Jac. Røken Ødegaard (født 1915) var en norsk journalist, forfatter og underholdningsmann fra Toten. I 1952 var han medredaktør i familieboken "Musikkens Verden", som er utkommet på mange språk. Han skrev flere bøker og mye i dagspressen om lokalhistoriske emner. I "Den fantastiske Juleboken" (1991) finner vi bl. a.:

BARNAS EGEN JULESANG

"Jeg er så glad hver julekveld" er blitt kalt "Barnas egen julesang". Den er den mest sungne av alle julesanger som. er skrevet i Norge.

Tradisjonen forteller at en julekveld på slutten av 1850-årene satt en ung kvinne i kjøkkenet på gården Øvre Sukkestad i Østre Toten og ventet på at hennes far skulle komme hjem. Han var et ærend nede i bygda, tradisjonen sier videre at han var dratt ned til Kapp for å hente julegjester som kom. med "Skibladner". Den da splitter nye hjuldamperen gikk den gangen også om vinteren så lenge Mjøsa var isfri.
Den unge kvinnen var Marie Wexelsen: Hennes far hadde vært forvalter på Hurdal glassverk. Da han sluttet i denne stillingen kjøpte han gården Sukkestad og levde resten av sitt liv der.
Marie gjorde seg tidlig bemerket som forfatter. Hun var bare 26 år da hun i 1858 sendte ut sin første bok: "En liden julegave for Børn og Bømevenner". Men den boken som gjorde Marie Wexelsen til en etablert forfatter var romanen "Vesle Kari" som i årenes løp kom ut i tre opplag.

Men la oss vende tilbake til kjøkkenet på Sukkestad den nevnte julekvelden! Vi må forestille oss at landskapet omkring var stille og fredfylt, som det nok er i dag på en julaften i denne delen av bygda, et godt stykke fra riksveien. Ingen støy av biler var det i sledeskyssenes tid. Kanskje snødde det stilt og lett. Fra kjøkkenvinduet kunne hun skimte lysene fra gårdene omkring - talglys som spredte sitt milde skjær ut i vinterkvelden. Talglys brant også på kjøkkenbenken, der Marie hadde slått seg ned med penn og papir. For nå var hun blitt grepet av den selsomme freden og høytiden som hviler over denne årets største kveld. Stemningen måtte å uttrykk i ord. Hun dyppet stadig pennen i blekkhuset og skrev - en enkel, barnslig sang som inneholdt hennes trosbekjennelse, hennes barnefromme, enfoldige religiøsitet. Hun tolket juleevangeliet i enkle rim, med Jesusbarnet, Betlehemsstjernen og englesang. Som Sonja Hagemann skriver i sin bok om Marie Wexelsen: "En påminnelse om at Jesus er Guds egen sønn og en forsikring om at han til alle tider husker på de små og hører deres bønn. Også for dem Skal han åpne sitt søte paradis."'

Slik ble "Jeg er så glad hver julekveld" til. Den vakreste og mest sungne av alle norske julesanger for barn. Den kom første gang på trykk i hennes bok "Ketil, en Julegave for de Smaa", på Chr. Tønsberg Forlag 1860.
Boken vakte ingen større oppmerksomhet. Den kom ikke i nye opplag. Likevel var det denne lille barneboken som skulle gjøre hennes navn udødelig i Norge. Innledningsdiktet i boken var nemlig "Barnets Julesang"'.

Jeg er så glad hver julekveld,
thi da blev Jesus født.
Da lyste stjernen som en Sol,
og Engle sang saa sødt.

9 vers har denne sangen. Før kunne de fleste barn i Norge alle versene utenat. Det er vel neppe tilfelle i dag. Men ett vers kan vel de fleste:

Da tenner Moder alle lys,
så ingen krok er mørk.
Hun sier stjernen lyste så
i hele verdens ørk.

Disse strofene lever i vår bevissthet som selve innbegrepet av julaften i hjemmet, sier Sonja Hagemann.

Men det er ikke bare teksten, men i like høy grad den vakre, fengende melodien som har gjort "Jeg er så glad hver julekveld"' til en folkesang. Tonene er komponert av gudbrandsdølen Peder Knudsen, som i 1859 ble ansatt som musikkinstruktør i Kragerø og som derfra kom som organist til Ålesund samme året. Knudsens melodi ble sunget av et kor ved innvielsen av Skåtøy kirke julen 1862.

Marie Wexelsen var ved siden av Camilla Collett den første norske kvinne som trådte frem på det mannsdominerte litterære parnass. I 1860 sendte hun ut sin beste roman "Steffen. En gammel Prestedatters Ungdomsminder". Her slår hun et slag for at de bofaste mennesker skal forsøke å forstå omstreiferne, taterne. Den dypeste meningen bak romanen, sier Sonia Hagemann, er - som ellers i Marie Wexelsens forfatterskap, det religiøse budskap hun vil formidle, budskapet om nestekjærlighet.

Det sentrale verk i Marie Wexelsens forfatterskap er romanen "Et levnetsløp", som kom ut i København i 1866. Her er det kvinnesaken hun tar opp. Hun var altså forut for sin tid. I sine senere år bodde Marie Wexelsen en tid hos en søster på Hamar, men flyttet så til Trondheim. Her døde hun i 1911. Hun ble gravlagt på Tilfredshet kirkegård. Et gripende innslag i sørgetoget var en flokk skolebarn, som med tente lys i hendene sang "Jeg er så glad hver julekveld".
Dikterpresten Anders Hovden tok initiativet til en pengeinnsamling blant skolebarn for å reise et gravmæle over den avholdte forfatterinnen.

På gravsteinen står:
"Jeg er så glad hver julekveld".

"Jeg er så glad hver julekveld" gled inn i barnas sangskatt nesten fra første stund, sier Sonja Hagemann.
Teksten vandret videre i lesebøker og sangbøker. Og sangen lever videre i hjem og skole og i kirken. Sangen er opptatt i Landstads reviderte salmebok og i den nye salmeboken. Og den ble oversatt til nynorsk av B. Th. Anker og står i Støylens "Songbok for Søndagsskule". Den er tatt inn i Nynorsk Salmebok. John Stene kaller den i "Vår evangeliske salmeskatt" for "vår uforlignelige julesang". Han skriver: "I inderlighet står den vel fullt på høyde med Brorsons "Her kommer dine arme små", og i barnlighets utvilsomt over den".

Tilbake til hovedsiden