Historie/geologi er kilden til klimakunnskap
Arne W Grønhaug
Geolog 

Debatten om klima er preget av en ensidig oppmerksomhet om værfenomener som såkalte ekstremvær og værrekorder som får en oppblåst oppmerksomhet i media. Tydeliggjøring av begreper som klima og klimaendringer er fraværende og så tåkelagt at det ikke er mulig å forstå hva som menes. Det settes likhetstegn mellom klima og miljø, og værfenomener diskuteres som om det dreier seg om klima. I det følgende er det forsøkt å klarne begrepene og presentere de fakta som foreligger om klima og klimaendringer på grunnlag av gammel og litt ny kjent kunnskap.

Hva er klima
Klima defineres vanligvis (meterologenes definisjon) som et gjennomsnittsvær beregnet ut fra en 30-årsperiode. Denne definisjon gjør det vanskelig å fange opp klimaendringer, de foregår over tildels betydelig lengre tidsrom. En bedre og mer omfattende definisjon er:
«Et værlag som underholder bestemte dyre- og plantearter. (et bestemt dyre- og planteregime). Værlaget må vare over et tidsrom lenge nok til at dette regimet kan etablere seg, utbre seg globalt og bestå.» 

Hovedtyper av klima fordeler seg i soner fra polene mot ekvator og betegnes som arktisk, subarktisk, temperert, subtropisk og tropisk. I tillegg brukes betegnelsene kystklima, innlandsklima og høyfjellsklima for at forskjellige egenskaper som fuktighet og høyde tas i betraktning.

Forsøk på en definisjon av klimaendring
Det finnes ikke noen klar, almen akseptert definisjon av hva som kan betegnes som klimaendring. Her foreslås at:
«En klimaendring er oppstått når grensen mellom to soner flyttes en halv sone i syd-eller nordlig retning.» 

Kriteriet på dette er at spesielt følsomme arter i grensesonen flyttes tilsvarende. Et eksempel er middelhavsøstersen (Ostrea edulis) som var tallrik i Skandinavia i steinalderen (den postglasiale varmetiden) og krever 26 ºC i sjøen for formering. Etter denne definisjonen er det foregått en klimaendring fra ca 6000 år siden til den lille istid. Det har derimot ikke oppstått en klimaendring fra den lille istid til i dag. Til det er flytting av bioregimet for liten, f eks har grensen for villsvin bare flyttet seg fra Tyskland til Syd-Sverige.

Oppdagelsen av klimaendringene
Forskning med mål å studere naturen, istedenfor å filosofere, startet på slutten av 1700-tallet. Det ble erkjent at landskaper er utformet som et resultatet av langsomtvirkende oppbyggende og nedbrytende prosesser i naturen. De samme prosesser som kan betraktes i vår tid har skapt alle geologiske formasjoner. Det aktualistiske prinsipp ble utformet: «Nåtiden er nøkkelen til fortiden» (Hutton, Lyell, ved Playfair 1802). Med tilføyelsen «og fortiden også nøkkelen til fremtiden» er prinsippet i høyeste grad aktuell i klimadebatten. 

Klimaendringer på jorden er uløselig knyttet til oppdagelsen av istidene. Studier viste den gang at granittblokker i Jurafjellene måtte være kommet fra fjerntliggende områder i Alpene. Det ble da spekulert på om isbreene engang dekket de store områdene der flyttblokker ble funnet. Hans Esmark ga i 1824 grunnleggende observasjoner og bidrag til istidteorien, men det var først i 1847 at sveitseren og alpeforskeren Luis Agassiz oppnådde å få noe gehør. Isbreteorien ble i lang tid etter dette gjenstand for opphetet debatt. 

Metoder for utforskning av klimaendringer
Utviklingen av metodene foregikk gradvis. Først kom kartlegging av fossile muslingarter i de havavsatte leirene i Sørøst-Norge (Kjerulf, Sars, 1858). Artene ble klassifisert i fem grupper fra arktiske som i dag forekommer ved Svalbard, til arter som nå lever i Middelhavet. I begynnelsen av 1870-årene utførte Axel Blytt studier av planterester i torvmyrer. Interessant er det også at Blytt allerede i 1883 forsøkte å forklare årsaken til klimavekslingene med «Ændringer i jordbanens ekscentricitet». Senere kom pollenanalysen (Lennart von Post, 1916 ) som ga utvidete muligheter for bestemmelse av plantesamfunnene i prøver fra sedimenter på land og i sjø/havbunn. Dette ble ytterligere supplert med kartlegging av fossile foraminiferer, plankton og bunndyr. Etter hvert er det innsamlet store mengder med observasjoner som har gitt et meget detaljert bilde av klimavekslingene, ikke bare i postglasial tid, men også i tidligere geologiske perioder. 

Aldersbestemmelser
Absolutt alder på avsetningene er sentral i geologisk forskning. I 1884 kunne Gerhard De Geer påvise at avslutningen av istiden kunne dateres til 6800 f.Kr. ved telling av årslag i leire avsatt på gammel sjøbunn. Dette var et fantastisk nitidig stykke feltarbeid, og resultatet avviker lite fra nåtidens. Heldigvis er det forlengst funnet mindre arbeidskrevende metoder ved undersøkelse av forholdet mellom isotoper, vanligvis av karbon og uran.
 
Paleoklima
Paleoklima kalles fagområdet som utforsker klimaet i tidligere geologiske perioder. Paleoklima fremkommer som en naturlig del av geologisk forskning. Dette temaet har IPCC-tilhengeren, professor em. Sigmund Grønås beskrevet i sin bok «Hvordan klimaet kan endres. Del VII». Han skriver her: 
.«Med økende kunnskap er skepsis jeg selv har hatt, endret til beundring for paleoforskning. Jeg er forbauset over hvor store klimaendringer som er blitt identifisert» Og videre:
«Når den verdensberømte klimaforskeren James Hansen vurderer hva slags kunnskap som er viktigst for å bedømme dagens globale oppvarming, setter han paleoklimatologisk informasjon først, deretter aktuelle målinger. Resultat fra klimamodeller kommer på tredjeplass? Dette er en anerkjennelse av geologisk forskning som jeg samstemmer i og som jeg deler helt ut»
 
Problemet deres er bare at dette krever kunnskap om geologisk forskning og spesielt om fortidens klimaskifter. Fremstilling av dette er fraværende i deres beskrivelser, og en påstand om at geologisk forskning støtter CO2-hypotesen er uriktig, og fakta viser heller tvert om.
Gjentatte klimaendringer gjennom milliarder av år.
En viktig del av geologisk forskning består i, på grunnlag av avsetninger (sedimentstudier) og fossiler, å forstå miljøet i de ulike tidsepoker. Miljøet gir klar kunnskap om det klima som hersket i perioden fossilene representerer. På dette grunnlaget har fortidens miljø – og klima blitt kartlagt, med en høy grad av nøyaktighet. Undersøkelsene har avdekket at det har foregått betydelige endringer av klimaet i jordens fortid. I den overveldende del av jordens historie har polområdene vært isfrie og klimaet betydelig varmere enn i dag. Selv om Nord-Amerika og Nord-Europa for tiden er isfrie, tilhører dagens varmetid bare en mindre episode av hovedistidsperioden vi er inne i. 
Den geologisk forskningen har avdekket at det har forekommet istider i tidligere tider, navngitt som: 
Pongola (2780-2700); Huronian (2450-2100); Cryogenian (720-635); Andean-Sahara (450-420); Karoo; (360-260) og Kvartær (2.588- nåtid), angitt i millioner av år før nåtid (f.n.). Men innen disse istidene har det vært store variasjoner med varme mellomistider, slik at de må benevnes som hovedistider. Det er for lang tid siden påvist en periodisitet i hoved-istidene. Matematikeren Milutin Milankowich forklarte i 1920 dette med endringer i jordbanen som medførte periodiske endringer i solinnstrålingen, i de siste 1 million år. CO2?

Klimaendringer. Isbjørner og flodhester i London? 
Kritt-tiden, for 146–66 millioner år siden, må ha hatt stabilt klima og temperaturen i Nord-Europa har vært 12-15 ºC høyere enn i dag. Deretter, på slutten av Tertiærtiden, startet en gradvis nedkjøling, og ved inngangen til Kvartærtiden for ca 2,6 millioner år siden, oppsto det dramatiske klimaskifter. Disse førte til dannelse av veldige isdekker over landområdene fra polene og ned i det som nå er tempererte områder. I Europa strakte brekanten seg tversover Tyskland og England. Videre undersøkelser, f.eks. av de opptil 500 m tykke avleiringene i Rhin-deltaet, har vist at det ikke bare hadde vært mange istider, men også mellomliggende varmetider tildels med meget varmt klima. 
Således vet vi nå at nåværende istid, Kvartærtiden, er delt opp i ca 20 istider med varme mellomistider på ca 10 000 års lengde. De to siste istidene er benevnt Riss (200 000-130 000 f.n.) og Würm/Weichel (115 000–10 000 f.n.). Den mellomliggende varmetiden Eem hadde et varmt og fuktig klima. I en periode levde det da flodhester, neshorn og løver i London-området. 
Men mest dramatisk er imidlertid oppdagelsen av hvor raskt klimaskiftene kan ha funnet sted. For eksempel viser borkjerner fra Nordsjøen at det for ca 8200 år siden fant sted en klimaendring tilsvarende dagens endring fra Spania-klima til Islandsklima, på bare ca 25 år. Og deretter like raskt tilbake igjen. Andre undersøkelser viser at isdekkene vokste eller smeltet ned med en utrolig høy hastighet.

Den postglasiale varmetid.
Like etter siste istid, for ca 9000 år siden, inntraff en varmetid som varte i 6000 år, men med variasjoner. Middeltemperaturen i denne tiden var ca 2-3 grader høyere, og luftens CO2 -innhold var langt lavere enn nåtidens. I lange perioder hadde Norge tilsvarende et sør-europeisk klima. Tograders-målet var ikke oppfunnet den gang, og klimaet var likevel svært gunstig, ikke bare for vår steinalderbefolkning, men også for miljø og liv i Sahara. 
Variasjonene fortsatte i nyere tid i korte intervaller. Variasjonene viser en viss periodisitet, noe som er merkverdig sett på bakgrunn av den kompleksitet klimaet består av. 
Den såkalte Minoiske varmetiden varte fra ca 1200 til 800 fKr. og ble etterfulgt av en kald periode. Den Romerske varmetiden varte fra år ca –200 til ca 200. Så kom en kald periode igjen, ofte forklart som årsaken til folkevandringstidens uro. Fra ca 900 til 1200 inntraff en ny varmetid i vikingtid/tidlig middelalder, med gårdsdrift på Grønland, og skoger på Island. Fra 1300-tallet og frem til ca 1900-tallet kom så en kald periode som kalles den lille istid, og som kulminerte midt på 1700-tallet. Dette gir en periodisitet på ca 1000 år, kalt Suess syklus. Også andre kortere perioder kan identifiseres, som de Vries på ca 230 år og Ocean på ca. 65 år. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom luftens CO2 og temperatur.
Siden den kalde periode under den lille istid for ca 250 år siden har det vært en sprangvis økning av temperaturen. Temperaturen steg så til ca 1940, til tross for uendret CO2 -innhold i luften. I de følgende 35 år ble det sluppet ut ti ganger så mye menneskeskapt CO2 som i hele perioden forut for 1940, men temperaturen sank! Dette faktum alene bør være tilstrekkelig belegg for å slå fast at økning av CO2 har liten effekt på endring av global temperatur. 

På tide å debattere klima?
Påstanden om global katastrofe på grunn av menneskeskapt global oppvarming er høyst tvilsom. Den bygger på metrologiske scenarier, og er minst like lite troverdige som langtidsvarsler. Avlesning av gradestokken er i seg selv en primitiv måte å tolke klimaet på, og fanger ikke opp ulike faktorer som utgjør klima, så som luftfuktighet, skyer, vind, havstrømmer, veksttidens lengde etc. 
Dessuten er ikke tiden lang nok til å fange opp en klimaperiode, minst på 1000 år, som bør kreves for å få troverdig resultat. En klimamodell utført på grunnlag av en temperaturserie fra 1890 vil bare gi et selvbekreftende svar fordi temperaturøkningen startet minst 250 år tidligere. Dersom en modell skal gi troverdig resultat må også ikke bare de grunnleggende årsakene være kjent, men vektleggingen av dem må beregnes. Siden årsakene til klimaendringene i stor grad er ukjente, sier det seg selv at slike spådommer er av liten verdi. 
Den debatten som foregår i media, internett og kommentarspalter dreier seg nesten utelukkende om vær. 

Ydmykhet eller hybris for skaperverket?
 Årsakene til klimaendringer er kompliserte. Det er påvist en rekke faktorer som medvirker til å påvirke klimaet, og mange er ukjente. De viktigste er sannsynligvis solenergiens endringer ved Melankovich perioder, den historiske periodisiteten i selve solens utstråling og havets enorme varmekapasitet. Påstanden om at en ubetydelig faktor som økning i luftens CO2-innhold på få 1/10 000 – deler, jeg gjentar -titusendeler, alene skal forårsake global katastrofe er ikke forenlig med den historiske erfaring.

Vi bør bøye oss i grenseløs ydmykhet over den ufattelige storhet, rikdom og mangfold som jorden byr på. Vi lever på mindre enn 1/4- del av jordens overflate, resten er dekket av hav, vann og is. Vi bør gjøre det vi kan for å forbedre vårt nærmiljø, men klimaet kan vi neppe påvirke. Det er uforståelig å bivåne den hybris som media og offentligheten betrakter kloden på. Det minner om Chaplins diktator som lot globusen spinne på pekefingeren, for å overbevise seg selv, og tilhengerne, om at han kunne beherske verden.

Denne artikkel er publiser på hjemmesiden til Klimarealistene.com og fikk der ca 70 kommentarer. Men få av disse hadde noe med kjernepunktene i artikkelen min å gjøre. Jeg fikk derfor fått lagt til følgende avsluttende kommentarer til artikkelen min:
Jeg takker for mange gode og engasjerte kommentarer til klimadebatten.
Mitt anliggende var:. At historie og geologi var ikke en kilde, men kilden til klimakunnskap. Vårt klimaarkiv er bevart i jord og stein.
2. At en definisjon av klima og klimaendringer er nødvendig før en diskusjon av temaet skal være meningsfylt.
Kommentarene så langt har dreiet seg om mange ulike temaer, men få berører kjernen i teksten. Dette tar jeg som tegn på at punkt 1. er akseptert, og at punkt 2. er uønsket. Man vil bare fortsette å bruke ordene etter eget forgodtbefinnende? Når det gjelder referanser til påstanden om at det ikke er historisk sammenheng mellom CO2 og klima, er det så mye refereranser at en omtale vil bli for omfattende her. En obligatorisk lesning for dem som vil ha en mening om klima er:
Ian Plimer:
Heaven+Earth. Global Warming: The Missing Science. Connor Court Publishing Pty Ltd. Her finnes over 2000 referanser.