(Påbegynt ca. 1894/95. Noen utfyllende opplysninger fra slektninger som kjente ham er tatt med.
Skriften er tildels modernisert. Karl-Ludvig Grønhaug 1993).
Fra min fødsel til mitt 13 år
Når jeg efterat jeg i lang tid har tenkt derpå, vil nedskrive litt om mitt eget liv, finner jeg ingen mere passende begynnelse enn et ord i Jerm. 31,3: "Jeg har elsket dig med en evig kjærlighet, derfor har jeg draget dig med miskunnhet". Disse Herrens ord om Israel finder sin fulde anvendelse på mig. Som motto over hele mit liv intil idag kan skrives: "Gud er kjærlighet". Han er god imot alle, men mot mig især uagtet av min synd og utroskap imot ham, ei alene i min uomvendte tilstand, men efter at jeg kunde få regne mig til den flok, som Herren kjennes ved. Ja, Gud er stor i alt og ikke minst i kjærlighet og langmodighet.
Jeg er født på gården Trædal i Lavik i ytre Sogn den 15 april 1844 av foreldre gårdbruker Lasse Nilsen og hustru Else Torkildsdatter. Mine foreldre var meget arbeidssomme folk, som ikke la seg på latsiden. Med rette kunne det sies om dem, at de åt sitt brød i sitt ansikts sved særlig før de fikk noen hjelp av barna. Gården tungvindt, særlig av den grunn at den lå langt oppe fra sjøen, og da der ikke fantes noen kjøreveg måtte man bære alt på sin rygg. Når min far i lengre tid var syk i sine ben, antok han at den vesentligste årsak hertil var de mange tunge byrder han hadde båret fra sjøen. Han var en meget driftig mann i mange retninger også utenfor det som egentlig vedrørte hans gårdsbruk. Han hadde således i flere år silde-nøter og en råseilsjekt. Den siste hadde han mest efter at han var hjemme på kår.
Vi var i det hele 9 søsken, hvorav to døde ganske små, og en 17 år gammel (Nela). Av de gjenlevende 6 er jeg den yngste.
 Marie, Nils og Hans på tunet til Mons Lavik ca. 1907. Fotograf: Ludvig Trædal |
Torkild 1828-97, fikk gården (Far til stortingsmann Lasse T.) Brita 1830-98, g.m. Johannes Olson, Asheim gård i Brekke Mari 1835-12, g.m. Lasse Johannesson Trædal, Stegestrand i Hyllestad Nils 1838-36, Gjerde gård i Oppedal. Kjent som "Gjerde-Nils" Hans 1841-27, Brekka gård, Bilsbakke i Lavikdalen. "Brekke-Hansen" Nela f. 1833, d. av nervefeber ("sykja") Else f. 1847, d. samme år (Hans besøkte en gang Sjur. Han regnet med at Sjur var kjent av de fleste og gikk rundt i Kristiania og spurte etter "han Sjuren". Han fant frem til slutt. Nils besøkte også Sjur våren 1914, se under 1914) |
Trædal Ytre før 1899. Sognefjorden i bakgrunnen. (Maleri av Hilda Trædal Ullestad)
Trædal ca. 1900 (Eier: Odd Teigen)
Efter sin tid var far en meget opplyst mann om han vel aldri hadde noen skoleundervisning. Han kunne dog skrive og regne så han både hjalp seg selv og andre. Særlig var han flink i hoderegning,
visstnok som følge av hans ualmindelige gode hukommelse. Min mor derimot var noget innskrenket. Hun leste seg ganske godt i bok og kunne utenat en hel del salmer. Søndagene kunne hun sitte flittig og lese eller synge, utelukkende i religiøse bøker.
Med takk til Gud og mine avdøde foreldre kan jeg si at de holdt sine barn flittig til Guds ord, selv om jeg dessverre vanskelig kan tro at de var dypere grepet av sannheten. Det var
almindelig skikk at enhver husfar leste teksten søn- og helligdagene og at denne regel ble overholdt av far ja det skal være vist likesom også kveldsbønnen lørdags- og søndag aften og som oftest også morgenbønnen søndager. Som oftest benyttedes Lars Linderoths postille, som med sin tordentale ofte kunne fremkalle gråt. Ja jeg kan godt minnes at far ofte gråt under lesningen og vi andre med, men når andakten var over var også ofte alvoret slutt. Det var skrekk for helved som var det
gjennomgående, mens Jesus med hans frelsende nåde var så å si en hemmelighet. Jeg er dog mine foreldre meget takknemlige for husandaktene. Det var mangt et sannhetsfrø som
ledlades i min sjel og som siden, ja den dag i dag er meg til velsignelse. Jeg kommer her særlig inn på julehøytidene. Det kunne da med rette sies at vi hadde Guds ord rikelig iblant oss. Det var det første og det siste hver dag og ingen overdådighet fant sted hverken i mat eller drikke.
Om mine barneår til 13 årsalderen er ellers intet særlig at si.
Da jeg var 8 år gammel begynte jeg i en meget tarvelig omgangsskole, som holtes 8 a 9 uker om året. Utbyttet av skolen kunne
da heller ikke bli så rart, men som vel var fikk jeg undervisning i hjemmet, ei alene av mine foreldre, men også av mine
søsken. Jeg var efter den tids fordringer meget flink, ja den beste i hele skolen. Jeg hadde da en særdeles god hukommelse,
og som følge herav meget lett for å lære utenat. Tyngere falt det meg å lese i bok, men værst var det for meg å lære å
skrive. Mang en tåre gråt jeg over min stygge skrift. Dog også det gikk.
Da jeg var 10 år gammel (sommeren 1854) reiste jeg med min eldste bror for første gang til Bergen på vår fars
råseilsjekt, som var lastet med bjørkeved. Jeg gledet meg til den tur, men ikke var vi langt kommet føren jeg lengtet hjem igjen.
I Bergen (i Dræggen) falt jeg i sjøen mellom to sognejekter og var en god stund under vannet. Sikkert hadde jeg der funnet min grav om ikke min Gud i sin miskunhet hadde gjort det slik at en mann så jeg falt i vannet og som derfor i forening med andre trakk meg opp igjen. Jeg tok intet men av dette ufrivillige bad. Kun mistede jeg en sko - . I Bergen kjøptes til meg en salmebok (Kingo og den evangeliske i ett bind) og katekismesanger av Peter Dass. Jeg hadde i den tiden en meget god sangstemme og en levende interesse for sang. Jeg lærte flere, for ikke å si de fleste av disse sanger utenat. Jeg kan huske at jeg en sommerdag lå nedenfor fars stue og sang om dommedag: "I folk som på jorderik bygge". Denne sang rystet meg alvorlig og jeg gråt og ba på mitt barnslige ufullstendige vis. Da jeg om en stund gikk opp igjen i stuen og så de andre lo tenkte jeg med meg selv: "Kan de nu le når dommedag kan komme når som helst? " Det var Guds ord som arbeidet på mitt hjerte, men jeg forsto ikke dette da. Herren var meg mange
ganger nær med sin dragende kjærlighet i mine barneår. Jeg var i det hele ikke så kjær for selskap, og jeg kunne i mine ensomme timer gråte mine modigste tårer ved tanken på død og dom. Særlig var jeg ofte rørt under lesningen av "teksten" om
søndagene og ikke minst under sangen og aftenbønnen. Men alt var ustadigt og flyktigt og efterlot ikke noe varigt inntrykk i sjelen. Jeg hadde heller ingen til hvem jeg kunne søke hen for å få noen veiledning. Men, som sagt, Herren var meg ofte nær, om jeg ikke forsto dette. Senere har jeg, Gud være takk, fått forstå det.
Fra mitt 13-15 år (1857-1859)
Om våren reiste jeg efter mine foreldres foranstaltning til min morbror, gårdbruker Lasse Asheim i Brekke anneks til Lavik, omtrent en mil fra mitt fødested. Jeg skulle være der som gjetergutt. Disse 2 år jeg var på Asheim mindes jeg med smerte den dag idag. Ikke fordi jeg led mangel på noen ting, tvertimot jeg hadde overflod på mat og drikke og såvel min morbror og ikke mindre hans kone var meget snill imot meg. Men råheten og gudløsheten var meget stor der på gården. Jeg kan godt mindes at jeg straks efterat jeg var kommet der, sa engang til henne som kom og melket: "De taler så stygt her" hvortil jeg fikk det tørre svar: "Synes du det". Vi var i det hele 8 barn sammen og gjette før og efter man reiste på stølen. Akk, hvor mangt et syndig ord, der uttaltes, men jeg kan til Guds pris si at jeg holdt meg fra all banning og den lidderlige tale, som førtes. At en sådan omgang dog hadde sin skadelige innvirkning på meg er sikkert. Imidlertid
arbeidet Guds ånd på mitt hjerte. I førstningen lengtes jeg hjem igjen. Jeg kan særlig huske en dag jeg satt frem i dalen med kyrene at jeg gråt mine modigste tårer ved tanken på mitt hjem. Dog lengselen gikk over og jeg var dessuten meget vilter det siste år jeg var på Asheim. Lysten til Guds ord hadde jeg fremdeles, og jeg kan endog minnes at når jeg var hjemme i laden med en "høybør" stjal jeg meg nu og da inn i stuen og sang i min kjære katekismesange, og jeg lærte blant andre på den måte følgende vers: "Og naar af døden os lægger i lig, at da vore sjæle opsamles til dig, Op i dit rige, Op til dig at stige, Da skal bortvige al saarhed og skrig". Men jeg kom dog ved all den lettsindighet som gikk i svang, lengere og
lengere bort fra min Gud, og glemte å lese mitt Fadervor morgen og aften hva mine foreldre nok så meget hadde pålagt meg.
Om våren 1859 skulle jeg innskrives til konfirmasjon og kom da i den anledning tilbake til mitt kjære barndomshjem. Sammen med naboens sønn Johannes, gikk jeg om sommeren i gang med
konfirmasjonsforberedelsene og ble konfirmeret den 9. oktober samme år. Efter datidens forestillinger var jeg meget flink. Mine lærebøker kunne jeg så godt som jeg talte dem på fingrene, men den dyrebare sannhet som inneholdes i vår barnelærdom, var dessverre fremmed for mitt hjerte. Jeg har aldri vært så langt fra min Gud, som i 15,16 års alderen, om jeg vel til hans pris kan si at han bevarte meg fra stygge ytre synder!
Fra 1860 - 1863
Mine foreldre ga seg på kår om våren 1860; og min eldste bror, Torkild overtok gården. Jeg begynte da i tjeneste hos ham, og kan gi meg selv det skussmål, at jeg arbeidet nokså trofast. Jeg hadde en særlig interesse for jordarbeide. Om vinteren 1861 begynte Guds ånd å ta alvorlig på min sjel. Jeg må fortelle hvor underlig dette gikk til. Jeg lå søndag og hvilte meg i mine foreldres seng og betraktet mitt ansikt i et speil. Jeg syntes jeg var stygg. Pen ville jeg gjerne være, men det var jeg nu ikke. Så latterlig det var begynte jeg da å be Gud om at jeg måtte bli pen, men det ble det nu ingen råd med. Gjennom dette begynte jeg å få se min indre stygghet og avfall fra min Gud. Jeg begynte å forstå, at jeg levde uten ham, og følte jeg hans dom over meg. Særlig ble jeg fasinert over Guds langmodighed og kunne ikke forstå, at jeg kunne ha hatt en eneste glad dag. Jeg begynte nu flittigt å bruke Guds ord og lærte utenat flere bodssalmer, blant andre den bekjente: "Jeg arme synder træde må o.s.v.". Om morgenen og aftenen leste jeg, men gjemte bøkene under halmen i min seng for at ingen skulle forstå, hva jeg foretok meg. Å den forferdelige menneskefrykt! Mangen tåre rant ned over mine kinn i den tid, særlig når jeg var alene i mitt arbeide. Jeg kan godt minnes en sommerdag jeg var innved Furehaugen og "grov rot" at jeg satt i lyngen og gråt og ba. Plutselig puster noe bak meg. Det var mor som kom med maten, og da skynte jeg meg og tørre mine tårer. Hun skulle ikke få se hva jeg hadde fore. Jeg slo imidlertid inn på egenrettferdighetens vei og tenkte ved min bønn og lesning å komme til fred. Hva Kristus hadde gjort for meg hadde jeg liten rede på, og heller ikke var det noen, som jeg kunne søke råd eller veiledning hos.
I begynnelsen av 1862 begynte en tanke å røre seg i meg, en tanke som jeg endog før min konfirmasjon ikke var fremmed for, nemlig at jeg burde komme inn på en skole for å bli utdannet til skolelærer. Det var nu forresten far, som gjentagende ganger tilskyndet meg hertil, men jeg avslo gang efter gang, men nu begynte denne lyst å våkne med mere bestemthet enn noen sinne før. Jeg er ikke i ringeste tvil om, at denne lyst og drift var i fra Gud. Jeg kan neppe tro, jeg hadde kunnet få en glad dag, hvis jeg ikke var blitt lærer. Bange var jeg imidlertid at jeg ikke kunne greie meg, om jeg kom på en skole, og den tanke hadde så nær kvalt det hele, men ikke alene far, men også min bror trøstet meg med at jeg kom til å klare meg. Det ble da bestemt, at jeg skulle slutte min tjeneste hos min bror om våren 1863.
Sommeren 1862 reiste jeg til Bergen på en råseilsjekt, og besøkte en av mine barndomslærere, som nu var lærer i Bergen. Såvel han som hans hustru, som begge var omvendt til Gud, talte med meg om det ene fornødne og tilskyndet meg til å reise til seminariet. Jeg kjøpte i den anledning noen lærebøker.
I juli og august måned samme år ble jeg imidlertid syk av hoste i forbindelse med annen sykdom, så jeg endog måtte gjøre meg en tur til Bergen for å konsultere legen. Jeg kom meg, Gud skje takk, av min sykdom, og nu åpnedes meg også en adgang til å bli utdannet til lærer. Herren være lov og takk for sin uforskylte nåde!!
Balestrands lærerskole (Febr. 1863 - juli 1864)
Denne skole ble opprettet nyttår 63. Da presten bekjentgjorde at denne skole skulle settes igang, ville min eldste bror og min far, at jeg skulle reise dit. Tusen takk skal de ha for dette råd! Det var som om denne var opprettet for meg!
Jeg fikk da sognepresten i Lavik, prost Eriksen, til å skrive for meg, men da det ble så lenge før det kom svar tilbake, reiste jeg til Kinn på vårsildfisket. Min bror kom ca. 8 dager efter også til Kinn, og kunne berette at jeg straks måtte reise til Balestrand da opptagelsesprøven allerede var begynt. Jeg måtte ta avsted fra Kinn, dagen efterat han var kommet nord, og han og en annen mann førte meg inn på Tansøyen, hvor jeg lå 2 netter og ventet på dampskipet. Likeså lå jeg 2 netter i Eivindvik. Det var underlige dager og netter! Gud vet hvordan jeg hadde det. Mot og mismot kjempet med hinannen.
Til Balestrand kom jeg sent en lørdags aften. En venn av meg, som da var opptatt på skolen, var så vennlig å møte meg på bryggen og fulgte meg inn til læreren den uforglemmelige Didrik Arup. Mandag skulle jeg prøves og ble opptatt. Men jeg lå langt tilbake i alle fag. I min diktat var det like mange feil, som det var ord. I religion var jeg derimot ganske bra. I begynnelsen bodde jeg alene hos en husmann Bjørn Hagen, men siden kom jeg til Ole Sjøthun, som var i slekt til min far. Alle der i huset visste ikke hva godt de skulle gjøre meg.
Som den som ikke hadde noen forkunnskaper, var det jo ikke så greit for meg, særlig i begynnelsen. Mangen tåre ligger igjen
efter meg på Balestrand. Jeg var i sjelenød og dessuten angst for at jeg ikke kunne klare ting på skolen. Hadde jeg ikkeh
att den faderlige lærer ville jeg visstnok bukket under, men jeg kan aldri fuldt takke ham for hva han har vært for meg. Å
hvor mange ganger jeg gikk til ham for å få veiledning i minesalighetsfag. Jeg kom vistnok med mangt og meget som
var "bakvendt" men ærlig ment var det og han trettedes aldri av veiledningen!
Tiden gikk da på skolen. Herren hjalp meg. Han hørte ravnunge n som ropte til ham. Den 6 juli var avgangseksamen og jeg erholdt i hovedkarakter: "Meget duelig 2. grad". Den dag var en av mine gladeste i mitt liv. Med inderlig takk til Gud reiste jeg fra Balestrand den 7. juli. Mine foreldre var kommet inn efter meg. Jeg hadde nå på en måte nådd mitt mål å bli utdannet til lærer og hva som var meget bedre: Jeg forlot Balestrand som en benådet sjel hvor barnkristlighet var vederfaren. Mitt barneforhold til Gud var dog noe uklart. Jeg så mere på meg selv enn på Kristus og var tilbøyelig til å bygge mere på mine egne stemninger og følelser enn på Guds ord. Men uaktet dette var jeg dog visselig et nådebarn om enn meget ubefestet. Herren være evig lov og takk for all din nåde.
Allerede før jeg var ferdig fra Balestrands lærerskole var jeg stilt i utsikt å få en lærerpost i min hjembygd. Jeg ble sommeren 1864 ansatt i denne post og tiltråtte min virksomhet den 7. september. Det var omgangsskole og jeg begynte på Østerbø hos gårdbruker Endre Bendikson. Den 7. september har siden alltid vært en minnedag i mitt liv. Etter ent skole den nevnte dag gikk jeg under "Kvernen" og var der alene i bøn til min Gud og spurte meg selv: "Hvordan har du gjort din gjerning i dag? " Jeg hadde i den tid et varmt følelsesliv. Mere enn en gang kunne jeg gråte som et barn, særlig i min ensomme vrå. Hver gang jeg avsluttet skolen i en krets (jeg hadde 3 kretser) tok jeg avskjed med barna, og var både de og jeg nærsagt oppløst i gråt og følelser tillike med husets folk. Ja, det var minneverdige timer. Jeg kan med frimodighet gi meg selv det skussmål, at jeg arbeidet med stor kjærlighet. Ja, jeg må forundre meg over at jeg ikke totalt ødela meg allerede mitt første skoleår. Mine elever hang ved meg med megen hengivenhet; og jeg kan for mitt eget vedkommende si at ingen av mine disipler i de snart 30 år, jeg har stått i lærergjerningen har stått meg så kjær som mine første skolebarn. Jeg drager disses ansikter frem for meg den dag idag. Det er mitt håp til Gud, at den sæd som jeg fikk nåde til å utså i de unges hjerter, vil bære sin frukt for en og annen. Jeg var nærsagt forgudet av både foreldre og barn, en forgudelse som imidlertid hadde en skadelig innvirkning på mitt indre liv. Jeg var så "feigt" et vidne om min Herre og Frelser. Det var jo ikke så liketil i sin hjembygd "å bryte staven over". I mine ensomme timer tenkte jeg så ofte på, å opptre mot synden hos mine medvandrere, men når det kom til stykke manglet jeg mot, og som følge av det gikk jeg snarere tilbake enn fremad med hensyn til mitt indre liv. Jeg hadde nok av sukk og tårer men liten glede og frimodighet i Gud. Jeg hadde dessuten heller ikke en eneste sjel til hvem jeg kunne meddele meg om mitt indre liv. Ja, Herren kjenner min kamp, mine sold og mine rop i den tid! Å, hvor nødvendig å komme inn i frigjørelsen i Kristus - å få forvisning om sin barnestand. Når man kan synge: "Guds barn jeg er." Først da får man kraft til å overvinne synden. Man kan aldri for meget fremholde nødvendigheten for den søkende sjel å komme til dens fulle forvisning.
1865 -1868
Under min lærergjerning det første år kom den tanke stadig opp at jeg burde reise på seminariet på Stord. Jeg lå mangen natt og tenkte frem og tilbake på den ting. Mine foreldre hadde ikke noen særlig lyst dertil, og selv var jeg meget i uvisshet om hva jeg skulle gjøre. Jeg ble imidlertid tilskyndet fra andre hold. Det ble da til at jeg reiste til seminariet i juli 65 og ble opptatt på samme i aug. Det var fremmøtt en stor skare så jeg var engstelig for ikke å bli opptatt. Denne engstelse burde jeg dog ha spart meg da jeg ble no 4 av de 40 som ble tatt opp. Jeg kunne ikke holde mine tårer tilbake da jeg hørte mitt navn nevnt, likesom jeg også takket min Gud for denne hans nåde mot meg.
På seminariet gikk det meg meget godt. Ved opptagelsesprøven fikk jeg: "Meget duelig Grad". For mitt indre liv var
imidlertid det 2-årige opphold ved seminariet alt annet enn godt. Jeg ble dratt litt efter litt mere med i den lettsindighet, som fantest blant elevene, og jeg må dessverre legge til at den ene av lærerne ved sitt liv brakte vistnok mere enn en inn i elendighet. Jeg deltok dog aldri i noen som helst ytre utskeielse, slik som drikk. Nei sådant holdt jeg meg alltid borte ifra. Jeg ba også til min Gud i min ensomme vråd, ja hadde endog et bestemt sted hvor jeg utøste mitt hjerte for Herren. Jeg hadde der også nu og da et alvorsord til mine
kammerater men efterhånden ble jeg taus og omgangen med min Gud ble sjeldnere og sjeldnere. Jeg var bange for å legge for dagen det åndsarbeidet som var begynt i min sjel, og ville ei bære det i verdens øyne så forhadte navn, bønnemann. Etter min ofte høstede erfaring er det ikke så lett å bli bevaret i barneforhold med Gud blant så mange lettsindige kammerater. Jeg kan godt minnes en gutt, som var alvorlig påvirket av Guds ånd, da han kom inn på seminariet, men som dessverre endog kom ut i ytre utskeielser. Sådan gikk det ei med meg, Herren være lov og takk! Guds ånd arbeidet i og med meg, men det var den fulle overgang som fattedes meg. Å, du langmodige Gud, som ei slipper en arm synder --
Den 12. juli 67 ble jeg dimitert, og det var da en gledens dag. Jeg takker også Gud for hans nådige bistand imot meg.
Om høsten samme år overtok jeg min forrige skolepost, som under mitt fravær betjentes av en vikar. Jeg hadde denne post til sommeren 1868, da jeg ble utnevnt til lærer og
kirkesangersubstitist i Brekke anneks til Lavik. Jeg hadde her som før 3 kretser, men skolen holdtes kun på 3 gårder i leide lokaler. Jeg hadde det i flere henseender bedre her enn i min gamle post. Folket var særdeles snille imot meg, og barna hang ved meg. Det var forresten mang en tung dag for meg i disse 3 år ved siden av de lyse og glade. Jeg var vistnok av alle erkjent som en alvorlig kristen, og det ville jo være å vanære min Gud, om jeg ville nekte åndens kraftige arbeide i min sjel. Hver søndag, når det ikke var gudstjeneste, holdt jeg såkalte "stemnestuer": jeg leste teksten og katekismen med barna. Med takk til Gud må det sies at han hadde gitt meg en særlig gave til å katekisere, og uten ros kan det sies, at mine katekismetimer var meget oppbyggelige. Det spartes heller ikke på varme takksigelser derfor. Jeg hadde mangen velsignet time i disse "stemnestuer" og jeg får håpe at det var til velsignelse for både eldre og yngre. Jeg var imidlertid enda ikke begynt å tale Guds ord, ja våget meg ikke engang til å lese tekst med egne ord, når fraregnes min morgenandakt med barna. Å den arme menneskefrykt!! Men dette hadde igjen sin grunn i den halvhet som var i hele min kristendom. Jeg hadde ikke mot til å bryte staven over mot verden, om jeg enn aldri deltok i noen ytre synd. Det siste år fikk jeg dog av en og anden den titel, at jeg var en bønnemann. Så snart begynte jeg å holde misjonsmøter og skrev da opp mitt hele foredrag. Jeg ville dog nødig man skulle merke at det mitt eget "fabrikata", og jeg hadde derfor mitt foredrag liggende inne i en bok, for at man skulle tro, at jeg leste opp av denne. Atter igjen den fastlåste menneskefrykt. Jeg lå så mangen en natt og tenkte:
"Nei nu må du ta mot til deg og vidne imot synden og ikke lengere gå i denne haltende stilling", men det ble dessverre kun
med forsettet.
 |
Om våren og sommeren 1869 var jeg meget svak, så jeg flere ganger henvente meg til lege, ja reiste endog til Bergen i den anledning; men i virkeligheten var det ingen ting som manglet meg. Dog den nød og vånde jeg var i ved Gud alene!! Jeg fikk ikke sove, ikke spise og formådde ikke å be. Jeg var fortvilelsen nær. I denne min vånde fikk jeg fatt i noen ord i Johan.Åpenb. "Sande kristendom om den troende sjæls anfektelse, som var mig til megen velsignelse". Jeg understrekte disse ordene, og disse merker står der den dag idag (Det var J. Arndt:"Sande Kr." den tilhørte min i troen avdøde brorkone Britha T Trædal). Da jeg om sommeren begynte på legemsarbeide kom jeg meg igjen, men til min egen skam må jeg tilstå at jeg enda ikke fullstendig overga meg til Jesus. Iallefall står det for meg; dog Herren vet det bedre enn jeg. Britha Torkelsdtr. Østerbø, (gm.
Torkild Trædal, mor til Lasse) , d.
45 år gammel (f. 4/11-1832, d. 21/4-1878, portrett mangler). |
 Gjertrud, nest yngste søster av Britha, ble født 24/7-1846. |
|
Den 31. mai 68 ble jeg forlovet, og den 15. april 1870 gift med min kjære hustru, Gjertrud T. Østerbø. Av alle de gode gaver som Herren i sin rike nåde har gitt meg, er hun uten
sammenligning det kjæreste og største. Ja, mangen gang bad jeg om, at hun måtte bli min ektemake. Dette begjær kom frem nesten likeså ofte som jeg ba til min Gud. Hans navn være lov og pris, for den dyrebare gave jeg fikk i henne! Måtte jeg få beholde henne lenge!!
Da jeg var gift, måtte jeg se meg om efter en annen post. Efter å ha søkt 2 a 3 poster, ble jeg i september 1871
utnevnt til kirkesanger i Norum i Sogndal i Sogn og lærer ved fast skole samme sted. I oktober kom vi da dit. Den første
aften jeg holdt min andakt i vårt nye hjem i skolehuset i Frydenlund leste jeg den 23. Davids salme, og med tårevette øyne ba jeg at Herren ville være vår hyrde, og det har han vært til
idag.
Jeg var nu kommet inn i ny virkekrets, langt fra mitt barndoms hjem, og lovet være min Gud, at han førte meg derifra. Jeg vant nu frem til en større frimodighet og begynte også å tale Guds ord. Det var flere "lesere" i Sogndals prestegjeld og med disse kom jeg sammen, et samvær, som naturligvis hadde sin rike velsignelse med meg. Jeg møtte ikke så liten motstand fra
kirkelig hold, men alt dette gjorde meg så inderlig godt. Det ble et alvorlig nødrop i min sjel, og den kjære trofaste Gud fikk bringe meg fra en helt full overgang fra død til liv, så jeg kunne synge "Jesu du er min og jeg er din". Mangen kjær stund hadde jeg i Norum i min ensomme vrå og i samværet med andre nådebarn. Særlig vil jeg nevne 2 troende lærere, Flugheim i Sogndal og Syltevig i Kaupanger. Det er meg dog idag dyrebart å gjenkalle i min errindring de mange salige timer, som vi fikk ha sammen.
I det hele må jeg si, at mitt opphold i Norum ble et stort vendepunkt i mitt indre liv. Jeg reiste i regelen hver sommer til Lavik, hvor jeg da alltid holdt oppbyggelse. Nu var menneskefrykten over, ja det var sikkert, og jeg talte ut sannheten uten persons anseelse. Sådant burde ei tåles. En mann sa bl. a. om meg, at jeg var blitt gal. Stakkars mann, han forsto seg intet på livet i Gud. Jeg må dog erkjenne at min preken, særlig den første, jeg holdt i Brekke, efterat jeg var kommet til Norum, var kun en straffetale mot meg selv og mine tilhørere. Jeg manglet visdom, men mente alt så inderlig vel. Jeg antar at Gud styrte det så, forat man tydelig kunne se at det var foregått en gjennomgripende forandring med meg.
Sjur mente at felespill og dans var synd. En sommer kom han hjem på ferie og
fikk høre at faren hadde spilt til dans. Det fortelles at han knuste fela til faren som var en kjent felespiller
i Sogn (se boken:
"Trædalsslekta"). Det fantes f. eks. bare religiøse bøker og ingen romaner i Sjurs hjem. Kino og teater var også bannlyst.
Under mitt ca. 6-årige opphold i Norum kan jeg gi meg selv det skussmål at jeg arbeidet med megen iherdighet, ikke alene i min skole, men også med oppbyggelse både søn- og hverdag. Som et eksempel skal jeg her nevne, at jeg en søndag gikk ca. 1 mil om formiddagen og holdt misjonsmøte, og da jeg kom hjem derfra, samlet jeg mine skolebarn til overhøring - det var i
sommervarmen - og atter igjen om aftenen på en gård og holdt oppbyggelse. Men da var jeg riktignok nesten klar om kvelden. Mine beste krefter ligger igjen i Norum. Jeg pådro meg en dag i min skole en knekk for brystet, som jeg
visstnok får føle men av, sålenge jeg lever. Jeg føler dette onde nesten hver gang, jeg taler.
Om frukten av mitt arbeide i Norum tilkommer det ikke meg å dømme. Jeg kan imidlertid ikke tro annet, at Herrens ord, som ei vender tomt tilbake, har båret sin frukt. Særlig får jeg tro dette for mine skolebarns vedkommende at den kristelige barnelærdom ble lagt dem nær innpå hjertet. Min religionsundervisning var med liv og varme.
Da den jordteig, som var innkjøpt til min skole, ble tatt igjen fra kommunen ved odelstakst, måtte jeg se meg om efter en bedre post og jeg søkte 2 poster, men uten hell. Men Herren er
underlig i sine veie og førelser. Atter nåde og miskunnhet. Han satte meg inn i en virksomhet som aldri i mitt liv hadde hatt den minste tanke på. Min kone hadde gjentagende ganger uttalt ønske om at jeg skulle søke meg en post i Bergen og hun ville da at jeg skulle søke den ledige klokkerpost ved straffeanstalten samme sted, og jeg ble under 8. januar 1877 utnevnt til denne stilling. Å, hvor jeg inderlig tigget min Gud om, at hans vilje måtte skje. Og jeg har ennu aldri vært i ringeste tvil om, at det var hans faderomsorg; som førte meg inn i denne stilling. Med engstelse, men med lov og takk mottok jeg underretningen om min utnevnelse. Jeg lå under sykdom da.
Den 20. mai 77 reiste jeg med min hustru og 2 barn* fra Norum hvor jeg hadde hatt så mangen tung, men tillike søte og salige timer. Avskjeden, særlig med barna, falt meg meget tung. Vi gråt alle.
*Ludvig f.
6/9 - 72, Norum d. 11/4-1967 Oslo, nær Kolbotn der sønnen (Sigurd) var lege.
Else f. 18/2 - 75, Norun, d. 18/1-1900 Oslo av tuberkulose
(Ingeborg f. 19/4-77, død samme år i Norum.
Dessuten 2 barn født i Lavik:
Thorkild f. 24/6 1870, dpt. 3/7 Lavik krk., d. 20/7 s. å, Lasse f.
14/9-1871, døpt 1/10 av Sjur, d. 16/10 1871, gravl. 19/10 )
Skolehuset i Norum brukes som bolig og skole den dag idag. Sjur bodde i den sydlige del i en liten stue. Resten av det vesle huset var skole. Ludvig ble født der. Han har fortalt (lydbånd) at han kunne ha kalt seg Frydenlund. Da han var 4 år lærte han å lese av sin mor og fikk Vogts lille bibelhistorie. Han ble kalt inn til elevene for å fortelle stykker fra den. Sigurd Lomelde husket at hans bestefar hadde gjort krav på et jordstykke like ved skolen. Sjur drev med litt jordbruk. De var antagelig avhengige av det og Ludvig husket at de hadde gris som gikk fritt omkring ute. Litt senere kom lærer Andreas Fondenes som var frem til 1916. Deretter kom et nygift ektepar (Næss). Kona mistet en ring da hun vasket tøy i en bekk. Den ble funnet 75 år etter. Huset ble bygget mye større i 1894. Våre venner Ingvald og Aslaug
bodde der 1968-69.
Den 28 mai 77 overtok jeg posten i Bergen. Å, hvor underlig det var for meg å komme inn blant en flokk med forbrytere! Den 1. juni holdt jeg min første bibellesning på
kvinneavd. over Filip. 1,21 "Det å leve er meg Kristus og døden er en vinning". En velsignet time. I det hele falt det meg meget lett å tale for fangene, særlig i begynnelsen, da det gikk likesom av seg selv. Fangene i sin helhet holdt meget av meg. Jeg hadde mine kjæreste timer blant fangene og fikk mangen god samtale med en og annen av disse. Blant sådanne skal jeg nevne Brynjulf Gripsgård og Jørgen Birkeland.
I desember måned 1885 ble imidlertid Bergens straffeanstalt nedlagt - slaveriet var nedlagt allerede i 78 - og jeg kom på
den måte ut av min stilling. Jeg ba min Gud atter igjen å finne en plass til meg, og han lot meg ikke lenge vente på
svar. Jeg søkte i mai 1885 den ledige tredjelærerpost ved Bodsfengslet hvortil jeg ble utnevnt den 1. juli, akkurat samme dag
som jeg ble oppsagt fra min post i Bergen. Ja så god er Herren! Den 16. oktober kom jeg med mine til
Kr.ania, og den 21. i samme overtok jeg min post ved fengslet. Hittil ha Herren hjulpet. Han har gitt meg mange gode enemerker på
Østlandet både i og utenfor byen.- - - -
 Gården Sjur kjøpte. Hans Holmboesgt. 12 (Foto KLG sept. 1994) |
Rannveig Torstensen fortalte at Sjur ville gjerne vært prest. Han ville dra til USA i prestelære, men Gjertrud rådet ham fra det. I Bergen bodde de i Hans Holmboesgt. 12, en gård han kjøpte. En ung lærer leiet i underetasjen. Han var enkemann med 2 barn og het Hauge (faren til David Hauge, gift med Kristen Bremer, foreldre til Dagfinn Hauge?). En liten pike der var sengevæter og fikk 2 øre dersom hun holdt seg. Da løp mor og piken ned i Nygårdsgaten og kjøpte snop. Han bodde trangt, jeg kan tenke meg at det var en 4-roms leilighet. Huset var nytt den gang. Ludvig fortalte at han skulle komme hjem og passe barna en kveld foreldrene skulle i gullbryllup e. l.. Men så ble Nygårdsbroen heist opp for båttrafikk. Ludvig ble sittende fast på den andre siden av broen i lang tid mens foreldrene satt og ventet. Han gikk også turer opp til Nygård der det var gårdsbruk. |
Ludvig fortalte (lybånd) at han begynte i 4. middel på Katedralskolen da de kom til
Kr.ania. En lærer spurte: "Hvor er din far nå til dags?". "På bodsfengslet". Stor jubel i klassen. "Men han slutter først kl. ett!!". Om ettermiddagen arbeidet Sjur i Indremisjonen. Høst/vinter 85 bodde Ludvigs fetter Torkel hos dem før han dro til Amerika. Ludvig solgte ham en kniv for 50 øre som han trengte til en krans til en kamerat som var død.
Alt ved 7-tiden var Ludvig på veg til skolen. Han gikk innom en skolekamerat og ventet på at han skulle komme seg opp. Der fikk han lese Ingemanns romaner. Slikt var bannlyst hjemme. I sommerferien var de som regel på en gård på Østlandet. Sommeren 87 var Ludvig hos sin fetter Lasse som var styrer av Alvheim folkehøyskole i Eidsberg. Der traff han Ragnhild første gang. Han og Lasse gikk tur sydover langs jernbanen. De ville til Hvaler. Men så kom det bud til Lasse at han måtte skynde seg hjem da
datteren Borghild var født.
- - neste ark i dagboken mangler:
På dette arket var det antagelig mange klager fordi Ludvig ville gifte seg før han var ferdig med sin legeutdannelse
og Ragnhild hadde vært gift før. Sjur skal ha sagt at det var en tung dag i hans liv da han fikk høre dette. Det ble nok ikke noe hyggelig bryllup
verken for Ludvig og Ragnhild Wexelsen (25/11-94), eller for Ingeborg og
Fridtjof Torstensen (5/12 1901). Likevel ble det lykkelige ekteskap.
Ludvig og Ragnhild blr gift i Uranienborg kirke 25/11-94.
Forloverne var foreldrene S. Trædal, Schweigårdsgt. 65, og V. A. Wexelsen,
Vibesgt. 2. (Ragnhild: "Skiftebrev av 22/11 94, første mand døde 30/5 92,
ikke i skyld" Hun ble først gift med Guttorm Peter Haug (f.
1861, tannlege) som døde av tuberkolose.. De fikk et barn Guttorm
Kristoffer 15/2-91,
Theresesgate 32, som døde
27/6-91).
 Familien samlet ca. 1895 |
Familien flyttet inn på Vålerengen. Den var nå riktig stor: Ludvig f. 6/9-72, d. 11/4-1967 Oslo Else f. 18/2 - 75, Norun, d. 18/1-1900 Oslo
Gudrun Sofie Marie f. 8/10-89, d. 10/3 -1915 av lungebetendelse |
Sjur feiret sølvbryllup i april 1895. Det var mange gjester, bl. a.:
"Salomonsen, Askeland, Pedersen, Brun, Wittingthon, pastor Mortensen, Riisdal, samtlige med sine fruer, og lærer Olsen, samt Reinertsen med frue. Fra
Bergen fikk vi telegrammer fra Alis og
Lukrissans, Klausens og Lassens."
Den 7. januar 1896 kjøpte jeg nr. 10 ved Arupsgate i Oslo. Jeg hadde fremlagt også denne sak for min Gud og har lagt det på ham, som også vil la dette foretagende bli til gavn for meg og mine.
Det var "jobbetid" med mange gårder til salgs. Sjur kunne velge mellom flere.
I 1898 var prisene på sitt laveste.
 Arupsgate 10 ca. 1910. Fotograf: Ludvig Trædal De bodde bak de 6 vinduer øverst til høgre. |
 |
 Arupsgate 10 i 2015. Nå er det selveiere. Foto: Anders Tufte. |
Den 21. oktober 1896 flyttet jeg inn i gården.
Den 13. mai 1897 fikk jeg brev fra Lasse Trædal med underretning om, at min bror Torkild døde den 8. mai og skal begraves den 15.. Dette var meg et tungt budskap.
Den 14. mai 1898 tok Ludvig siste del av sin embetseksamen med hovedkarakter
Laudab. (18.88) og var den beste av de 18 som tok eksamen da. Gud være takk og pris! Den 18. reiste han med kone og lille Sigurd til Lavik i Sogn.
Sjur sa: "Det er bra du reiser til din hjembygd, men jeg tror ikke at du
spinner silke på det". De bodde ett års tid hos Mons Ringeride et stykke innover fjorden fra Lavik. Deretter leide de 2. et. i handelshuset i Værholmen et stykke utover fjorden. En kjøpmann Blaauw hadde bodd der tidligere. Sigurd ble født 10/5-95, deretter kom Rikka (12/6-99), Else (15/11-01) og Mollen (25/8-08).
De hadde robåt de første 6 år. Engang falt Rikka i sjøen og holdt på å drukne. Tokken trakk henne opp etter håret. På holmen hadde de kaniner som ynglet godt og ved Sandviken hadde de ørretgarn. Omkring 1905 flyttet de til Lavik der de først bodde i huset til Mons Lavik. Det ble ledig et hus i Værholmen som Ludvig fikk flyttet til Lavik til bruk som legebolig ca. 1910. Ludvig hadde motorbåt ("Aktiv", og fikk siden bygget
"Gaa Paa" i 1912). Det ble mange farefulle ferder på fjorden.
Rikka skriver (feb. 89): "Det gamle Værholmen var et idyllisk sted kan du tro!. Det fine gamle huset i skriverstil, og den lune bukten med holmen med lerketrær og kaniner - hvor vi kunne vasse over når det var fjære. For meg står det som det rene paradis, og det var trist å se det igjen siden. Likedan Alværen med alle de minner jeg har derfra. Lysthuset med de håndmalte tapetene - kilebanen vi alltid spilte på, og den deilige haven. Gamle fru Hartwig satt alltid blind i sin gyngestol og koselige frk. Smith disket opp for oss med ting vi bare fikk der. Om sommeren når dr. Hartwig kom hjem på besøk med barna, ble vi bedt i selskap der.
Så er det den historien da jeg falt i sjøen i Værholmen. Var den gang ca. 5 år og Tokken og jeg hadde rodd fra Sigurd. Da jeg pekte nese til ham så langt jeg kunne, ramlet jeg overbord. Det jeg selv husker er at far sto på bryggen i sjorteermer for å hoppe ut. Men far fortalte ofte at Tokken hadde spurt bekymret om han kunne ta meg i fletten og at jeg hadde hylt noe aldeles forferdelig."
Den 30. juni 1898 var Else ferdig fra seminariet med beste karakter.
Den 3. des. 1898 var Ingeborg ferdig med det 3-månedlige kurs på Industriskolen og det med meget gode karakterer.
Den 4. des. 1898. I lengere tid har Didrik vært meget slem og uartig vi tror han da også har sluttet på skolen. Han kan ikke engang tåle å høre Guds ord.
Den 1. okt. 1899 var Didrik konfirmert i Oslo kirke og den 8. okt. gikk han til nattverd for førse gang.
Sjur skrev i sin tid til Didrik Arup og ba om å få kalle opp en sønn. Didrik ble døpt 15 juni 1884 i Domkirken i Bergen. Blant fadderne var Kristen Bremer og frue.
Ludvig var herinne og besøkte Else i desember. Didrik reiste med ham til Lavik.
Else lå for døden. Den 1. jan. skriver hun til sin venninde frk. Amundsen i Bergen:
"Kjære Martha!
Tak for dit venskab og al din kjærlighet! Paa gjensyn hos Gud.
Din Else."
Den 18. jan. 1900 døde Else. Begraves 23. jan. (av tuberkulose)
Den 6. mai " " Emma. "-" 10. mai - " -
Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.
Ingeborg stelte sine søstre som døde og dette tok hardt på henne selv om hun beholdt sitt blide humør hele livet. Familien hadde vært på landet sommeren før. Ingeborg fortalte at smitten lå i huset de bodde i. Der var det en som var død av tuberkulose om vinteren. Det ble også sagt at de var blitt smittet av melken fra kuene.
Den 23. september 1901 måtte vi bringe min datter Trine til Oslo asyl, da hun var blitt
sinsyk. En tung, ja vel den tyngste gang for meg.
Trine kom hjem 13/2 1902. Den 6. juni reiste hun til Hustorp.
Den 5/12 1901 ekteviet Ingeborg til Frithjof Torstensen hjemme hos oss. Dagen efter reiste de til Bergen.
De dro med båten til Bergen. Ingeborg skrev: "Vi havde en forfærdelig haard reise. Det slog over dæk men vi kom da heldigvis frem i god behold".
Det var Sjur og moren til Fridtjof som ville at hun skulle gifte seg med
Frithjof. Hun ville ikke vise barna noe bilde fra bryluppet og mente hun var kledd i svart. Som 4-5 åring måtte hun synge: "Vi vide vi ere uduelige"- en meningsløs barneoppdragelse mente hun siden. Frithjof var eneste sønn av en rik forretningsmann. Faren forlangte at han skulle overta forretningen. Han ville studere kunst, men fikk ikke lov til det. Likevel ble han meget flink til å tegne og male. (Se boken til
Sigmund: "Med troll i tankene"). Forretningen gikk dårlig etterhvert. Han overtok derfor musikkforretningen til Cappelen i Bergen. Rikka fortalte at han var et elskelig menneske. Han inviterte henne ut på teater da han var noen turer til konferanser i Kristiania.
8/5-1902 Kr. Himmelfartsdag En tung dag da legen var bange for at min kjære kone, som har ligget i ca. 6 uker, har fått kreft.
9/5. Legene Didrikson og Malthe har undersøkt mamma. Kreftsvulst i leveren, intet håp.
12/6 ble mamma bevistløs.
15/6 søndag. Mamma med det samme. Jeg var i dag tidlig oppe og gjorde meg en tur bort på Oslo gravlund.
Den 17. juni 1902 kl. 4.10 eftermiddag hensov mamma.
Den 21.juni 1902 begravde jeg min kjære mamma. Sogneprest Lundtved talte ved hennes båre. Tale så i nåde til alle mine barn.
Den 8. juli reiste Ingeborg, Gudrun og Torkel til Bergen.
De dro med båten "Kong Oscar II". Tokken bodde hos Ludvig i ca ett år og gikk på skole
sammen med Sigurd i Lavik
(Furehaugen). De rodde om sommeren og gikk langs veien om vinteren. Ludvig var en tid i Kr.ania og tok turnustjeneste som kandidat.
Den 18. juli 1903 ekteviedes jeg til Lukredsia Østerbø i Årstad kirke ved Bergen av sogneprest Jørgensen.
 Halvkannebakken 4 der Lukris hadde systue. (KLG sept 1994) |
Lukredsia, "Lukris" ble f. 2/2-55 og var sydame med egen systue i Bergen
(Halvkannebakken 4, stort pent hus). Hun var også fra Østerbø (bruk 2)
men var fjernt i slekt med Gjertrud (bruk 1). |
Den 20. juli reiste vi fra Bergen og den 22. om aftenen kom vi til Kr.ania efter en behagelig reise.
Den 26. oktober 1903 mottok jeg telegram fra min svigersønn Frithjof om at "S/S
Stadt" hvor Didrik var, var forlist og mannskapet neppe reddet. Den 30. brev fra ham om det samme. Det er nu efter bergingen intet håp.
Didrik var på besøk i Værholmen etter å ha tatt sin styrmannseksamen. Han traff en styrmann som ville at han skulle ta hyre. Didrik ville helst ha litt ferie, men sa ja likevel da han var stolt og glad over å få hyre. Han forliste på sin første reis. Ludvig fortalte at han var en riktig glad gutt. Ingeborg fortalte at han skulle ha med dukke hjem til Gjertrud, sin lille niese.
Den 11/5-1904 kom Trine hjem fra Hustorp.
Den 13/8-1904 kom Torkel tilbake fra Sogn.
Den 13/6-1905 reiste Trine til Måstad i Rødenes.
Hun bodde antagelig hos Sjur Wergeland, en fjern slektning med gård som var mye med i styre og stell. Siden kom hun til hans sønn Peter.
Den 22/7 kom jeg tilbake fra min Vestlandstur, hvor jeg besøkte bl. a. min datter Ingeborg og min sønn Ludvig. Hyggeligt hos dem og alle vi besøkte. Er nu alene. Min kone og Torkel kommer i slutten av august.
Den 2/10 utbetalte jeg til mine 5 barn deres arvelodd efter Didrik med kr. 166 til hver av dem.
Den 6/10 kom Trine hjem fra Måstad. Hun var glad for å være kommet hjem.
Den 21/10. Idag 20 år siden jeg begynte som lærer ved Bodsfengslet.
Den 6/8-1906 betalte jeg Trine sin arv efter avdøde mamma med kr. 1660.
1907
Den 7. april konfirmertes Gudrun i Vålerengen kirke. Om aftenen flere venner hos oss hvor vi fikk ha det hyggeligt sammen.
Den 9. mai - Kr. Himmelfartsdag - Torkels fødselsdag. Han, mamma og jeg liten bønnestund sammen.
Den 1. juli reiste Gudrun til sogneprest Frost i Andebu.
Den 13. aug. betalte jeg Gudrun sin arv efter avdøde mamma med kr. 1660.
Den 17. oktober var Torkel konfirmert i Vålerengen kirke og den 13. gikk han til alters for første gang.
1908
Den 1. mars, søndag, en tung dag, da jeg fikk betendelse efter influensa i det venstre øre. Feil på trommehinnen, så jeg hører ingen ting. Legen
(Hørby) har gitt meg godt håp om, at jeg skal få min hørsel igjen.
22/3. Søndag. Vært i kirken, men kunne intet høre av prekenen, kun litt av orgel og sangen. Jeg er dessverre også forkjølet.
29/3. Idag i kirken, men hørte intet av prekenen.
2/4. Gudrun reiste idag til Bergen til sin søster Ingeborg.
Hun tok middelskolen i Bergen og passet barna til Ingeborg. De var svært glad i henne. Mens hun leste til eksamen rømte Rannveig (3 år) avsted langt oppover i byen, men ble heldigvis sett av Fridtjofs tante.
3/5. Idag 2 ganger i kirken og nytt nadverden ved aftensangen.
Kunne ikke høre ett ord av prekenen.
19/8. Kom hjem fra Lavik, hvor jeg var dødelig syk.
20/8. Utbetalt Torkel sin arv efter sin mamma med kr. 1660.
29/11 - 1. søndag i Advent.
Idag og forrige søndag var jeg istand til å forrette som
klokker i Vålerengen kirke.
31/12. En underlig dag, da jeg fikk meddelelse fra departe-mentet om, at jeg skulle få 13 måneders permisjonen fra fengslet uten at jeg hadde bedt derom. Jeg sov ikke den natten.
1909
1. jan. Morgenandakt
Gikk i kirken og forrettet som klokker. Gud hjalp meg.
3. jan. Var i Vor Frelsers kirke til aftensang og hørte.
4. febr. Den 1. og 2. var jeg i fullt arbeide i fengslet. Idag og igår vært hjemme på grunn av forkjølelse.
Den 7/2 sagt til direktøren at jeg til sommeren vil søke avskjed.
10/2. Skrevet utkast til avskjedsansøkning. Har Skallerud som vikar til jeg fratrer.
3/3. Nokså tung dag for meg. Har vært i fengslet; tatt inn bøker. Besøkt 2 syke på
Vålerengen.
17/3. På fengslet, inntok bøker. Begravet O.G.
9/4. Langfredag. Preket idag i Bodsfengslet over: "Se det Guds lam som bærer verdens synd". En god stund.
21/4. Idag i fengslet og tatt inn bøker. Siden i begravelse.
Føler meg nu så matt, kald, svett.
30/5. En kjær minnedag fra 1868. Takk min Gud for den gave jeg den dag fikk. Søte minner!
Den 7. juni. Idag innlevert min avskjedsansøkning som lærer ved Bodsfengslet og vil fratre 7. september. Er full tid i fengslet om dagene men det faller
hårdt.
27 juli. Kom idag hjem fra min ferie på Golå seter i Gudbrandsdalen og fant alt vel hjemme og stått oss godt på turen. Hyggeligt på seteren. Holdt 5 bibellesninger der. Da jeg reiste stakk Molstad ned i mine lommer et papir, hvor det sto følgende:
|
1 Aftensolen smiler Over Trædal ned Og Guds fred den hviler Over hvert hans fjed 2 Så vor tak vi bringe Til den kjære ven Men den er kun ringe Tag dog vel mot den |
3 Du så tidt os glædet I en stille stund Når vårt sinn du ledet Ut av daglig blund 4 Lev da vel du kjære Og din hustru god Gud vil med jer være Og skjænke kraft og mod |
30/8. Sent om kvelden mottat telegram fra Gudrun om at hun ikke har bestått konkurransen.
5/9. Holdt min avskjedspreken i Bodsfengslets kirke. (Se
neste kapittel)
7/9. Idag skole for siste gang. Talte over 103. salme. Leste salme 80 i Landstad og avsluttet med bønn. Direktøren ville på fengslets vegne bringe meg takk for mitt dagelige og trofaste arbeide i fengslet. Bakefter kaldte han meg inn og lot meg få se hva han hadde skrevet i anledning min avskjedssøknad. Varme uttalelser om min virksomhet som lærer og anbefaling til størst mulig pensjon.
2/11. Meddelelse fra departementet gjennom direktøren om, at jeg var bevilget 400 kr. i årlig pensjon.
30/11. Idag hørt Hallesby og siden Soma i kvinneforening hos Huseby, men kunne ikke høre Soma. Tungt
idag, føttene vonde også.
1910
15/4. Idag 66 år gammel og 40 år siden jeg inngikk mitt første ekteskap. Endel samlet hos oss om kvelden, deriblant Hallesby, far og sønn pastor Mjørud og Jens Larsen.
Den 11. juni innfridd obligasjonen hos fru Nilsen og transportert den til min sønn Ludvig. Lånt hos ham 3000 kr., og hos
Torkel, Trine og Gudrun 2000 kr. av hver av dem, samt 3000 kr. hos Torkel Østerbø. Samme dag fratok
Stortinget meg de 400 kr. jeg har i pensjon, sålenge jeg er klokker.
Av debatten i Stortinget fremgikk det at Sjur hadde kr 2300 å leve av. Men det ble ikke lagt vekt på at han hadde store utgifter med pleie av sin
sinsyke datter (kr 380 i året).
2/7. Torkel kom ikke opp i 3. gymnas. Atter igjen et hårdt støt for meg.
Den 24. okt. kl. 4 eftermiddag sendte vi Trine til Oslo sindsykeasyl. Flugum og Lindal kjørte med henne. Vi 4 hjemme, min kone og jeg og Gudrun,
Torkel, leste Davids salme 23 og ba sammen.
Den 7. november rømte Trine fra hospitalet og var ute om natten. Kl. ca. 8 om morgenen fant vi henne i
Schweigårdsgt. og fikk henne igjen inn på asylet. Stakkars barn!
1911
30/1. Idag kom Trine hjem fra asylet. Den 7. februar sendtes hun til Hustorp.
29/3 kom Trine til Lybæk i Trøgstad til Peter Wergeland.
Der var hun stort sett til 1924. Det kostet kr. 31,66 pr. mnd
Den 7. juni kom jeg fra jernbanestasjonen kl. 10 1/2 om kvelden og møtte ham
(Torkel) i Schweigårdsgate. Jeg ba ham følge meg hjem gjentatte ganger under tårer, men han løp fra meg og kom hjem om natten kl. ca. 1. Samme kveld ødela han også sitt ur.
17/6. Idag meddelelse om at Torkel strøk til eksamen artium, noe jeg var så vel forberedt på.
Tokken har fortalt at han engang satte stueklokken frem en time en lørdagskveld. Neste morgen ble Sjur forferdet over at han nå skulle komme for sent til kirken.
23/6. Brev fra Wergeland om at det er så ille med Trine.
Den 21/8 kom vi hjem fra deilig tur til Sogn, Norum, Sogndal, Leikanger, Balestrand og Lavik, samt Bergen. En meget hyggelig tur. Ble overalt møtt med vennlighet. Fant alt vel hjemme.
Signy Skaasheim (yngste datter av Lasse) skriver (des. 88): "For meg var det interessant å lesa denne
dagboki, sjølv om eg vart noko skuffa over at han ikkje har skrivi noko om sine besøk i
Trædalen. For dei var alltid ein tur oppe hjå oss når dei var på turne i Sogn. Me syskeni som var heime då, tykte det var moro å høyra han fortelja om alle stadnamni kringom på garden - når han rusla rundt og såg seg om. Kvar minste teig eller åkerlapp hadde sine særskilte
namn, og han sjølv tykte det var koseleg å gå omkring og "mimre" og minnast sine barne- og ungdomsår i arbeid på garden. Difor er det rart at han ikkje nemner det. Men en får likevel eit klårare bilete av dei gamle på garden, foreldri hans, mine olde- og dine
tipoldeforeldre. Ikkje noko lett liv for nokon. Og du har rett i at det er et trist dokument han har
etterlete seg, men likevel med ljosglimt innimellom".
Søstrene Østbye husket godt Sjur som kom på ferie til Lavik om sommeren. Han var munter, pratsom og likte nok å komme tilbake til gamle trakter.
Rikka skriver om Trædalgården (feb. 89): "Jeg har aldri sett den anderledes enn slik den er nå, men da bestefar var liten var den på 2 rom og kjøkken. Og slik og da tante Ingeborg og onkel Lasse ble gift (1886). Så kom bestemor Wexelsen på besøk. Mor og tante Ingeborg hadde da en velstående tante - Sina Jensen f. Lyng i Trondheim. Da hun fikk høre av bestemor hvor dårlig de bodde, sendte hun penger så de fikk bygget det store huset som står der nå. Dertil ba tante Sina hvert år en av onkel Lasses døtre opp til seg og gjorde i det hele mye for dem."
Den 11/9 kom Trine til Holtedal i Sørum.
1912
Nyttårsdag. Var i kirken og hørte Eriksen. Å nei, Å nei, hvor tungt og sårt det er å høre en slik preken.
Alfred Eriksen kom til Vålerengen menighet i 1911. Sjur satt bak prekestolen
med hørerøret sitt og fulgte nøye med i forferdelige ting som presten kunne
forkynne. (Se Solvejg Eriksens bok "Brød i himmelen", side 84). Men
hjelpepresten Mjørud hadde den rette tro og de var gode venner.
15. april, fødelselsdagen som jeg feiret i går. Endel venner hos oss. Samtale over Rom. 6,8, innledet av Hallesby.
29. juni. Gudrun avsluttet sin eksamen på lærerskolen. Brevkort fra Torkel om at han greier eksamen.
Arne forteller (jan. 89): "Dette fortalte bestefar Ludvig meg om Tokken da jeg bodde hos ham for å ta realartium 1949-51: Tokken gikk på Hambros skole i Bergen for å ta artium, og spilte fotball på Branns lag. Laget hadde kommet seg til finalen, som skulle gå mot Viking i Stavanger. På grunn av den lange reisen
dengang, måtte Tokken be seg skolefri på mandagen. Dette nektet hans lærerinne, fordi han sto så svakt i fagene. Tokken dro imidlertid allikevel, og kampen forløp slik at den ble målløs inntil ballen fant veien til Tokkens hode, og han fikk skallet den i Vikings mål, slik at Brann vant Norgesmester
skapet med 1-0. Da Tokken hadde skulket, gikk lærerinnen til gamle rektor Stoltz for å få ham utvist fra skolen. Til dette svarte den gamle hedersmann: "Utvise ham!! - det beste hov've i hele Bergen!!" - og dermed ble det med det."
Den 21. august kom Torkel og Sigurd tilbake. Herre min Gud. Dra dem ind i din nådefavn! Find en utvei for
Torkel! Lad mig få se din vilje med ham.
Tokken hadde nå artium fra Hambros skole. Sigurd gikk de to første år på gymnas i Bergen og begynte nå på Sankthanshaugen skole.
Den 27.-30. august var Lukredsia og jeg på Lillehammer i "Vennemøte", hvor det var samlet ca. 700.
6/12. I natt kom han heller ikke hjem før kl. 2 1/2. Fikk ingen rede på hvor han holdt til. Han ble oppbrakt, da jeg spurte derom.
1913
Den 18. jan. ble Trine sendt til Trosvik i Søndre Odalen.
Den 31. jan. reiste Gudrun til Herland i Eidsberg for å overta en
lærinnepost.
15/4. Min fødselsdag. Brev fra barn og barnebarn. Mindre frisk, lå til kl.1. Endel venner hos oss, deriblant Støylen, Hallesby, Mjørud
m.fl.
12/6. Fikk idag ved et anonymt brev underretning om at Torkel har begått fusk ved eksamen, så han er utvist av skolen.
17/6. Fikk idag vite utfallet med Sigurd ved den skriftelige eksamen til artium. Han greide det godt.
25/6. Betalt til Torkel hans 2000 kr. med renter.
1/8. Kom idag hjem fra Skotselv, hvor jeg var fra 8/7 hos misjonsprest Tillestad, hvor vi, jeg og min hustru, hadde det utmerket sammen med to troende damer heri byen.
23/8. Gudrun reiste idag til sin skole i Herland.
Den 13. september til årsmøte for Ringerike fellesforening for indre misjon i
Ådalen. Kom hjem tirsdag den 16.de.
1914
23. mars. Atter igjen en våkenatt for Torkel, som kom hjem kl. 4 i morges. Han stengte døren, så jeg ikke kom inn til ham. Han er nå ute natt etter natt og vi får ikke engang rede på, hvor han holder til.
20. april. I dag morges kom Torkel hjem kl. 4. Herre forbarm deg over ham!!
Tokken var bl.a. en ivrig fotballspiller på Frigg. Han fikk diplom og
sølvvaser for sin innsats.
Einar Trædal forteller: Då jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 skulle opnast rådde Nils og seg en tur dit - rimelegvis etter invitasjon av broren Sjur, som han då sikkert også budde hjå. Då kongen skulle opne var sjølvsagt dei to karane ute og skulle sjå på stasen. Far var stortingsmann på den tid, og dei oppdaga han visst i nærleiken av kongen. Då vart Nils mektig imponert og braut ut til broren:"No kan du vera kongen, så kan eg vera Lassen, for no står Lassen like nær kongen som eg står deg."
Den 13. juni mottat de 4000 kr. som jeg hadde i Halvkandebakken 4. Samme dag innbetalt de 3000 kr. som jeg skylte T. Østerbø. Den 6. juli reiste jeg og min kone til Sanderstølen i Valdres.
Kom hjem den 31 juli. Hyggeligt deroppe.
Ingeborg på besøk med de tre barna: Gjertrud, Rannveig og Sigmund. I Sigmunds bok "Med troll i tankene" er det et bilde av Sjur med de tre barna i Bispelunden. Rannveig fortalte (juli 91) at hun spesielt husket den mørke dystre kjelleren med en stor rulle. Sjur skremte henne ved å si: "Nå må du gå ned i den mørke kjelleren!" Men dette viste seg bare å være en spøk. De fant ut at Sjur hadde en spesiell og til tider makaber form for spøk. Når han sa: "Nå har du spist for 5 kr" så var dette hans spesielle form for humor. Barna måtte lære salmer og var med Sjur til gamle og syke der de sang "Alene i håp til Gud". Sjur var stolt av å vise frem barnebarna. Han kunne være munter en stund men så måtte han legge sterke bånd på seg. Rannveig husket at Sjur strøk med hånden oppover kinnet når han klappet noen, motsatt det som er vanlig. Ingeborg og Sigmund besøkte Trine. Hun fikk et eple av dem. Dette la hun til kinnet sitt og lekte med. Hun syntes ikke å være opptatt av besøket men hun kunne ramse opp alle detaljer vedrørende familien. De tok toget til Mysen og besøkte Gudrun som var lærer ved en skole i nærheten. Hele sommeren bodde de i skolehuset og hadde det hyggelig. Det var langt ute på landet på den tid og ensomt for Gudrun. Ingeborg tok noen bilder av alle barna sammen med Gudrun. Hun hadde kasseapparat og kopierte bildene selv.
 På besøk i Herland. Fra v.: ukjent, Rannveig, ukjent, Gudrun, Gjertrud, ukjent.. |
 Fra. v.: Gjertrud, Gudrun, Rannveig, Sigmund. |
Den 7. september. Idag 50 år siden jeg begynte som lærer. Var
tidlig oppe og en tur utover til "Kilden". Jeg fikk brev fra
Gudrun og Ingeborg. Telegram fra Ragnhild og Ludvig.
Den 5. desember. Natten til idag kom ikke Torkel hjem. Jeg måtte gå ned til telegrafkontoret og derfra til skolen. Han sier at han inatt har hatt vakt. Ikke telefoneret hjem. Har idag grått mine tårer for ham igjen.
1915
Den 17. februar måtte vi bringe Gudrun til Ullevål da hun var blitt sinnsvak. Kl. 4 kjørte Lasse og Torkel avsted med henne. Nu er det 13 år (den 21/9-1901) siden Trine ble sent til Oslo hospital. Nu er da to av mine døtre
sinnsyke! Herre min Gud. Hva mener du med dette?
23/2. Var idag oppe med noe tøy til Gudrun. Så inn i værelse til henne, klappet henne på kinnet, men hun bøyet seg ned i klærne. Var taus.
Den 10. mars kl. 6 om morgenen avgikk Gudrun ved døden av lungebetendelse.
Den 12. mars. Idag kjørtes Gudrun ned til kapellet. Hun lå med et smil om munnen. Jeg strøk henne under tårer for siste gang på kinnet.
Den 16. mars ble Gudrun begravet. Stort følge. Pastor Mjørud forettet, salme 25,10. Tre kranser fra
Herland, fra Skolekretsen, sangforeningen og lærerforeningen. Læreren og Kværnhusengen la disse ned med pene ord om Gudrun.
Fra 29. juni til 17. august var min kone og jeg på Vestlandet, i Bergen, Lavik på flere steder, på Balestrand, Fjærland, Leikanger og Norum og ble overalt møtt med den største vennlighet. Talte litt i Brekke kirke og Lavik kirke, i skolehuset på Laviksdalen og i Eikefjorden og i
Høyangsfjord. Likeså i Ølmeims kirke og i en misjonsfest i Fardal.
6. november. Torkel kom først hjem idag morges ved 5-tiden.
Lukredsia en søvnløs natt, er dårlig og har grått som et barn.
1916
3/3. Bestyrer Jordfald kom idag og fortalte at Torkel hadde flere dager vært borte ifra skolen, engang 3 a 4 dager i trekk. Jordfald viste meg også 3 falske sedler, som T. hadde fått noen til å skrive om forfall, underteknet S.
Trædal. Herre min Gud ! Hjelp meg å legge ham på deg. Jeg formår intet.
19/3. Natten til idag lå Torkel igjen ute, uten at vi kan få rede på hvor han var.
23/3. Idag Torkel møte hos telegrafdirektøren sammen med Jordfald. Torkel er nå utvist fra skolen. De ca. 4 år han har gått der til ingen nytte. Hva skal det bli med ham?
16/4 reiste Torkel med Ingeborg til Bergen.
I Bergen arbeidet Tokken på kontor hos Birger Gjestland A/S. Han fant sitt rette miljø og ble populær revyartist ved bl. a. Chat Noir's filial 1917-19 som var i sving på den tid. (Per Kvist ble sjef der i okt. 1918). Fotball spilte han på Brann og landslaget. Han ville helst bli lege, men ble frarådet det. Han gikk derfor inn for å bli tannlege.
1/9. Sendt til Ludvig et rek. brev med 1800 kr. anvisning i Bergens sparebank og ba han ta 1200 kr. ut av min bankbok i Lavik. Dermed er utbetalt de 3000 kr. jeg skyldte ham og hele obligasjonen i mitt hus på 15 000 kr. innfridd.
1917
14/7. Brev fra Frithjof om at Torkel var lagt inn på Haukeland sykehus for difteri og må nok være der 3 a 4 uker.
Else Grønhaug bodde hos Sjur denne vinter da hun tok middelskolen i Oslo (Aars og Foss). Hun hadde tatt de 3 første år med guvernante da Ludvig ikke ville sende henne til Oslo da det var krigstid. Det var vanskelig plutselig å komme inn i en stor fremmed klasse. Den første stilen fikk hun ikke til og Rikka skrev den for henne. Etterpå kom Sjur og ville lese den. Han sa til Else: "Det var bra det, barn!" Han sa svært lite men holdt andakt hver kveld. En søndag måtte Else være med til kirken for å skrive opp navnene til noen konfirmanter: "Når du er ferdig kan du bare gå hjem!" (Prestens preken var ikke å anbefale). Når hjelpeprest Mjørud kom på besøk sa han: "Gå ut på kjøkkenet du barn".(De skulle nok diskutere sokneprestens forkynnelse). Else husker også Lasse (stortingsmannen) som av og til kom på besøk. Han inviterte henne med engang på båttur på Oslofjorden sammen med en god venn, stortingsmann Oddmund Vik. Det ble tungt for Lukris å stelle for så mange, både Sigurd, Rikka og Else. Hun mente nok at en av hushjelpene til Ludvig (Tina) kunne fulgt med. Sigurd var mye borte på sykehus i turnus. En dag ble Else syk på skolen og måtte dra hjem. Det gruet hun seg for. Rikka ordnet andre året med en hybel i 1. etasje i syd hos enkefru Hoff der de flyttet ned. Rikka gikk første året på telegrafskolen og arbeidet i Oslo andre året. Hun var meget flink i morse og punching og ble derfor anmodet om å dra til Stavanger Radio som nå var under oppbygging. Men hun likte seg godt der hun var. Lukris leiet senere ut til studenter da de hadde hele 4. etasje mot nord. Karl Johan og en annen teolog delte i 1925-26 den store stuen lengst i syd. Else bodde denne tiden på forskjellige hybler i Oslo da hun gikk tre år på industriskolen. Lukris var av og til ute om kvelden på møter og var redd for å forlate Sjur alene. Else holdt ham da med selskap. Det var slik hun traff Karl Johan. Sjur var nå helt hjelpeløs og ble stelt av en kone. Han klaget ofte høylydt. Lukris døde 29/5-1927. På den tiden flyttet Ingeborg, Sigmund og Tokken inn en tid.
Signy Skaasheim skriver (des. 88): "Sjur var ein ærleg, from og truande mann, men likevel bunden til så mangt, også mammon. Kanskje kona hans,
Lukris, påverka han slik. Eg var i Oslo på ymse kurs (Industriskulen), og mange gonger oppe til dei i
Arupsgt. 10, men var helst letta når eg kom meg ut. Det var ikkje so moro å høyra at "nå har du spist for 5 kr.". Du verden - kor vanskeleg det må ha vore for - særleg dei yngste, Gudrun og Tokken - å veksa opp der. Dei var så livlege, og me i Trædalen tykte det var moro når dei kom på besøk. Torstensens sine og Tokken helsa me fleire gonger på i Bergen, og heile den familien til Sjur stod oss nær. Eg nemde i slektsboki kor mykje det hadde å seia for mor
særleg, men og for oss alle, at tante Ragnhild og onkel Ludvig budde so nær, og at me hadde omgang med dei
jamleg. Dei var mine faddrar, og Rikka og eg konfirmantar i lag".
Lasse Trædal (sønn av stortingsmannen) studerte filologi. Han fortalte at han en gang fikk 5 kr. av Sjur med ordene: "Det er vel fattigslig å være student". (Han fikk ikke lån av Sjur, men av Ludvig).
Rikka skriver (feb. 89): "Den ene ting Sjur var opptatt av var sin Gud og de bekymringer det medførte. Alltid når han var på besøk i Lavik, fikk vi barna 20 kr. hver - det var penger i den tiden. Og han var alltid pen og ordentlig og nøye med sitt tøy, noe både Sigurd og Tokken også var - men ikke far i særlig grad. Da jeg fikk min første lønn som telegrafistinne, kom han ned til meg om kvelden med en bankbok hvor det var innsatt 5 kr. og sa: "Husk på skatten barnet mitt, husk på skatten".
(Dengang ble skatten betalt på etterskudd slik at en måtte spare til den). Sjur tjente sikkert ikke mere enn onkel Lasse, og hadde en stor barneflokk som han var ivrig for å gi en utdannelse - piker som gutter. Når han likevel ble velstående var det på grunn av nøysomhet og forstand. Og jeg er sikker på at det og er gått noe til "hans fattige" som han besøkte så og si hver eneste dag mens jeg bodde der og gikk på telegrafskolen. Sigurd og jeg delte det lange rommet ved siden av kjøkkenet, delt med et fortrekk imellom. Men da jeg begynte å tjene selv, flyttet jeg ned til fru Hoff sammen med Else. Jeg hadde da 70 kr. mnd. i lønn - hybelen som vi delte kostet 70 kr. uten oppvarming, men jeg hadde god adgang til nattevakter, så jeg klarte meg bra og spiste middag på et hospits.
Lukris, som hadde vært sydame, var en dårlig kokk og dertil gammel så hun var glad over å bli kvitt meg selvom hun aldri viste det. Men Sigurd bodde og spiste der i 5 år. Han klaget aldri da, men senere sa han at magen hans ble dårlig av den kosten. Det var i den vanskelige tiden med mat, og rasjonering på mel, sukker og fett. Og det har ikke vært så lett for Lukris hvis de ofte fikk besøk. Bestemor var for gammel til å stå i kø og jakte på det hun kunne få. Husker vi kunne få kjøpt 1 eske moccabønner i uken, og jeg sto alltid i den køen. Vi fikk akkurat 6 brødskiver om dagen og med dårlig pålegg var det for lite for en ungdom. Tror ofte Sigurd var sulten - jeg hadde ikke sånn appetitt i den tiden og klarte meg bra. Husker også at det i Lavik ble undersøkt hos far - som hos alle andre - hva far hadde i huset av disse varene. Men han hadde jo høns og gris og skjøt sjøfugl. Tror ikke han var klar over hvordan det var i byene. Sigurd fikk spanskesyken som gikk da og var svært dårlig. Hans venn Eyvin Dahl kom og så til ham. Dahl gikk ut som nr. 1 i sitt kull. Onkel Lasse inviterte meg flere ganger opp til bridge. Han bodde hos noen gamle damer som og var glad i å spille kort. Han ba meg også med en 17de mai til å se på toget fra en slags tribune for stortingsmenn - for meg høyst ubehagelig, men gjort i beste mening. Det var ingen som presset meg inn i telegrafen; jeg var himmelglad for å få noe å gjøre som ikke var lærerinne, hva far helst ville. Men far likte ikke alle nattevaktene jeg tok og bak min rygg sa han meg opp i teleetaten og søkte og fikk en jobb til meg i et departement. Der var et intervall på noen måneder, og jeg søkte da om midlertidig arbeide og fikk det på Stavanger Radio. Det var noen meget hyggelige måneder; hadde pent værelse og deilig mat i messen. Dertil var det en spennende tid med Skandinavias ledende forskere når det gjaldt trådløs telegraf og telefon. Vi var bare unge mennesker fra hele landet og hadde hvert vårt pene værelse. Dertil hadde vi fast god lønn - selvom vi bare hadde 3 kr. pr. nattevakt. Mitt overskudd fra de månedene gikk forresten til tannlegeregning, så jeg hadde ikke ett øre da jeg giftet meg. Men det var vi visst alle søskenene felles om."
Mollen var 15 år da hun dro til Oslo og tok siste år i middelskolen (Hegdehaugen) i 1923. Hun bodde hos fru
Monsen. En kveld var hun oppe hos Sjur. Han spurte: "Hvor har du vært da lille venn?" Hun ville alltid være ærlig og ropte inn i det store hørerøret: "På kino!" Da klaget han nok endel.
1918
21 juni. Idag besøkt Trine. Tungt for meg å se henne, da hun så dårlig ut. Ikke rede på noe - ville løpe ut fra oss.
Trine kom til Dikemark 17/7-24. Signe Østbye var der som nyutdannet sykepleierske på den tiden. Hun fortalte at Trine var liten, mørk, vever og svært stille. Hun lignet ikke de andre
søskenene. Hun satt stundom foroverbøyd med ansiktet i hendene. Når Ludvig kom på besøk kunne hun bli urolig og litt
agresiv: "Er det Ludvig Trædal!!". Trines diagnose var schizofreni.
Den 3/7 reiste jeg og min kone til Sogn og kom igjen den 22/8. Var i Norum, Sogndal, Kaupanger, Leikanger, Balestrand, Høyanger, Berge, på flere steder i Lavik og Brekke og i Bergen. Overalt hyggeligt og godt.
Juleaften. Rikka, Lukredsia og jeg sitter i stille fred. Brev fra barn og barnebarn. Herre Jesus! Kom og gi oss den sanne og rette juleglede.
1919
Den 26. juli kl. 12 middag reiste Torkel herfra til Boston i Amerika.
Tokken dro for å studere til tannlege ved Harvard.
Søndag 12. oktober hadde bestyrelsen for Vålerengens bedehus fått istand en avskedsfest for meg. Ved den anledning fikk jeg et gullur og 150 kr. i gullpenger og 50 kr. sedler. Tale av M. Hansen,
Saunes, pastor Mjørud og sogneprest Gulbrandsen. Jeg takket så godt jeg kunne.
1920
Nyttårsdag talte jeg kl. 10 1/2 i Frikirken over salme 73,28 og 62,2-3. Giset begynte. En velsignet stund.
(Dagbokens siste angitte tale)
Langfredag 2/4. Var i Kalmeyer og hørte prost Hauge. Hørte det meste av hans preken. Det er forresten nokså tungt for meg nu. Hører meget dårlig og
nervøs.
Den 11. juni fikk Sigurd sitt eksamensvidnesbyrd som lege med beste karakter, laud.
Det var endel sinnsykdom i Sogn og Ludvig tok derfor etterutdannelse 1/8 og ut året på Gaustad. Hele familien ble med til
Arupsgate. Sigurd var nygift (med Lilly Østbye) og vikarierte i Lavik. En søndag ble de invitert til middag hos Alfred Eriksen. Alfred var gift med Sigrid, søster av Ludvigs kone. Han var ikke særlig interessert i omgang med leger. Noen ganger var Else på besøk for å holde den eneste datteren Solvejg med selskap. De var forskjellige og kjedet seg vel mest sammen. Solvejg hadde 6 eldre brødre og skrev
senere en bok som vakte oppsikt i familien: "Den ene og de seks" (1942).
1921
Den 10. juli 1921 reiste jeg og min hustru til Sogn og kom hjem 28. aug. Var i Norum, Hafslo, Balestrand og Lavik, overalt velkomne. En kjær tur.
Den 9. september 1921 reiste Torkel med "Stavangerfjord" igjen til Amerika.
Tokken tjente til reisen ved å vaske kopper på overfarten. Han var bare hjemme sommeren 1921 og tjente til studiene ved å arbeide i feriene, bl.a. med oppvask på hoteller i USA og som tannlege. Han ble populær i det norske miljøet i New York. Til Bergen kom han sommeren 1921 midt på natten og kastet småstein på vinduet til
Rannveig. Da ble det igjen liv i huset. Hun dro til Paris i begynnelsen av mars 1927. Nå var han igjen tilbake og fulgte han henne på kaien. Tokken var deretter et års tid i Oslo for å ta norsk tannlegeeksamen før han fikk praksis i Bergen. I USA traff han sin kone Gunvor Moxness og de fikk to døtre, Tove og
Sigrunn.
Engang var Birgje Instefjord på besøk på tannlegekontoret for å trekke tenner. Tokken var litt hastig etter bedøvelsen så det gjorde vont. Til trøst sang han: "Det første møtets sødme".
1922
2/4. Tredje søndag efter Trefoldighet. Jeg må sitte hjemme, mens andre går i kirken. Jeg hører jo ingen ting og er ellers nokså svak.
SLUTT
Min avskjedspreken i Botsfengslets kirke 13. søndag 5/9-09. Joh. Aab. 22,21
Kjære venner! Det er med underlige følelser jeg står her idag, da det er den siste gang jeg taler til Eder og dette blir således min avskjedspreken, et farvel til Eder alle, til fanger og funksjonærer. Ved denne anledning kunne jeg ha meget å si, men det blir nok vanskelig å få det frem; men de får ta imot det som det er. Det er inderlig velment.
Når vi rekker hinanden hånden til avskjed, pleier vi alltid tilønske hverandre noget godt og det ville jeg mere enn gjerne gjøre her
idag, ha et godt ønske for Eder alle. Og da vet jeg intet bedre ønske for nogen enn som det der uttales i det siste vers i
Joh. Aab. 22,21, hvor det står: "Vor Herres Jesu Kristi naade være med Eder alle, Amen." Disse ord skal da være min tekst i denne avskjedsstund.
Alt hva vi er og har til legemet og sjæl er en nådegave fra Gud. Thi, "hva har du som du ikke har annammet?" Skapelsen og oppholdensen, alt hva som kommer inn under den 1. artikkel er også nåde, ja inntil en dråpe vann er nu Guds
nådegave. Men her i vår tekst er det dog ikke denne side av Guds nådesåpenbarelse, som her er tale om, men den nåde som
kommer inn under 2. trosartikkel, nemlig Jesu Kristi nåde. Her er imidlertid en stor misforståelse hos så altfor mange, også når man taler om nåden, at Gud er nådig, idet man mener, at nåden består deri, at Gud ikke tar det så nøye med synden, at han med andre ord ser igjennom fingre med det onde man gjør. Men dette er en totalt gal oppfatning av Jesu Kristi nåde. Som den hellige og rettferdige Gud kan han ikke se igjennom fingre med synden, men må straffe den. "Syndens sold er døden". Så langt fra kan Guds nåde bestå deri, at han ser igjennom fingre med synden, at han tvertimot måtte sende sin sønn herned til jorden og la han ta på seg all verdens synd og dermed syndens straff. Intet mindre har det kostet Gud for at han kunne være oss nådig. Følg Jesus i hans tunge lidelse fra hans sjælekamp i Gedsemane hage til han segner i døden, så vil du forstå hva det har kostet Gud for at han kunne være oss nådig. Det kan derfor med all rette hete: "Dere dyrekjøpte" og som det står i vår barnelærdom, at vi kjøptes hverken med gull eller sølv, men med Kristi dyrebare blod og hans ubillige og uskyldige død. Jesu død og oppstandelse er nådens grunnvoll og den klippegrunn, hvorpå vår evige frelse og salighet beror. Derfor synger også Paul Gerhardt: "Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død" (Landstad 255(567)). Og Gud skje takk, her er også en fast "grunnvoll som står, om jord og himmel selv forgår". Og på denne grunn kan vi alle bygge. Nådefavnen, faderhjertet med utstrakte arme står åpen for oss alle. Så kom da til ham. Der er ennu rum!
Men nu står her i vårt vers, at denne Jesu Kr. nåde skal være med oss ): - at denne nåde må bli min og din eiendom, Jesus min og jeg hans. Når vi nu ser litt nærmere på det, hvorledes skal da denne Jesu Kristi nåde være med oss? Herpå vil vi svare at den for det første skal være med oss som syndforlatelsens nåde. Når jeg i en barnlig tro tilegner meg denne Jesu Kr. nåde blir jeg et Guds barn med barnerett og barnearv, og står for Gud som om jeg aldri hadde syndet. "Ren og rettfærdig, himmelen værdig. Ikke i mig men i ham det er". Tenk! alle våre synder blir senket ned i Guds blodrøde hav og han vil ikke lengere komme våre misgjerninger ihu. Hvor dybt man enn kan være fallen, hvor langt man er kommet bort ifra Gud, blir dog alt godt igjen, når vi mottar denne nåde. Vi kan her minnes David, kong Manasse, synderinnen, Sakkeus m. fl.. Å om denne nåde fikk være med Eder alle, trenge inn i Eders alles hjerter, så I i sannhet kunne synge og si: "Guds barn jeg er, O salig ro og glæde o.s.v".
For det andre vil jeg ønske at denne nåde må være med Eder som
helliggjørelsens nåde. Når vi har annammet syndsforlatelsens nåde, er komne til liv i Gud, er det om å gjøre at vi blir mere og mere fylt med Kr. nåde, blir ham mere lik i ord og handling med andre ord at han mere og mere kan få sin skikkelse i oss. Og denne daglige omdannelse skjer ene og alene ved Jesu Kr, nåde. Jo mere vi lever i denne nåde jo mere vil vi gå fra lys til lys, fra klarhet til klarhet. Der er i så måte stor forskjell på en gammel og ung kristen, når det går den rette gang.
Fremdeles vil jeg ønske at denne nåde må være med Eder som den oppslukende nåde til mere og mere å avstå fra all synd. Det er om dette Ap. Paulus skriver i brevet til
Titus: "Guds saliggjørende nåde er åpenbaret for alle mennesker og som opptukter oss til å forsake utuktig tale og leve
rettferdigt og gudfruktigt i denne verden". Når fristelsene møter oss innenfra og utenfra med sin dragende makt, ja da er
det ingen ting som så kan dempe syndelysterne enn som Jesu Kr. nåde. Derfor min venn! når synden ligger på lur ved
hjertedøren, still deg da i ånden inn under Kr. kors og ved synet på den korsfestede Frelser vil du seire.
Endelig vil jeg ønske, at denne Jesu Kr. nåde må få være med Eder som trøstende og husvalende nåde under all syndens og satans anklage. Og anklage og fordømmelse fra vårt hjerte og verden og satan får nok selv den ømmeste kristen erfare. Så mang en gang kan hele jordelivet ifra man var et barn rulles opp for en, og da med megen anklage for det onde som er begått og det gode som er forsømt. Der blir i sjelen man kan komme i tvil om sin barnestand, særlig når man ser på de mange feil og mangler som kleber ved en også efterat man kunne tro, at man var omvendt til Gud. Det som da kan holde meg oppe er ene og alene Jesu Kr. nåde. "Hvo vil anklage Guds utvalgte" o.s.v. Og når vi så endelig skal gå inn i den siste strid i døden skyggedal, når øyet brister og mælet stanser, ja da er det heller intet annet enn Jesu Kr. nåde som kan lyse opp for meg og føre meg over det "mørke belte" inn i den evige herlighet.
Med disse ord og ønske vil jeg da si farvel til alle her i fengselet med inderlig takk for samværet. Omkring i cellene, i skolen og her i kirken har jeg så gjerne villet fremkalle denne Jesu Kr. nåde for Eder, men langt fra har jeg kunnet fremstille min Frelser i all sin forbarmende kjærlighet som jeg burde og skulle. Når jeg nu ser tilbake på de 45 år, jeg har virket som lærer, derav opp til 33 år i fengslene, finner jeg så mange mangler og skrøpeligheter fra min side, så jeg med god grunn må be: "Gud være meg synder nådig". Med takk til min Gud kan jeg dog si at arbeidet i fengslet har vært meg et inderlig kjært arbeide, og jeg har aldri vært i tvil om, at det var ham, som førte meg inn i denne gjerning! Vel har jeg hatt mange skuffelser og mange tunge timer, men med inderlig takk til Gud kan jeg dog si at jeg i min skrøpelighet har fått ha kjærlighet til alle de mange tusener av fanger, som jeg har talt med frem igjennom årene. Det er med vemod, ja sårt hjerte jeg fratreder min stilling her, og hvor inderlig gjerne ville jeg ha fortsatt ennu en tid, om min helbred hadde tillatt det. Men når jeg nu må nedlegge min kjære livsgjerning og skilles fra Eder, vil jeg dog håpe at jeg i min daglige bønneomgang med Gud aldri skal glemme dem, som er i bånd og fengsel. Og har du, min venn lært å be, så ha da også et sukk til overs for meg, at ikke jeg, som så ofte har talt til og for andre, selv skulle bli forskutt, men bli en lønn for min Frelsers smerte. Og skulle vi nu ikke bli enige om dette alle sammen at vi vil møtes hjemme hos Gud i den evige hvile? La oss da i Jesu navn si hverandre farvel med den faste beslutning, at vi vil møtes i himmelen for aldri mere å skilles!
Gak til Jesus og bli hos Jesus i liv og i død! Motta dette som det siste ord fra meg! Amen.
Bønn.
Takk for all nåde i disse 45 år. Bønn om tilgivelse for alle mine mange feil i min lærergjerning og om Guds rike
velsignelse over fangene og mine gamle skolebarn. - En velsignet stund.
- ooOOOoo -
 Gravstedet til Sjur, Gamlebyen kirkegård ca. 1910 |
 Samme sted i 1989. Gravstedet ble senere fjernet. |