Marie Wexelsen forteller om et gjenferd på Østre Toten prestegård.
Denne historien fins i en stor bok med mange spennende
beretninger: "Mystiske steder i Norge",
av statsstipendiat og folkeopplyser Ørnulf Hodne
(Cappelens forlag, 2000). Han har hentet den fra en avisartikkel
med navnet "Tre underlige historier"
skrevet av konservator Albert Jacob Lange
(1856-1922). Avisartikkelen er udatert, men må være fra tiden
like etterat Marie var død. Historien er dessuten gjengitt i Hjemmet
nr 51, 2001, s. 20 av Nina M. Rambøl
med bilder fra prestegården og intervju med nåværende
prestepar.
Lange forteller at han var tilstede dengang Marie Wexelsen
fortalte historien. Det skjedde på et juleselskap hos enkefru
(Bolette Cathrine) Wexels i Kristiania i slutten av 1870-årene i
flere vidners nærvær og begivenheten skal ha skjedd på Hoff
prestegård "en tid tilbake". Lange skriver: "Jeg
skal bemerke at frøken Wexelsen var en meget religiøs og
alvorlig dame, og at hun ikke fortalte os en historie, men en
virkelig oplevelse". Han håper at hun ikke tar det ille opp
at han nå, over tretti år senere, offentliggjør den i avisen.
Marie kom til Hoff prestegård en julekveld sammen med
en kristianiadame. Ved aftensbordet ytret prestefruen noen ord om
et spøkelsesrom i annen etasje, men presten bebreidet henne for
å ha nevnt det; det kunne bare skremme gjestene unødig. De to
damene gikk tidlig opp for å legge seg. Sengene sto etter
hverandre på en langvegg vis-a-vis en stor kakkelovn. Midt foran
sengene sto et bord med to tente lys, og foran dette en gammel
lenestol. Kristianiadamen var trett etter den lange reisen og la
seg straks til å sove. Marie satte seg i stedet i lenestolen for
å lese før hun gikk til sengs. Da hun var ferdig la hun boken i
fanget for å tenke over hva hun hadde lest. "Idet hun saa
op, fik hun øie paa en prest i gammeldags ornat staaende like
foran hende med et bedende blik og pekte i retning av kakelovnen.
Derefter forsvant synet straks. Frøken W. tørret øinene og
mente at det var et fantasifoster, kanskje fremkaldt ved, hvad
prestefruen hadde sagt. Hun gik imidlertid til sengs; men idet
hun slukket det siste lys saa hun atter den samme skikkelse staa
foran bordet og bøiet over dette mot hende, idet han ogsaa nu
med samme bedende blik pekte mot kakelovnen".
Da hun neste morgen - julemorgen - skulle følge etter
kristianiadamen ned i stuen, tok hun med seg et tent lys for å
se bedre på loftet og i trappen. Men idet hun skulle gå ut av
døren, sloknet det. For å få det til å brenne igjen tok hun
en svovelstikke fra en beholder på veggen og strøk den mot
brannmuren. I samme øyeblikk som lyset tentes sto presten foran
henne for tredje gang, men nå ved siden av kakkelovnen og
pekende mot brannmuren. Vettskremt styrtet hun nedenunder og
fortalte verten hva hun hadde sett. Han ba henne tie om det. Men
etter gudstjenesten ble han og frøken Wexelsen tilbake i kirken,
der det hang malte portretter av en rekke Toten-prester. Han ba
henne se nøye på dem og peke ut den som lignet gjenferdet.
Etter å ha betraktet alle bildene nøye, gikk hun tilbake til
ett av dem og sa: "Dersom jeg ikke har sett et
fantasifoster, saa er det han der."
Dette var portrettet av en prest ("navnet bør ikke
nevnes") som ifølge sagnet skulle ha drept et lite barn han
hadde med sin tjenestepike; barneliket ble aldri funnet.
"Længer ute i julen traf sognepresten i stilhet avtale med
en murer og en anden - vistnok kirketjeneren - om at slaa hul paa
brandmuren i værelset ovenpaa i prestegaarden. Og her fandt de
et barneskelet, som blev begravet i al stilhet av presten. Og
senere skal der aldrig ha "spøkt" paa østre Toten
prestegaard. Jeg har gjengit denne tildragelse, som jeg hørte
den av frøken Wexelsen og skal ikke indlate mig paa
forklaringer" avsluttet konservator Lange. (Han forteller
videre i boken til Ørnulf Hodne om merkelige ting han opplevet i
Eidsvollsbygningen høsten 1902).
PS: Det kan nevnes at min mormor, Maries niese, også var litt "synsk".