigen. Konrad var mormoner og dro til Utah som ung. Han fikk 15 barn der. Hilda reiste også til Utah og ble gift med en mormonprest. Hun ble tidlig enke. Hulda korresponderte jeg med, i hvert fall hver jul. Hun skrev om hele den store familien der borte. Hilda og Hulda kom reisende på besøk i Selvær før jeg ble gift i 1936. Konrad kom en tur sommeren 1947. Han og pappa satt og snakket. Jeg ser de for meg der de satt både i kjøkkenet og i stua heime. Pappa hadde vært 2-3 år i USA og var flink i engelsk, han både skrev og pratet. Så slo pappa i bordet med neven: "No snakka du norsk!". Da hadde Konrad plutselig slått over i engelsk. Vi er ikke i slekt med Konrad, men i nær familie for Konrad hadde en bror Johan Kristian som var gift med pappas søster Lovise. De bygde seg hus på Kvitvær og døde der. De fikk datteren Dagny på Nesna og Hans som bodde på Tomma. Konrad tok store noen bilder av Kvitvær. De sendte jeg til Katrine på Onøy siden hun var født på Kvitvær. Vi fikk også en bok fra ham som han hadde skrevet. Ei søster til av Konrad kjente jeg også. Det var "Sy-Kristine", hun var reisende hos oss som syerske i mange år før hun reiste til Amerika (1949).

Min datter Kari Marie besøkte Konrad i Amerika i 1964 sammen med ei venninne (Grete Lindemann). Hun likte seg godt og syns mormonerne var riktig hyggelige mennesker. Konrad skrev at det var hyggelig å få besøk, hun var visst den eneste av hans familie, unntatt hans søstre, som var kommet på besøk.

Mener at både tante Lovise, tante Gjertine og onkel Konrad bygde eget hus på Kvitvær. Gammelhuset som hørte til Kvitværgården hadde bestefar. Det var gammelt, lågt under taket. Da bestefar ble syk så fikk han liksom et slikt kårkammers. På gården bodde også eldste broren til pappa, onkel Hans. Han var døvstum og ble sendt til Trondheim på døveskolen. Der ble han kjent med kona si som også var døvstum. Det er foreldrene til Lars, Rickard, Anders og Agnes. Det er bare Anders og Agnes som lever. De bor på Onøya og hun var 80 år nå. Hun og mannen Lars bodde først ute ved Oslofjorden. Så fant de ut at de skulle flytte til Onøya der de bygget seg en nydelig enebolig. Men bare ca 2 år etterpå døde han.

Onkel Hans var skomaker og kom på besøk til Selvær hvert år. Han reparerte skoene våre med nye lærsåler under.

Onkel Konrad bygde hus i Sjøvika, et nydelig nett hus. Det var ikke gård men de hadde visst ei ku. Konrad hadde 7 barn og sønnen Alfred er kaptein i San Pedro. Det yngste barnet var Katrine som kom til etter at Konrad døde. Han og eldste sønn kom bort på sjøen og kona satt igjen alene.

Katrine kjenner jeg godt. Hun kom også på besøk. Nå bor hun i Aurskog.

Konrad var så flink med hendene og arbeidet møbler sjøl. Skrivebordet som sto på kontoret i Selvær hadde han laget, dessuten bufeten som sto i spisestuen og det gammeldagse skattholdet. Pappa var så glad i det. Mamma hadde satt det i bysla, hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av det. Da ble pappa sint: "Det skal inn åt stua for det er bror min som har arbeid det!".

Onkel Konrad hadde et dokkehjem, der var det orden og det var så pent. Jeg sa til pappa: "Tenk om vi kunne ha et slikt pent hus". Det var et nydelig lyst hus med hage og et kvitt gjerde rundt. Men huset til bestefar på Kvitvær det var gammelt og falleferdig.

Utgave 2000, Sigrun og Karl-Ludvig Grønhaug