Bruunslekten (se aneliste)
Forfedre til Ingeborg, Pauls mor, vet vi en del om, langt tilbake i tiden. Hennes tippoldefar Hans Peterssønn
Bruun var sokneprest i Gildeskål (1768-1804).
Om denne presteslekt står det en del opplysninger i bøkene "Glimt fra Gildeskåls historie" og
"En gren av slekten Bruun".
Bruunfamilien var prester 116 år i Gildeskål og Hans var 3. generasjon. Han hadde ingen barn i første og tredje ekteskap, bare i det andre, der 6 av 10 barn nådde voksen alder. Hans andre kone het Barbra Margrete Gjertsen og var av litt adelig byrd (f. 9/7-1740, g. 5/8-1764, d. 13/11-1799). Hun tegnet en krone over navnet sitt når hun skrev det. Hennes adelige hodeplagg var en liten sort kyse med hvit knipling foran. Bar noen slik pryd til kirken med urette måtte hun si ifra.
Etter gammel tradisjon skulle sønnene bli prester og ett par av dem gikk på skole. Men de gikk senere over til å bli bønder. Familien var velstående, men etter Hans ble de fattige. En årsak var at tredje kona til Hans var enke med flere barn. De var bare gift i 2 år før Hans døde den 13/6-1804. Hun arvet halvparten av de eiendeler, gods og verdier han hadde. Det fortelles at hun flyttet til sin eldste datters hus på Inndyr. Der bygde hun på huset for å få plass til sitt "medel" som etter sigende var 5 hestelass. Hans hadde 6 barn som arvet det resterende og det ble derfor forholdsvis lite på hver. Dessuten hindret den engelske blokade i årene 1807-14 handel med Sør-Norge. Det var en kjent sak at en den gang måtte "innbytte sitt sølv til handelsmannen for å få matvarer". I årene 1810-12 gikk det også dårlig med fisket i Lofoten.
Det må også ha vært et hardt liv i Gildeskål senere på 1800-tallet for i folketellingene er det få som er 70 år eller eldre.
Hans Bruun - en ulykkelig prest (Pauls tiptipoldefar)
Barna til Hans Bruun gjorde ham stor sorg. At han fikk flere "uekte" barnebarn var sikkert ikke hyggelig. Man verre var det nok at ingen av sønnene ble prester som kunne overta kallet hans slik det var vanlig på den tid. Eldste sønnen, Jens, dro til Trondheim for å gå på latinskolen. Det er mulig at han deretter dro til København for å studere til prest, men det varte i så fall ikke lenge. Han reiste til sjøs, forliste, og var 20 år da han var tilbake hos faren i 1787. Da hadde han fått barn med ei jente i Trondheim (Judith Wirtmann) som han giftet seg med året etter. I 1801 var han gårdbruker på Myklebostad og fikk etter hvert mange etterkommere.
Hans Bruuns eldste datter (Karen), som var enke etter ekteskap med kjøpmann Carsten Angell på Inndyr, fikk i 1790 barn med hans andre kapellan (Jens Holst). (Kapellanen ble senere suspendert som prest da det viste seg at han også hadde fått barn med ei gift dame i København som han hadde tatt med seg til Trondheim. Deretter ble han jekteskipper og giftet seg med denne dama).
Tre av døtrene til Hans døde som små eller i ung alder, og yngste gjenlevende datter, Edel, fikk i 1800 barn med hans første kapellan Jacob Krog (han benektet visstnok farskapet ved ed). Hun og 2 andre søstre (Karen, Lisabet) bodde ugifte hjemme hos faren. I 1803 giftet nest yngste sønn seg med budeia på gården som var blitt høygravid.
En dag etter prekenen på prestegårdstunet lyste presten forbannelse over sine barn og deres etterkommerne. Omtrent 100 år senere i 1898 ble det holdt en lukket signing i kirken for å oppheve forbannelsen.
Presten på den tiden (1897-1906) het Niels S. Magelsen.. Han har skrevet om dette (Kallsbok for Gildeskål s. 64): "- Såvel sønnene som også tildels døtrene faldt i åbenbar usædelighed. Da den faderlige formaning og tugt ikke hjalp, greb han til det fortvilede forsøg at tugte sine barn på den måde at han en søndag efter endt gudstjeneste samlede menigheten ude på prestegårdstunet og i dens påhør nedkaldte himlens forbandelse over sine vanartede børn. - Efter samråd med min provst og min biskop og efter opmuntring fra dem begge bestemte jeg mig for at løse denne forbandelse i den treenige Guds navn. Det foregik på følgende måde: 1ste pintsedag 1898 (- samme dag som jeg forklarede altertavlens symbolik for menigheden-) havde jeg underhånden anmodet alle af Bruunslægten at blive tilbage på kirkestedet efter endt gudstjeneste, idet jeg i al fortrolighet havde ladet dem vide, hvad jeg agtede at gjøre. Jeg samlede dem i gammelkirken, hvor sogneprest Hans Pedersen Bruuns og flere af hans slægts ligkister stod i ligkjælderen under koret. En del af slægtens kvinder havde grønne krandse med sig, hvilke først blev lagte på kisterne. Vi sang salmen: "I Jesu navn", hvorefter jeg fra alteret holdt en kort tale til de forsamlede ca 100 personer, alle af Bruunslægten. Jeg fremholdt, at sogneprest Bruun, da han uttalte hin forbandelse i menighetens overvær, havde handlet som prest, og at han som prest havde villet øve menighetstugt ligeoverfor sine børn. Jeg fremholdt videre, at når han som prest havde udtalt forbandelsen, så dristede også jeg mig efter mere enn 100 års forløb som prest at løse forbandelsen og meddele velsignelsen. Jeg fremholdt sluttelig stærkt, at hvad jeg nu vilde gjøre, ikke måtte opfattes som noget hexeri, og jeg formanede indtrængende til omvendelse og energisk arbeide for slægtens gjenreisning. Så knælede de ældste af slægten rundt alterringen, de øvrige blev stående bag. Efter en kort bøn erklærede jeg i den treenige Guds navn forbandelsen for løst, slig at den ikke længere skulde hvile som noget tryk over slægten. Derefter lyste jeg Herrens velsignelse. En takkesalme blev sungen, og denne i høi grad gribende handling var endt. Det er mit håb og min tro, at hvad jeg således dristede mig til at gjøre, ikke har været uden betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slægten."
Magelsens datter Kirsti har skrevet ("Prestegårdsliv", bind 2, 1967): " - Far var elsket i menigheten, men de hadde også stor respekt for ham. De fleste var overbevist om at han hadde "Svarteboka". Det ble påstått at det spøkte på prestegården, og når vi sa at vi aldri hadde sett eller hørt noe overnaturlig, ja, da skyldtes det at far hadde "bundet dem". - For mange år siden var det en prest ved navn Bruun som hadde forbannet sine barn og alle deres etterkommere. Grunnen vil jeg helst ikke inn på, da jeg har hørt flere versjoner, og ikke vet hvilken er den riktige. Barna var i alle fall ondskapsfulle, og hadde en søndag funnet på noe fælt da faren kom ut av kirken. I påhør av hele menigheten lyste han forbannelse over dem og deres etterslekt. Det gikk dem ikke godt i livet. Mange etterkommere bodde i Gildeskål og andre steder i Nordland. Flere av dem kom til far, sa de følte seg uvel ved tanken på forbannelsen og spurte om han kunne hjelpe dem. Når motgang møtte dem, tenkte de på at de var forbannet, og ble motløse. Intet lyktes for dem, syntes de. Etter mange slike henvendelser skrev far til biskop Bøckman, fortalte ham det hele og ba om hans tillatelse til å heve forbannelsen. Biskopen var meget forståelsesfull og ga tillatelsen. Så mange av slekten som kunne komme fra, møttes en søndag i den gamle kirken, hvor forbannelsen ble hevet og velsignelsen lyst over dem alle og deres etterkommere. - Jeg ba far om å få være tilstede, men han sa at det var ikke adgang for noen utenom Bruun-slekten. Også ved den anledning hadde han brukt "Svarteboka", ble det sagt".
Denne sak var før i tiden pinlig for denne gren av Bruun-familien og ble holdt hemmelig. Den var ukjent for nåværende etterkommere i Lurøy. Helga Marie Bruun i Bodø var etterkommer til prestens eldste sønn Jens. Hun skrev i 1930 boken: "En gren av slekten Bruun". Det er rimelig å anta at hun kjente til dette for i forordet har hun skrevet: " -- fedrene -- fra hvem man måskje ikke bare har fått bare godt i arv --".
I vår tid er vi ikke plaget med slike fordommer. En senere etterkommer i Bodø (Tordis Kvarv) hadde hørt halvkvedede viser i sin barndom og skrev utførlig om saken i Nordlansposten ("Den forbannede slekt i Gildeskål", 10/3-90).
Prestens yngste barn (Henrik) ble gift i Gildeskål den 6/12-1803 med Berith Persdtr. Evjen fra Mårnes der de bodde. Det var presten på Skjerstad, Erik Dreier, som viet dem. Da skiftet etter faren ble holdt den 20/8-1804 var han i Munkeviken i Bodø. Han fikk 410 riksdaler i arv samt tilgodehavende av "utestående gjeld" som sine to brødre. Men siden, i krigsårene, ble de svært fattige og hele familien døde av sult i 1808. Det ble sagt at han var for stolt til å be om hjelp og at både han, hans kone, og 2 små barn ble begravet samme dag for kommunens regning.
En av sønnene til presten laget et kirkeskip som han forærte til kirken. Det var modell av en tremastet fregatt fra 1700-tallet med 2 1/2 dekk og 48 kanoner.
|
Den 6 September Copulered Introdr: Isach Jochums.Qv Horsdahl Copul: Ungkl:Per Brunn Horsdahl og Pigen Anne Persdatter For: Md Torsten Menzony Vigdel, Mons Persen Horsdahl.
Alle Helgens Dag - |
Den 6. september viet innledt Isak Jokums kvinne H. viet ungkar Per Bruun, Horsdal og pike Anne Persdtr. Forlovere: Torsten Menzoni Vigdel, Mons Persen Horsdal.
Alle helgens dag - |
Kopi av kirkeboka for tirsdag 6/9, samt 6/11-1803. Etter dette er det ny håndskrift i boka - nå er antagelig Hans blitt syk.
Peder Bruun, Pauls tippoldefar
Det nest yngste barnet til presten het Per (Peder). Han ble døpt 2/10-1776 og giftet seg 6/9-1803 med Ane Elisabeth Persdatter fra Horsdal som var budeie på prestegården. Han var da bosatt på Horsdal. Forlovere var Torsten Menzoni og Mons Perssen Horsdal (farfar til Ane). Torsten var fra en velstående og aktet gårdbrukerfamilie på Vigdelen. Han giftet seg 2 år etter med en datter (Grete Marie Schieldrup) av prestens siste kone (Dorthea Katrine Kaurin).
I 1809-11 er det oppgitt at Per var gårdbruker på Horsdal og skoleholder. Kanskje fikk han mye å gjøre i skolen for i årene 1814-16 var han inderst (leieboer) samme sted. Fra 1818 var han gårdbruker på Lekanger (lpnr. 123). Han fikk bygselbrev på denne gården på 1 våg i 1817, og 1,5 våg i 1819. (Landskylden var 1/2 våg i 1818 og 2,5 våg fra 1820). Han flyttet fra denne gården like før sin død og den ble solgt til handelsmann Carl Olsen Arnøen i 1850. På sine eldre dager ble Per gift for annen gang med Barbro Andersdatter som døde i begynnelsen av 1849. Hun hadde da en voksen datter Fredrikke Christoffersdatter fra tidligere ekteskap. Per var kårmann hos sønnen sin på Våg da han døde 5/8-1848 ("80 år gml."). Det står at han "falt nedover et Bjerg og slog sig ihjel". I det militære manntall står det at han i 1811 og 1814 led av brokk og var "middelmådig" som soldat. I årene 1816-20 hadde han fortsatt brokk og var såkalt "brukbar" i 1816, "anseelig" i 1818, "middelmådig" i 1820, og "svak" i 1826 og 1828. Sønnen Peder Mikal var i 1836 "duelig og rask" og bodde hjemme på gården i Lekanger. I 1865 hadde han fått eget bruk på Våg (lpnr. 129) og hadde 4 barn.
Per fikk 7 barn, men bare 4 nådde voksen alder. Christianna Gjersing Bruun var eldst. Den 2/10-1803 ble hun døpt i Gildeskål kirke. Faddere var: Torsten Mentzoni Vigdelen, onkelen Jens Bruun på Myklebostad og tanten Karen Størmer Bruun. Alle Helgens Dag, 6/11-1803, ble moren (Ane) "Indleedt" i Gildeskål kirke. En kvinne som hadde født barn kunne ikke uten videre vise seg i kirken etterpå. Hun måtte først velsignes.
Barn nr. 2 het Maren Dorthea som ble døpt 10/5-1805. Hun var død under arveskiftet etter faren i 1850. Neste barn var Carsten Petter Angell døpt 20/9-1807, 3 dager gammel. Han levde heller ikke i 1850. Fjerde barn het Hans Jersin som ble døpt 27/1-1811, 8 dager gammel. Han døde som liten. Så kom Peder Mikal Bruun som ble døpt 26/7-1812. Han fikk gård og etterkommere på Våg. Til sist kom Ane Margretha Rach Jentoft, døpt 5 dager gammel den 3/11-1817, og Giertru Nicoline Joede døpt 2/9-1821, 3 dager gammel. Giertru var den eneste som ble født på Lekanger. Hun levde ikke i 1850, men det ble da oppgitt at Ane var enke og at hun hadde flyttet til England.
