Minnetale
Skedsmo kirke

Sigrun Judith Grønhaug f. Iversen

Sigrun ble født 1930 i Huseby på en øy utenfor Helgelandskysten som heter Tomma. Der var det et lite kapell hvor hun ble døpt. Da hun var 6 år gammel så hun en sykepleier med uniform. Da bestemte hun seg for å bli sykepleier.
Da hun var 8 år gammel flyttet familien inn til fastlandet, til Konsvik i Lurøy kommune. Det ble en stor familie etterhvert, hun hadde 2 eldre søstre og 5 yngre brødre. Så kom krigen som var en svært vanskelig tid for mange, også dem. Fra hun var liten var synet dårlig. På skolen fikk hun lov å sitte på første benk, men hun så bare det som var på tavlen rett fremfor seg. Men hun var en flink elev likevel, lærer Ostad skjønte hennes situasjon. Da hun var 18 år gammel ble hun sendt til Bodø der hun fikk briller, en dagsreise dengang ! Nå ble det mulig for henne å gå videre på skole.
Det var vanskelig for ungdom å få utdannelse ut over folkeskolen på den tiden. Det fantes jo ikke muligheter for lån. Sigrun tjente som hushjelp hos flere familier. Selv om lønnen var liten hadde hun i 1953 spart nok penger til å begynne et år på Fredheim Folkehøyskole. Der møtte hun et kristent miljø og fikk grunnfestet den kristne tro hun hadde med seg hjemmefra.
Hun arbeidet også flere steder i Lurøy dit familien hadde flyttet, bl. a. som bestyrervikar på gamlehjemmet. Sammen med en familie hun tjente hos flyttet hun til Oslo tidlig på 50-tallet. Der fikk hun bl. a. arbeid på gamlehjem og hotell. I 1955 kom hun inn på Lovisenberg sykepleierskole der hun gikk 3 år og fikk den utdannelsen hun hadde ønsket seg. På denne skolen fikk hun mange venner og dette vennskap har bestått i alle år, ikke minst ved at de dannet et "Kull-lag".
Som sykepleier arbeidet hun flere steder i landet, først som menighets-søster i Ålesund første halvår 1958, deretter som avdelings-søster ved Vadsø sykehus frem til 1960. Der var hun en tid oversøster. Nå gikk ferden tilbake til Oslo der hun ble ansatt i kirurgisk avdeling på Rikshospitalet. I Oslo traff hun Karl-Ludvig Grønhaug og giftet seg med ham våren 1963. Hun måtte fortsette å arbeide en tid på Rikshospitalet etter bryllupet og de bodde da i hennes hybel på hospitalet på taket av Hudavdelingen.
Hun likte godt arbeidet på kirurgisk avdeling og hennes ønske var å utdanne seg videre som operasjonssøster. Men høsten 1963 flyttet de til Skedsmokorset og dette ble hennes hjem i 39 år. Hun arbeidet på Forsvarets forskningsinstitutt til det første barnet meldte seg. Siden ble det deltidsarbeide på de lokale sykehjem Skedsmotun og Lurud. Hun fikk etter hvert 3 barn og ønsket å være mest mulig hjemme for å ta seg av dem.
Som pensjonist har hun de senere år deltatt aktivt i Arbeidsstuen i "Velferden" med hekling og strikking til utlodning for veldedige formål. Hun fikk mange venner både der og ellers på "Korset". Sigrun var et meget arbeidsomt menneske og ville ha det pent og ordentlig rundt seg. Men etter hvert ble helsen dårlig og det for strevsomt både med hus og hage. Sist sommeren flyttet hun og mannen til en leilighet på Romsås som var lettere å stelle for henne. Sigrun var en personlig kristen og den siste tiden var hun i ferd med å bli aktiv kirkegjenger i Romsås menighet.
 

Etterord 2024 av Karl-Ludvig

Nå vel 20 år etter går mine tanker ofte tilbake til Sigrun. Hvor godt hun tok vare på meg og de 3 barna vi fikk. Var jeg flink å gi utrykk for takknemlighet og oppmerksomhet ? Jeg husker ikke sikkert, men jeg tror hun forsto hvor glad jeg var i henne.
Stolt var jeg også av henne. Hun arbeidet seg opp fra vanlig kår, gjennom skole med svært dårlig syn, arbeidet i mange år på pleiehjem og som hushjelp for å få penger til å gå på folkehøyskole og få eksamen som sykepleier i Oslo. Hun åpnet øynene mine for de vakre nordlandene og bekjentskap med gode, flinke, hyggelige, mennesker som bor der,

Hun var plaget av lavt stoffskifte fra barndommen og måtte tidvis ta medisiner. Etterhvert ble synet dårlig og brillene gradvis sterkere. Det ble veldig leit når hun nærmet seg kjente på gaten og ikke så hvem det var. Noen trodde kanskje at hun var uhøflig. Det førte også til at hun noen ganger ramlet og slo seg, brakk både en arm og ankel. Med de siste øyeoperasjonene i 1994 og 98 ble synet meget bedre. "Takk Gud, jeg ser !!", sa hun.

Så kom det store tragedien 14. september 1991, vi mistet Karl !  Vi var i Arendal og spiste frokost hos Ingrid og Reidar da Pål Helge ringte og sa at Karl hadde ramlet i en betongtrapp og lå nå bevisstløs på SiA fra kl 7.30. Vi dro umiddelbart avsted og stoppet ca. kl 12 mittveis på Holms kafe (gamle E18) for en kopp kaffe. Sigrun dro på WC, jeg syntes jeg ventet lenge. Hun hadde fått en sterk opplevelse av at Karl døde. Vi kom til SiA ca kl 14 der Karl lå i koma.  Ting tydet på at han døde ved 12-tiden, Men respiratoren holdt han gående i 3 døgn til kl. 12.15 den 17.09, da ekg var blitt flat. Kl 12.30 kom overlegen og sa at respiratoren skulle skrues slåes av.  Denne tragedien gikk sterkt inn på oss og vi kom vel aldri over det. Sigrun fant etterhvert trøst i sin kristentro.

Så var det om morgenen 15. mai  1995. Sigrun ble blek i ansktet, så engstelig ut. Hun måtte sette seg ned, hadde smerter i brystet. Vi dro straks til vår lokale lege (trengte ikke timebestilling i den tid). Han mente det var lungebetendelse og skrev resept. Men hun ble ikke beroliget og vi dro direkte til legevakten på Lillestrøm, Vi kom straks frem til skranken der en søster så på henne. Da ble hun øyeblikkelig sendt til intensiven på SiA. De fant infarkt med sår på hjertets nedre høyre del i lungekretsløpet. Hun kom hjem etter en uke og var satt på Marevan. Siden gikk hun med nitroglysering-tabletter i lommene sine. Hun med som deltager i et prosjekt der en skulle finne ut hvilket legemiddel som var best for å forlenge livet, Marevan eller AlbyleE. Det endelige resultat som kom lenge etter viste at det ene ikke var bedre enn det andre.
Fastlegen sa ut hun måtte bare bære tungt og gå i trapper. En dag kom hun opp trappen fra Kiwi med en stor pose i hver hånd. Da  løp jeg ned for å bære. Hun hadde dårlige ben etter å ha gått i helsevesenet på sykehus og pleiehjem i mange år og måtte fjerne åreknuter. Hun syns tdet var så trist å møte alle de gamle og hjelpeløse pasientene sine og ønsket at hun måtte slippe å havne på pleiehjem. Hun sa ofte at hun var rede til å møte sin bortgang.

Det var tirsdag 21. januar 2003. Tidlig om morgenen registrerte jeg i søvne at Sigrun gikk på badet. Det skjedde hver morgen. Men plutselig følte jeg at hun var for lenge borte. Jeg løp og ropte på henne uten reaksjon. Hun var falt fremover på det smale badet og reagere ikke. Løp til telefonen og fikk bestilt ambulanse kl. 5.54. Damen ba meg holde linjen og jeg løp frem og tilbake for å høre når hjelpen kom. Etter ca. 10 min. kom to karer. De startet med sprøyter og bar henne ut på ganggulvet der de startet med livredning. Så ringte etter en person som kom opp med hjertestarter. Alt så håpløst ut. Etter en stund bar de henne inn på gjestesengen og sendte bud etter vaktlegen. Legen var fra midtøsten og sa ikke et trøstens ord, bare skrev på et dokument. Deretter kom Pål Helge så fort han kunne fra Frognerveien. Hun så fredfull og pen der hun lå. Vi satt der ved sengen begge to til hun ble hentet, uten å si et ord, i sjokk. Dødsårsaken var "hjertestans begrunnet tidligere hjerteinfark".