LUDVIG TRÆDAL FORTELLER (UTDRAG FRA LYDBÅND)
(Avskrift pr 12.08.95 ved Karl-Ludvig Grønhaug)
1. Barndom og ungdom
Jeg er blitt bedt om å skrive ned litt om mine opplevelser gjennom et langt liv og begynte for et par år siden å skrive litt. Men det ble snart slutt da jeg tenkte jeg kunne tale litt inn på lydbånd. Det ble det heller ikke noe av, men ble stadig utsatt. Men så opptrådte Arne (Grønhaug) forleden (høsten 1966) med en båndrull og vi begynte.
Jeg ble født 6/9-1872 på klokkergården i Norum sogn i Sogndal. Den het Frydenlund og var visstnok utskilt fra gården Lomelde, så jeg kunne ha kaldt meg Frydenlund. Det var et lite gammelt hus som ble ombygget for mange år siden. Det bodde en gammel skolemester som het Fondenes der, han kom en tid etter min far. Han var en ekte raring og snakket uavlatelig. Det var ikke tale om for noen å få et ord inn hos ham.
Far var lærer og klokker i Norum fra høsten 1871 til våren 1877 da vi flyttet til Bergen. Jeg var da bare 4 1/2 år og har kun spredte minner fra tiden i Norum. Mor måtte begynne å lese med meg i 4 års alderen for far mente det var best jeg begynte i tide. Da jeg var 5 år fikk jeg Volrath Vogts lille bibelhistorie, jeg kunne forresten fra før de fleste historiene i den. Jeg husker fra Norum at jeg måtte inn i den vesle skolestuen og fortelle bibelhistorier til elevene. Den gang var riset nokså almindelig og jeg husker at en stakkar som hadde forsyndet seg måtte selv gå og hente det. Ellers husker jeg bare noen småting som at en gris rømte avsted og svømte over fjorden mot Fimreite. Men de fikk tak i den og fikk den slaktet. Den gangen gikk grisene ute og rotet. Men en morgen jeg våknet var grisene slaktet og jeg ble svært bedrøvet for jeg var gode venner med dem.
I 1877 ble far lærer ved straffeanstalten i Bergen, "Slaveriet" som det het. Det lå utpå Bergenhus og der gikk de mest alvorlige forbrytere. De ble leiet ut i byen i ganske lette lenker i flokker på 5-6 stykker og det var en vokter med. Buksene var halvparten hvite og halvparten mørke grå så det var ikke så enkelt for en slave å rømme. I Bergen var jeg ekte sogndøling så det ble litt strid. Men det varte ikke så lenge før jeg lærte å skarre og snakke bergensk. I den alderen tok en fort etter. Like etter jeg kom til byen møtte jeg en konstabel som jeg sa "eg" til. Nei, det måtte jeg ikke si! - det var ikke fint! - jeg måtte huske å si "jeg"!
I Bergen var det meningen at jeg skulle gå på latinskolen, det gjengse navn til katedralskolen. Der var det 6 middelskoleklasser, og artium var 3 klasser til. Men før middelskolen måtte en gå 3 år på forberedelsesskole og jeg skulle jeg begynne i forberedelsesskolen til gamle frk. Holwech. Men da det var opptatt der da vi kom til byen måtte jeg gå noen måneder i en folkeskole ved Museet før jeg kom dit. Der satt vi benket ved et langbord og skrev på tavle og alle ble undervist. Det var en hyggelig og visstnok en god skole. Vi hadde en pen og søt lærerinne som dog snart gjorde oss den sorg å gifte seg og forlate skolen. Jeg har ingen erindring om efterfølgeren. Forberedelsesskolen var privat så vi måtte betale skolepenger. Det måtte vi også på latinskolen som var offentlig. Der fikk jeg friplass slik at far betalte ikke noen ting. I 1881 kom jeg inn på latinskolen. Der gikk jeg i 4 år til vi flyttet til Oslo i 1885 der jeg begynte i 5. middel på katedralskolen. Middelskoleeksamen tok jeg i 1887 og artium i 1890. Det gikk bra på skolen, jeg hadde god hukommelse og fagene i første klasse var iallfall den gang ganske lette, så jeg fikk ved oppflytting til annen klasse bare enere, unntagen i flid og oppførsel hvor beste karakter var 2. Den fikk jeg da også. Det rare er at jeg ikke fikk noen forståelse av at det var så gode karakterer, kan ikke huske at det ble noen stas hjemme, far antok vel at det bare var i orden. Først i 3. klasse ble jeg oppmerksom på det, da en lærer i naturfag så navnet mitt og sa: "Å, er det han som er så flink!". Det høres rart ut, men det forholder seg slik. Og for meg var det til stor skade. Jeg hadde lett for å følge med, men det som lett kommer, går også lett, og jeg begynte å ta det ganske rolig med leksene. Dessverre har jeg tatt det altfor lett senere også og er forferdet over hvor lite som sitter igjen av alt jeg har lest og delvis kunnet. Jeg hadde vært bedre tjent med mindre god hukommelse og grundigere arbeide. Ellers gjorde vi jo det vi kunne av skøyerstreker. Latinskolen lå like ved Domkirken. Der var det ikke lys den gangen og i første klasse hadde vi talglys som vi tente og satte i stake på pulten om vinteren. Jeg var oppe alt i 7-tiden dengang også og løp avsted til skolen der jeg krøp inn under porten, der var det råd å komme seg inn. Så knep jeg de største lysene til meg selv og de kameratene jeg likte. Siden fikk vi gasslys, det var lamper som brente hele tiden. Når vi trykket ned litt kom det full gass så det lyste godt. Vårt klasseværelse lå ved siden av rektors kontor. Jeg var tidlig ute og alene i klassen og eksperimenterte med et lys og greide til slutt å slukke det. Skrivebordet der jeg sto var like ved ovnen med brennende koks. Der holdt jeg på og ville tenne på lyset igjen. Men da kom rektor inn så jeg fikk en skikkelig formaning.
I Bergen lærte vi å synge og skrive noter og jeg var også med i et skolekor. Læreren var gamle Warmuth, en tysk
musiker og musikkhandler som hadde slått seg ned i Bergen. Han var meget ivrig, vi sang mye og hadde flerstemmig
kor. Ved eksamensfestene sang vi "Hør oss moder" og svenske korsanger av Lindblad. Hadde jeg vært der
lenger så kunne jeg ha lært mye. I Oslo hadde vi sangundervisning i 1. gymnas, men der lærte jeg svært lite selv
om vi hadde den kjente sangerhøvding Berens. Alt jeg lærte var skalaen og at den var en stige. I oktober 1885 kom
jeg til Oslo katedralskole.(1) Der hadde de også fortalt at jeg var en flink fyr. Vi skulle skrive tysk stil. Jeg
hadde nesten ikke skrevet tysk stil i Bergen og den første stilen fikk jeg 5 for. Men til middelskoleeksamen fikk
jeg 1,5. Jeg hadde nær fått 1 hadde jeg ikke gjort en feil. Skulle skrive "ein Løwe", men jeg syns det
lød alt for mye norsk så jeg skrev likesågodt "einer". Tysk var det første fremmedspråk på middelskolen,
i 2. klasse, deretter fikk vi fransk i 3. middel og latin i 4. middel. Gresk fikk vi først på gymnaset. Da
straffeanstalten i Bergen ble nedlagt ble far overflyttet til Bodsfengslet i Oslo der det ble en ledig lærerpost.
Han likte godt dette arbeidet med fangene, etter Norum arbeidet han med dem hele sitt liv. Ellers var det ikke så
lett å få nytt arbeide den gang. Jeg har alltid vært så heldig å komme lett til det. Hadde ikke vi kommet til Oslo
så hadde nok ikke jeg kommet meg til å studere, det kan jeg ikke tenke meg. Det gikk greit å komme som bergenser
til Oslo. Det første jeg fikk høre i den nye skole var at det nettopp var død en kamerat, en sønn av senere
professor Holst. Han skulle begraves og vi skillinget sammen til krans. Jeg hadde ikke noe penger, men
tilfeldigvis bodde en fetter hos oss en tid før han reiste til Amerika (Amerika-Torkjel'en). Jeg solgte
en kniv til ham for 50 øre og fikk penger til kransen.
Jeg ble gode venner med en gutt i klassen under meg. Han bodde i Åkebergveien. Der passerte jeg forbi på veg til
skolen. Han var seig til å stå opp om morgenen. Jeg kom gjerne dit ned litt over kl. 7 og satt og ventet på at han
skulle stå opp. Samtidig fikk jeg lese Ingemanns romaner som han hadde. Romaner var en aldeles forferdelig ting
for far, det samme var teateret. Han begynte med en gang arbeide i Indremisjonen der inne, holdt oppbyggelser, og
gikk på sykebesøk. Han var ansatt i Indremisjonen om ettermiddagen. På bodsfengslet arbeidet han fra morgenen og
til kl. ett omtrentlig. Klasseforstanderen vår i middelskolen, Ottesen, spurte meg engang: "Hvor er din far
henne nå til dags?". "På Bodsfengslet", sa jeg. Det ble stor jubel i klassen. Han så nok litt
forbauset ut. "Jo, han slutter først kl. ett!", sa jeg. I femte middel husker jeg at klasseforstanderen
holdt talen for rektor. Han talte om tidens fordervelser om hvordan de nu slapp kvinner inn på skolene sammen med
guttene, til og med på katedralskolene. Han ville håpe det ble mange år før det slapp kvinner inn på denne skole.
Min sidekamerat, Jørgen Nilssen, ble jeg gode venner med da jeg gikk i 6. middel. Han var en solid kar som bodde
på Grünerløkka og jeg var der om ettermiddagen. Han var en flittig maur, satt og leste gloser mens jeg tok det
rolig og leste leksene stort sett tidlig om morgenen. Faren var lærer og meget bekymret over at jeg kom og
forstyrret hans sønn. Når vi skulle ut en tur sa faren: "Nå må du ikke være lenge vekke, Jørgen". Der
var jeg som regel hver dag helt til artium. Vi gikk mye ute og pratet. Det var ikke noen fritidssysler den gangen.
Om vinteren aket vi en lang bakke fra Grefsen og nedover. Vi hadde lange kjelker som ble kaldt fiskekjelker og
brukte styrestang. Flere ganger vi aket der møtte vi Amandus Schibsted, direktøren i Aftenposten. Han kom kjørende
i spiss-slede, han hadde en hytte eller et hus der oppe. Da vi kom til Oslo i oktober 85 var det tåke og frost,
den verste frostvinter mens jeg var der. I november var det så mye tåke at jeg så ikke tvers over fortauet og hele
fjorden la seg med speilblank is. Vi hadde en isbryter som het Mjølner og en liten som het Kobben og de strevet
med å holde åpen råk ned til Færder. Så langt gikk isen. Det var stadig kollisjoner i denne råken og det gikk
seint. Sokneprest Borch som siden kom til Lavik fortalte at han var student den vinteren. Han bodde i Stavanger,
faren var lærer der. Han gikk ombord på en av kystbåtene 8 dager før jul og lillejulaften var de kommet til
Larvik. Da reiste han hjem til Oslo igjen for nå oppdaget han at det ikke var mulig å komme hjem til jul. Isen var
speilblank og ga seg under oss når vi gikk i rekker. Det bølget under oss når vi gikk i rekke ut til Dyna fyr.
Bunnefjorden lå islagt hver eneste vinter. Det satt fiskere på fjorden på kjelker og pilket. De satte opp en
skjerm på den ene siden mot vinden. I bukten like nedenfor Akershus var det en travbane. Jacob Meyer var ivrig med
hesteløp. Han hadde traver som løp omkapp med Harald Hagen, en kjent skøyteløper. Axel Paulsen snakket vi også mye
om, dette var lenge før Oscar Mathisens tid. Den gang var man begynt med hestesporvogner med en hovedlinje nede i
byen og en sidelinje opp Thorvald Meyersgate.
Nede ved Ankertorvet hadde de en ekstra hest som ble spent for vognen på vegen opp. I Storgaten var det store gårdsrom med staller for hester og losji for bønder som kom til byen for å handle. Det var mye tømmerkjøring om vinteren til lagre nede ved sjøen. Byen var ganske anderledes den gangen, sjøen gikk mye lengre opp mot Østbanen enn i dag. Utenfor byen var det marker og elva gikk ut i en grønn eng. Oslogate var bygget utover forbi Oslo kirke og endel 3-4 etasjers gårder ble bygd på oversiden av gaten den tiden. Arupsgate ble bygget senere i 93. En kamerat på gymnaset het Gabriel Lund, han var også kadett sammen med meg, Han bodde på Grünerløkka der jeg vanket. Vi tok et par lange turer i Nordmarka sammen. En pinse dro vi opp til Bjørnsjøen. Der slo vi leir med et 4-mannstelt. Men det ble et forferdelig uvær så vi fant en gammel forfallen hytte som vi krøp inn i. Det var stier over alt i Nordmarka og flere husmannsplasser var bebodd. Senere da vi var kadetter dro vi opp Sørkedalen og videre tvers gjennom Nordmarka til Kongens utsikt. Jeg dro også på jakt etter ender ved Østensjøvannet. I 1894 gikk Ragnhild og jeg en tur til Kikkut der det var en gård. Ragnhild traff jeg første gang i 87. Min fetter Lasse hadde en folkehøyskole ute i Eidsberg, i nærheten av Mysen. Den sommeren ble jeg invitert, eller far fikk meg ut, til ham i skoleferien. Der var Ragnhild. Hun var da forlovet med Haug (2) som kom på besøk av og til. Hun tok seg svært godt av meg. Denne sommeren ble Borghild Henden født. Lasse og jeg skulle ta en tur til Hvaler og gikk nedover langs jernbanelinjen. Vi var kommet et stykke avsted og lå over på en gård. Om morgenen kom det et bud som fortalte at han måtte komme hjem for han hadde fått en datter. Om hun kom for tidlig, eller om de hadde regnet feil, det tør ikke jeg si. Det var vanlig at vi dro på landet hver sommer og de andre i familien lå det året på en gård et annet sted. Men en annen sommer på den tiden dro de andre i familien til Sogn.
På skolen gikk det som før, jeg tok det så lett som mulig, men var dog over middels. Men i gymnasiet fikk jeg en ordentlig overhaling av tysklæreren, som også var lærer i historie. Jeg hadde ikke lest leksene, det gjaldt Richelieu, og jeg visste mye om ham da jeg alltid har interessert meg for historie. Men det stemte ikke med boken, og jeg fikk mitt pass påskrevet. Det var ikke nok å stole på sine evner, en måtte arbeide og lese. Men artium gikk bra, jeg fikk hovedkarakteren 2. Jeg gjorde slurvefeil i de fag jeg var tålig god og fortjente ikke bedre. Og karakterer spiller så liten rolle siden i livet, det er de reelle kunnskaper og arbeidsviljen det kommer an på.
På katedralskolen var de fleste lærerne gamle og ganske rare. Jeg hadde gamle Volrath Vogt i religion og historie både i middelskolen og gymnaset. Vi kom tidlig i konflikt. Jeg hadde plass på en dobbeltpult sammen med Harald Poppe, som senere ble overingeniør ved Bergensbanen. Han var en stor skøyer som kunne si de morsomste ting med en gravalvorlig mine. Jeg kunne ikke holde meg og har alltid hatt lett for å le. Det passet ikke "overlæreren" som han kalte seg selv. Det ble å gå på gangen. Etter en stund måtte en komme ydmyk og be om å få komme inn. Med hele klassen foran seg var det ikke lett å holde seg og så bar det ut på gangen igjen. Jeg fikk en overhaling om hvor ille det gikk med de som stadig flirte og det var dystre perspektiver som ble rullet opp. Snart lærte jeg å holde meg og alt forløp tålig bra. Men så hendte ulykken. Jeg skulle til en sangtime og var sent ute og styrtet ut gjennom en smal gang som det var forbudt å bruke. Der rente jeg hodet i magen til "overlæreren". Han brølte mens jeg sprang og håpet på at han ikke kjente meg igjen i tussmørket. Etterpå hørte jeg ikke noe fra ham. Han hadde tydeligvis mistanke for siden var det umulig å få skikkelig karakter. Skam å si var jeg litt glad da han døde den våren jeg skulle opp til eksamen artium. Vi la opp Matheus evangeliet på gresk i religion og det kunne jeg så karakteren 2 var fortjent. Vogt var en gammel ungkar. Han hadde reist mye i Europa og vært i de fleste land og byer. Han hadde en glimrende hukommelse. Det ble fortalt at da han var oppe til theologicum og skulle eksamineres i Romerbrevet så snudde han boken og leste den greske teksten utenat. I geografitimen var det om å gjøre å kunne fortelle hva overlæreren hadde gjort i den byen det gjaldt. Om byen Damaskus måtte en vite at han hadde vært på markedet der og sett et teppe han likte. Det ble solgt av en jøde og Vogt ga seg da til å lese opp på hebraisk: Ved Babylons floder vi gråtende satt". Jøden ble så rørt at han solgte teppet for halv pris. Når vi hadde fortalt dette spurte overlæreren: "Gjorde overlæreren noe galt den gangen, bedro han jøden, ville han komme til himmeriket?". "Nei, overlæreren hadde ikke bedratt jøden og ville komme til himmeriket!", måtte vi forsikre i kor. Han omtalte oss alltid som "Herre guttene mine". I religionstimen fortalte han at en emissær hadde påstått at han misbrukte Guds navn. "Herre guttene mine, misbrukte overlæreren Guds navn? - kommer han til himmeriket?", spurte han oss. Da måtte vi høylytt forsikre om at dette ikke var sant og at han kom til himmeriket. Han fortalte om Johannes som levet av gresshopper og honning. Det hadde han også spist. "Hvordan smakte det?", spurte vi. "Jo", sa han, "med salt og pepper og alt mulig til var det virkelig godt!". Han var av en meget fin familie og hadde ikke fått lov å pusse nesen i morens nærvær, men måtte gå ut. Det fikk heller ikke vi gjøre i hans nærvær, når vi spurte om å få pusse nesen måtte vi ut på gangen. Dette utnyttet klassen skamløst. Det endte med at det bare var å ta lommetørklet og spasere ut. En gang i 5. middel var hele 5-6 stykker av klassens 22 elever ute på gangen. Der leste vi leksen til neste time. Uheldigvis kom rektor og så oss stå der og forlangte en forklaring. Jo vi sto der fordi vi måtte pusse nesen! Så ble vi jaget inn igjen og ved avslutning av skolen kl. 2 fikk klassen ordre om å vente. Rektor kom og holdt en tale om at overlærer Vogt var en meget anerkjent og dyktig lærer. Men han hadde sine egenheter og vi måtte holde oss fra å utnytte dette ellers skulle vi få med ham å gjøre. Vogt var en ordentlig pratmaker. En søndag far og jeg kom gående møtte vi ham. Han la ut for oss om sine bøker slik at vi kom 2 timer for sent hjem til middag. Han hadde skrevet 3 bibelhistorier, den vesle, den mellomste, og den store "Vogten". Den siste boken var en beretning om hans reiser. Han fortalte stolt om forordet i boken der det sto: "På denne bok jeg arbeidet i 21 år". "Vesle-Vogten" var en god bok. Da den kom ut i én million eksemplarer fikk han St. Olav. Da vi i klassen sa "gratulere" ble han sint. Det måtte vi ikke si, vi skulle si: "lykkeønske!". Jeg syntes "Vesle-Vogten" hadde et glimrende sprog. Han pleide å si: "De sier at ungene skal lære utenat. For noe tøv. De har ikke noe sprog. De skal lese Vesle-Vogten!". Han likte disse gamle metodene med litt juling, - men han hadde det med å sparke. Var det noe riktig galt grep han fyren i luggen og dro han avsted mellom pultene og rundt kateteret mens vi brølte. Så lukket han døren og spente til ham. "Det sies at de blir spendt med bøker på enden", sa han. "Men jeg skal vise dere hvordan det skal gjøres!". Men det hendte han forløp seg. Han hadde to stokker, om vinteren en stor piggstav "Det absolutte veto", og om sommeren en lettere "Det suspensive veto". Jens Mikal Lund som senere ble en stor advokat var sent ute og kom løpende en trapp som var forbudt for oss. Da dro han til Jens i hodet med "absolutten" så han fikk mén. Deretter ble det slutt med det.
Det var også noen unge og dyktige lærere ved skolen. På middelskolen hadde vi en ualmindelig dyktig lærer i matematikk som het Friis. Han var ungkar, likte livet om aftenen på Athenæum og slike steder, og var ofte nokså søvnig om morgenen. Han var glad i kaker og sendte en av oss bort til konditoriet på hjørnet like ved skolen for å kjøpe 7-øres kaker. En gang hentet jeg horn fyllt med krem til ham. De hadde han i en halvåpen skuff på kateteret. Vi fikk utdelt papir for å skrive leksen. Han skulle akkurat føre kaken til munnen og bite til da rektor kom i døren. Han slapp kaken ned i skuffen og klemte til skuffen så kremen skvatt rett opp i fjeset. "Hva var det?", spurte rektor. "Å, det var bare et uhell!", sa han. Siden ble det ikke kaker, i hvert fall ikke kremkaker i min tid. I gymnaset fikk vi en lærer i matematikk som het Stub. Han var meget grundig og skulle hjelpe oss med å forklare alt mulig, men vi lærte lite av ham. Han trykte sågar et lite hefte for å hjelpe oss til å forstå Pythagoras læresetninger. Likevel måtte de fleste av oss gå til Skorov Halvorsen som ga privattimer i matematikk. I tysk, historie, og gresk på gymnaset hadde vi en ung dyktig lærer som het Hans Schjøtt. Men ellers var undervisningen gammeldags med grammatikk og oversettelse fra vedkommende språk. I botanikk hadde vi Sørensen som har skrevet "Sørensens botanikk" men vi lærte lite. Vi slapp å presse planter den gang, men vi presset litt likevel for det var en vanlig beskjeftigelse. Helselære var det ikke snakk om den gang. Engelsk hadde jeg ikke på skolen. Men jeg gikk noen ekstratimer det siste året. Fra gresk og latin kunne jeg en masse ord. Jeg ga min bror undervisning i engelsk. Den røveren ville ikke gå på skole så han kom hjem til meg i Sogn. Vi brukte bl. a. en engelsk grammatikk jeg hadde. Selv om de fleste lærere var eldre og noe rare var skolen god etter den tids målestokk. Til artium var det tidligere bare latinlinje. Noen få år før min tid var det skjedd en deling, idet det ble startet en reallinje som fikk navnet "engelsklinje". Den var foraktet av de gamle latinere. Da jeg avla "annen eksamen" ved universitetet og gikk opp i Pavedømmets historie for gamle professor Ludvig Daae var første spørsmål: "Er De student eller realist?". Jeg var student og dermed ble jeg godtatt.
Jeg savnet skolen da jeg etter artium skulle ta denne "annen eksamen", eller "eksamen philosoficum" som den het. Den ble som regel tatt etter ett år og besto av 6 fag, hvorav filosofi og naturfag var tvungen. Jeg tok tysk, latin, gresk og historie, foruten zoologi der professor Collet, sønn av Camilla Collet, var lærer.(3) Sprog var det ingen vanskeligheter med, i naturfag fikk jeg 2, ellers 1. I filosofi var jeg temmelig uvitende. Men det var en snill lærer og jeg ble vesentlig hørt i logikk, og etter endel diskusjon med professor fikk jeg til min overraskelse 1. I vår tid er "annen eksamen" erstattet med en prøve i filosofi. I det hele var jeg ved alle eksamener heldig å slumpe til å få oppgaver hvor jeg tilfeldigvis visste noe, men det grøsser i meg når jeg tenker på hvor lett jeg kunne fått spørsmål jeg var uvitende i og simpelthen strøket. Året etter artium ble rett og slett somlet vekk. Jeg gikk på forelesninger og skrev flittig. Alle årstall i "Pavedømmets historie" pugget jeg like før eksamen for å glemme dem nokså snart etterpå. Det eneste nye jeg gjorde det året var å begynne å spille på et orgelharmonium vi hadde hjemme. Notene kunne jeg fra før. Far fortalte hvordan fingerstillingen skulle være når en spiller skala på orgelet, det er all den undervisning jeg har hatt i orgelspill. Etter en tid greide jeg å spille koraler og lettere stykker, og i Lavik måtte jeg overta organiststillingen da det ikke var noen annen. Det slang seg på ett vis, i hvert fall bedre enn uten orgel. Det morsomme er at jeg kom med i en liten bok som på den tid ble utgitt om orgler og organister. Soknepresten hadde oppført meg med bemerkningen: "ingen spesiell utdannelse". Men så hadde jeg ingen lønn. Etter mer enn 10 år ble jeg avløst av lærer Instefjord fra andre siden av Sognefjorden. Det er mulig at jeg siste året ble bevilget 40 kr. i lønn, men jeg kan ikke huske det. Instefjord fikk i alle fall lønn, forhåpentligvis mer. Men både jeg og barna hadde litt glede av det jeg klorte på orgelet. Det var nok skrøpelige saker. Men Sigmund Torsteinson snakker om det ennå, de pleide å være hos oss i feriene.(4) Men da jeg fikk radio i 1922, og stadig hørte virkelig musikk, sluttet jeg helt med orgelet. Det som senere ble spilt i huset var når Ragnhild spilte på pianoet og sang, hun pleide å gjøre det av og til før i tiden.
Når jeg i annet eksamensår ikke bestilte noe var det fordi jeg ikke var bestemt på hva jeg skulle studere. Far
ville helst teologi, jeg tenkte mest på medisin, men syntes det var et langt lerret. Så gikk jeg i 1891 inn på
Krigsskolen, nærmest fordi min beste venn, Jørgen Nilssen, overtalte meg. Etter at han ovenfor min mor hadde
bedyret at han selv ville gjøre det sa mor og far ja. Men da det kom til stykket gjorde han det ikke likevel. Jeg
sa at hadde jeg først sagt det så skulle jeg inn på Krigsskolen, og imens kunne jeg bli mere klar over det
fortsatte studium. Det var et heldig år for meg.
Jeg hadde siste året før artium hatt en alvorlig lungebetendelse og var slett ikke i god form så dette året
styrket meg mye. Det var et morsomt år, især husker jeg de hyggelige 3 måneder på Kadettangen i Sandvika.
Vi lå i telt og reveljen gikk tidlig. Da var det å springe naken ut i sjøen, siden var det militærøvelser m. m..
Vi hadde f eks karttegning et par ukers tid og tok opp krokier over terrenget. Eksamen og utnevnelse til
sekondløytnant var sist i august 1892, jeg valgte Trænet. Der gjorde man seg ferdig med 100 dagers rideskole, som
ble gjort sommeren 1893.
I begynnelsen av september tok jeg like så godt en fottur til Sogn og Bergen, Hallingdal frem, og Valdres tilbake.
I Trædalen var Ragnhild, som jeg hadde kjent fra 1887.(5) Jeg var der ca. 14 dager og dro så til Bergen. Jeg fikk
på tilbakevegen følge av Fridtjof (Torstensen), som senere ble min svoger.(6) Så var det å begynne på
medisinen, det var blitt til det. Den 11. november ble jeg forlovet med Ragnhild. Etter tidligere anmodning fra
Rikka har jeg skrevet om det.
Forholdene ved anatomisk institutt var elendige, det var et eneste leseværelse som stadig var overfylt så jeg har
ikke sittet der en eneste time. Det var ikke en eneste obduksjon i min tid, jeg for min del satt på en gang og
fant noen skjelettdeler. Disseksjonsmateriell så jeg ikke, før jeg en vakker dag fant på gangen et stykke ribben
med mitt navn på. Jeg plukket på den, ingen viste seg, og jeg gikk min veg uten å høre noe mer. Siden lå det på
samme måte på gangen et stykke rumpemuskulatur med navnet mitt. Jeg plukket bort litt fett m. v. , ingen viste
seg, og så gikk jeg. På vitnemålet er oppført karakteren 9. Jeg satt som regel og leste om formiddagen, foruten å
gå på forelesninger. Jeg hadde interesse for fysiologi, anatomi, og mikroskopi. Ellers hadde jeg liten interesse
for "bifagene" kjemi, botanikk og zoologi, dog unntatt kjemisk analyse. Ved eksamen i bifagene fikk jeg
9, der kunne jeg virkelig noe, men bommet på noen tall. I fysiologi fikk jeg 10, altså bare ett poeng over laud,
men så hadde jeg heller ikke tatt det så veldig høytidelig. Det jeg leste ble gjort unna på morgenen og før
middag. Jeg har alltid vært våken meget tidlig, men til gjengjeld sovnet tidlig. Det kunne hende at jeg sovnet ved
ettermiddagens foredrag. Det ble til liten nytte det jeg gjorde om ettermiddagen, dessuten var jeg daglig sammen
med Ragnhild. Da jeg gikk inn på krigsskolen ble det slutt med det stadige samværet med Jørgen, han var begynt på
medisinen så smått allerede sist i annet eksamensår. Han var imidlertid nokså opptatt med studentarbeid, var meget
samvittighetsfull og tok alt så grundig, Det gikk en tid før han fikk 1. avdeling. Den tok jeg i desember 1895,
han først et år senere. Han kunne mye mere enn meg, men var så nervøs ved eksamensbordet at det var vondt å se.
Slik var naturligvis forholdet ved de senere avdelinger. Han fikk bare haud sommeren 1900, mens jeg som ikke på
langt nær hadde hans kunnskaper ble ferdig juni 1898.
Tilleggsopplysninger:
1. Da Ludvig flyttet til Oslo bodde de først på Vålerengen (Smaalensgt. 16, 2.etasje). Der bodde de også i januar
1891. I 1896 flyttet de inn i Arupsgt. 10 som Sjur, far til Ludvig, hadde kjøpt.
2. Tannlege Gutorm Haug døde 30 mai 1892 av tuberkulose.
3. Robert Collet, 5-menning til Ludvig.
4. Se boken til Sigmund Torsteinen: "Med troll i tankene" (Gyldendal, 1985).
5. Hun var frisk og vilter den gang. De gikk på kråkejakt og seilte sammen.
6. De var like gamle og gikk på Katedralskolen i Bergen, men ikke i samme klasse. De var da godt kjente, men ikke
nære venner.
2. Reiser m. m. som lege i Ytre Sogn
(Utdrag av tale på lydbånd ved avskjedsfesten i Sogndal høsten 1961 i en alder av 89 år)
I Lavik søkte de i 1894 etter kommunelege. Det kom en fyr, men han kunne ikke greie seg og var der bare ett år. I 97 var jeg en tur hjemme (i Trædalen) på besøk om sommeren.
 Trædal før 1900. Maleri av Hilda Ullestad |
Da ble jeg av sakføreren lovet jobb som kommunelege i Lavik når jeg ble ferdig i 98. Jeg måtte endelig komme og skulle få 600 kr året i lønn. Det var mange penger den gangen, og stillingen var god den, ihvertfall på papiret. Så kom jeg da i 98, begynte, og trodde alt var ordnet. Men ingen ting var gjort av herredsstyret, "når han likevel kommer så kunne vi spare det". "Nei takk", sa jeg, "da reiser jeg min vei". Jeg søkte Søgne og fikk det. Men da våknet de. "Ja, men nå vil jeg ha 700 kr", sa jeg, "det er ikke billigere nu". Jeg skulle også få 8 kr for sykebesøk inntil 10 km og 10 kr hvis det var over, men det ble nå ikke slik. Min far sa før jeg reiste: "Det er bra du vil hjem til din hjembygd, men jeg tror ikke du spinner silke på det". Det var ubegripelig hvor stor slekt jeg fikk. En dag kom det forresten en fyr utenfra Brossvik inn til meg. Han var kommet med båten. Jeg spurte ham hvor han skulle ligge i natt. "Jau eg skal ligge hos dei jentene der, det er næraste folket det". "Hvordan det?", spurte jeg. "Jau", sa han, "syskjenbornet mitt er gift med ei av systrene der borte". Men jeg holdt ut, og fortsatte som kommunelege til 1917 da det ble opprettet legedistrikt. Rundt 1903 ble jeg også kommunelege i Hyllestad og fikk da uketurer dit. Jeg rodde med båten til Leirvik og dro 8 km videre med hest til Hyllestad der jeg hadde kontordag og lå over. Neste dag var det tilbake. Så var jeg så heldig at lensmann Faleide kom dit (april 1911). Da lå jeg over hos ham og når jeg var ledig ble det hyggelige aftener der. De første 6 år var det båtskyss helt inn til Ortnevik, Høyanger og Vadheim. En vinter var jeg også distriktslege inne i Gaular. Dro med båten inn til Vadheim en gang i uken. Der fikk jeg en svinaktig god hest den gamle veien 16 km opp til Gaular. Jeg sa til ham som eide hesten: "Men du må ikke la hesten stoppe opp!". "Nei hesten går den" sa han. Det var ikke tale om å ta med svepe. 17 km vei var alt som var der ute dengang. En vei fra Lavik til Alværen ble bekostet av kaptein Hartwig. Han søkte kommunen om å bevilge vedlikehold, men fikk til svar: "Nei ditta er ein veg som storfolket spaserer seg på". Så var det en vei halvveis opp i Lavikdalen til Skaret. I Brekke var det en vei på 3 km, samt en gammel vei på 8 km fra Leirvik til Hyllestad. Jeg rodde av og til Lavik for å holde kontor, spesielt på søndager. Til vanlig var det jo ikke så mye folk der som i Brekke og Hyllestad. Ellers var det å gå med ransel på ryggen med medisiner og tanntenger. De første gangene hadde jeg veiviser med. Tenner måtte trekkes overalt, ved veikanten, eller andre steder.
 Vognen Ludvig leide i Leirvik |
På vei til Hyllestad hadde jeg forresten en grindegutt med meg. Han ventet gjerne på meg hos en tante av seg. En
gang vi kom tilbake spurte hun hva vi hadde gjort i dag. "Me trakk to jakler oppe ved Atteråsgrinda", sa
han.
Det var engang en kone som ville trekke en tann. Det var hos far til handelsmannen der ute (i Hyllestad)
hvor jeg hadde kontor. Jeg hadde tak i tanna med tangen. Men så fant hun på at hun ikke ville trekke likevel. Hun
snudde seg og spente fra med beina. Jakkelen kom ut og hun ramlet overende: "Eg har no fått 12 unga, men det
har aldri vore so gale som dette!". Det var ikke snakk om bedøvelse når en skulle trekke tenner ute i
fjæresteinene eller slike steder. Selv etterat jeg kom hit inn (til Sogndal) var ikke det blitt vanlig.
En kone kom inn, hun hadde en rekke stubber oppe i munnen. Så trakk jeg 5 eller 6 stykker. "Vil du ikke puste
littegrann nu?", spurte jeg. "Nei berre fortsett, gjer alt med ein gong."
Det fantes ikke sykehus i Sogn i den tid. Sykestua i Sogndal ble nedlagt i 1837. Det skjedde på det første fylkestinget i Sogn, eller amtstinget som det het den gang. De inngikk kontrakt med Bergen om å anbringe de syke der for en mindre sum. (At pasienter døde på veien tenkte de vel ikke på. Er det ikke den samme tankeløshet i dag?)
Senere innførte min forgjenger, dr. Nielsen i Eivindvik, noe som het Sykehusbehandling hjemme. Vi fikk kr. 1,60 for dette. De som forpleide de syke i nærheten fikk én kr., og selv hadde vi 60 øre for behandling og medisin. Det var bl. a. endel stygge blodforgiftninger i min tid slik at folk måtte ta inn i hus i nærheten av kontoret. Vi hadde ikke så mange hjelpemidler den gangen, ingen sprøyter vi kunne stikke med, eller sende folk på sykehus. Måtte hjelpe så godt vi kunne. Det viktigste var kanskje å snakke med pasienten. Noe som var svært underlig var at jeg bare hadde to tilfeller av blindtarm i ytre Sogn den gang. Folk kom seg kanskje ikke avsted til doktor selv når det gjorde vondt og det hele gikk over av seg selv. En pike på stølen i Bjordal (1) hadde fått blindtarmbetendelse. Da jeg kom opp dit hadde det gått hull på blindtarmen. Da er det ofte at en ikke har videre smerter og ser nokså bra ut. Jeg var glad og håpet i 2-3 dager at hun skulle komme seg. Men hun døde.
Jeg fant 4 nye tilfeller av spedalskhet der ute. En spedalsk bestemor tygget maten til sine barnebarn, men likevel ble de ikke smittet. De spedalske ble sendt til Bergen, og en av dem, en mann, lever enda. En søndag jeg hadde kontortid kom det en riktig kjekk pike. Hun hadde 2 brune flekker på ryggen som var følelsesløse. Året før hadde hun ligget på stølen sammen med en pike som viste seg å være spedalsk. Jeg ba henne reise til undersøkelse i Bergen. Heldigvis viste det seg at det ikke var spedalskhet.
En dag kom det en pen, kjekk, pike fra Vik. Det var slik at båten kom innenfra og etter 2-3 timer kom det en ny
som gikk innover. Jeg bodde i Værholmen da (2. etasje i handelshuset)
og rodde inn (til Lavik) og holdt kontor på de dagene det kunne være behov for legehjelp. Jeg var god til
å ro, det kan jeg skryte av. Å gå og å ro det kunne jeg, - den gangen. Jenta så bekymret ut. "Hva er i veien
?", spurte jeg. "Eg har fått slik ein rare sjukdom", sa hun. "Doktaren sa det var
blodpattesykdom". "Jaså", sa jeg, "enn om han sa det var blodfattigdom?". Det stemte det,
- og straks ble pigen god!
Det var ikke telefon den gangen, og det var først når det var ordentlig sykdom eller skade at jeg ble hentet. Når det var storm innover eller utover fjorden hadde rokarene et sørgelig slit. Engang en 2. juledag dro jeg til Bøfjorden der noen hadde vært i slåsskamp (2). På veien hjem røk det opp til kraftig motvind og jeg rodde også med. Vi slet og vi slet. Var bare ca 100 m fra Bekksneset da vi måtte gi opp og gå inn i Brendsdalen der vi satte båten opp. Så var det å ta veien over fjellet til Lavik. Men da vi kom opp i høyden stilnet stormen så vi kunne gå tilbake til båten igjen. Mange fine turer til Guddalen hadde jeg også. Det var noen gamle leger i Dale, men de kom seg ikke bestandig de 8 km til Guddalen da de var avhengige av hesteskyss. Derfor kom folk over fjellet til meg. Der hadde jeg en slitsom tur engang. Syns jeg må skryte litt av det. En kone fra Lavik som var født i Guddalen (3) reiste opp der en vinter og fikk lungebetendelse. Vi dro snarveien over fjellet fra Lavik på ski. Jeg hadde følge den gangen av en veiviser. Det var mye sne. Men da vi kom på høyden begynte det regne. Vi måtte sette skiene igjen og tråkke i dyp sne og kom først frem langt på ettermiddagen. Det var ikke tale om komme tilbake den veien. Vi kjørte nedover til en gård som het Skor. Der overnattet vi i et lite rom med en stor jernkasseovn. Det var ikke stort til seng, men den var så brei at vi kunne ligge begge to. Vi fyrte opp i oven og den ble gloende varm. Vi ble stekt på den ene siden og så måtte vi snu oss så vi ble jevnt stekt over det hele. Neste dag var det et svinevær da vi gikk videre og kom etterhvert ned til kleivene og deretter Øvredalen. Vi gikk i dyp sne og ble våte og elendige. Jeg hadde en farbror ("Brekka-Hansen") med gård der oppe og det gikk vei ned til Lavik den tiden. Jeg gikk inn til ham og sa: "Nå må du skysse meg ned". "Eg tek ikkje merra ut i slikt ver" sa han. Men han gjorde nå det likevel. Heldigvis kom kona seg etterhvert, folk kom seg ofte av seg selv den tiden. Den turen kostet meg bare 2 kr! Jeg fikk 6 kr for fattigreiser og 20 øre pr km for å gå. Og da jeg hadde betalt han som var med meg ble det slik. Det var det hyggeligste ved det hele syns jeg at det ikke var for pengenes skyld jeg hadde gått.
Det ble også turer til Masfjorden. Der var nærmeste lege helt ute på Lindås. Jeg tok båt inn Risnefjorden og gikk derfra over til Masfjorden. Om sommeren gikk det fint med færingen. Jeg hadde bl. a. kontortid i Brekke om søndag etterat presten (først Borch, siden Østbye) var ferdig. Søndager var herlige dager i Lavik før motorbåten kom. Da kom 15-20 færing seilende i solskinnet, det var et fantastisk syn! I 1902-3 var jeg på Rikshospitalet og gjorde kandidattjeneste. Jeg fikk da høre at man var begynt med motorbåter. Da jeg kom hjem undersøkte jeg alle steder og fikk til slutt kjøpt en gammel livbåt som het "Aktiv".
|
|
Av far til fru Faleide (Mikkelsen) fikk jeg kjøpt en 3 hk motor. To mann kom og monterte den. De sa: "Den lampen der oppe tenner du på og når det er hett nok er det bare å sveive så går det". Jeg gjorde nok alt det gale jeg kunne. Men så var jeg så heldig at smeden Jonas Løland i Leirvik også hadde montert en motor. Han var dyktig og hjalp meg mange ganger med motoren når den gikk i stykker.
Det var et stort fremskritt å få motorbåt når en tenker på alt slitet med å ro. Bare det å komme over fjorden kunne ta hele dagen i dårlig vær. Det var gjerne de flinkeste folkene som hentet meg, men når jeg skulle hjem tok det gjerne lengere tid. Ellers hadde jeg en prektig færing, men den var bare brukbar i godt vær. Jeg brukte den mye om sommeren. Syns det var så prektig der ute med østavind om formiddagen og vestavind om ettermiddagen. Det var rene lystturer med båt da. Med motorbåten behøvde jeg ikke ha et menneske med meg, kunne greie alt alene, og komme frem på kort tid. Den gamle godtgjørselen dekket nesten utgiftene til olje. Den var 2 kr over til Brekke (10 km) og 5 kr til Hyllestad (40 km). Fru Fasting sa at folk mente at båten burde hett "Passiv", men jeg kom alltid frem. Folk sa også at jeg ikke kjørte bent frem, men det skyldtes at jeg så etter alker på veien eller leste aviser. Denne båt hadde jeg i 9 år til jeg fikk en ny. Den var egentlig feil bygget, jeg var i Luster akkurat da. Han var vant til å bygge skøyter og hadde bygget baugen bent opp. Jeg hadde laget en modell som var bygget ut fremme, men han brukte sin egen modell. Men båten var helt dekket så det gjorde ikke noe at sjøen brøt inn.
|
|
Reiste mye til Brekke og Hyllestad og hadde kontordager der. Etterat lensmann Faleide flyttet fra Hyllestad (til Sogndal høsten 1917) ble det slutt med overnatting hos ham. Da tok jeg også en kontordag på Sørbøvågen 40 km videre utover. Jeg forsømte ingen kontordager p g a været, men bare ett par dager ved motorskade. Det var en utmerket båt. Det hente at den drev, men da sa folk: "Det gjer ikkje noke, det er berre doktaren". Det var morro for meg, men det var ikke så greit for kona som satt hjemme og ventet, det fantes jo ikke telefon!. Men hun sa aldri noe. De siste 4 år i Lavik hadde jeg en hjelpegutt (4) med meg. En tid hadde jeg også kontordag hver 4. uke i Bjordal. På sjøen hente det at jeg rak av, men jeg hadde noen ganske vidunderlige berginger må jeg si. En novemberdag jeg hadde vært ute i Hyllestad røk det opp til storm med stor flo og skodde. På veien var det er skjær som het Sølvskjeia. Jeg beregnet avstanden til land og mente jeg gikk klar, men rente beint på likevel. Men så kom heldigvis en ny sjø og kastet båten over. Hadde det vært "Aktiv" hadde jeg ikke vært her. Men denne nye båten tålte alt. Den het "Gaa Paa" og bygningsmannen (5) sa: "Du kan nok gå på nokre ganger, men ikkje gjer det alt for ofte!". Jeg gikk nå på engang til også. Det var tidlig en nydelig søndag morgen. Jeg hadde vært i Hyllestad i barsel og kom tilbake ved 4-5 tiden. Satt bak og var søvnig. Det siste jeg husket var en engelsk lystjakt som dro forbi. Så gikk det beint på et berg. Men det gjorde ingenting, - jeg våknet!! Båten var meget sterk. Innveden fikk jeg fra Eivin Bekken som hadde hugget mye til en annen båt. Kjølen kom fra en svær eik som var felt der ute. Den var bygget aldeles som en skøyte. Sigurd hadde den siden oppe i Hemne med sterkere motor. Der gikk den rett på et undervannsskjær og hoppet rett over med mange folk ombord. Den ble ikke lekk eller skadet. Jeg var ute for mange rare ting med denne båten. Den var bygget med propellen ganske langt innunder bak. En kveld ved 10-11 tiden kom jeg inn til Lavik. Det var stor sjø slik at båten ble løftet opp bak og propellen slo borti noe slik at begge vingene gikk av. Den drev forbi berget og like inn på Lavik havn. Hadde det vært 50 m før så hadde jeg ikke sittet her. Det var som han sa han Johannes Jørgen: " Vi har mykje å takke vår Herre for du og eg". Men det beste var at det stilnet om natten og neste morgen bukserte jeg båten inn i en vik hvor det var stille og satte den opp med bakenden øverst. Da det ble fjære sjø skrudde jeg på en ny propell jeg hadde liggende. Om natten var det flo sjø slik at den fløt ut. Men så kom det et uvær igjen. Motoren startet ikke da den var full av olje. Jeg hadde glemt å stenge kranen. Hadde ikke tenkt på at den lå med akterenden opp. Hev ut ankeret, men det var slik sjø at båten likevel la seg på tvers mens den drev inn mot land. Det var mange steiner der båten kunne blitt knust. Men den la seg akkurat inn i et båtstø ved dampskipsbryggen. Der var det en rekke tømmerstokker som sto som fendere. Da jeg kom ned neste morgen ved 7-tiden var jeg redd at båten var ødelagt. Det var fjære sjø og fenderne var løsnet og lå rundt båten som var like fin. Senere da det ble flo sjø var det bare å sveive motoren i gang. Dette er aldeles utrolig, men det er sant!! En gang gikk det hull på sylinderen. Pleide alltid ha med meg mast og seil, men da hadde jeg lagt det vekk. Det var frisk østenvind og jeg skulle til Bjordal. Jeg drev mot Norevik på den andre siden. Da kom de springende på steinene der med tau, og 3 mann satte ut i en seksring for å berge meg. Jeg hadde ankeret ute så det var ikke farlig. Men de ble litt kalde: "I all verdens rike, ta det med ro karer", sa jeg. Dette gikk også bra! En annen gang mistet jeg en propellvinge, og det ble noe galt med hylsen slik at båten begynte å lekke voldsomt. Jeg var så heldig at jeg hadde en gutt med for å passe motoren samt en passasjer. Dessuten flere bøtter. Vi satte i gang å lense og kom oss opp i Bøfjorden om kvelden der båten ble satt på land. Ny propellvinge hadde vi og Jonas Løland skulle sette den inn. Så satte han en stikkflamme inn i hylsen og holdt på å sette fyr på båten. Han var kjapp og tok min gamle overall og slukket så jeg måtte kjøpe ny. På reisene måtte jeg bruke overall p. g. a. olje og skitt fra motoren. Jeg var glad i gamle klær og overallen ble gjerne lappet etterhvert så fru Faleide sa at jeg så ut som en tigger. Men vi var enige om at det var ren skitt og ingen sa at det luktet stygt. I hvert fall luktet det ikke slik som av pasienter som kom fra fiskeskøytene. I Lavik ble det ofte en lang arbeidsdag. På tur til Sørbøvågen dro jeg gjerne med båten ved 7-tiden om morgenen og kom tilbake ved 10-11 tiden om kvelden. Når det blåste kunne det ta 4-5 timer hver vei. Hadde aviser å lese på, vektig litteratur gikk jo ikke. Jeg hadde mange fine turer. Men en tur til Hatløy (Sakrisøy) var lite hyggelig. Pleide å skyte skarv og alker og slikt på veien dit. Men i en båt der ute så jeg 20-30 skarver ligge døde, de hadde gått i noen garn. Det var et forferdelig syn å se fugler dø på den måten. Ikke gjorde folk nytte av dem heller. Jeg hadde skutt 3-4 skarver og var stolt av det. Når de ble ribbet ble det en riktig fin pels, et gråverk, som jentene fikk keper og lignende ting av. Alker var fine å spise og det ble det mye av. Men Tina som skulle ribbe var nok misfornøyd.6) Engang dro jeg fra Brekke med en båt jeg hadde lånt av Faleide. Det var en av disse små lette båtene som Haldorsen hadde bygget. En glimrende båt. Det kom noen fra banken der med 2500 kr. som skulle betales til en mann på den andre siden. Jeg tok imot pengene jeg! Da jeg kom utpå røk det opp til et forferdelig uvær. Noe av det verste jeg har vært ute for. Bankfolkene sto og tittet forferdet. De var nok redde for pengene sine, Ragnhild var redd for meg, og Faleide var redd for båten sin. Men båten var god den og greide seg bra, og jeg kom vel frem.
Det er den kloke kona du snakker om. Det var en rar kone der ute som fortalte: "Eg e no ikkje doktare, men eg vil forklara da slik at eg kjenne net so hjarta rivna ne te nyrne so da klovna. Men eg e ikkje doktare so eg kan ikkje forklara da akkurat". Hun var døpt i det samme vannet som fru Faleide påsto hun. Engang kom hun opp og skulle reise til byen. Men mannen Per ville ikke ha henne med seg. De gikk sammen ned til brygga, men så skubbet han til henne så hun falt og slo seg litt. Da kom hun opp og sa til meg: "No seie du til han Per at han har gjort skade på meg att". Ja, jeg sa ikke noe videre, men det ble ikke til at Per fikk reise den gangen.
Lensmann Faleide: "Husker du dengang du fikk stabbesteinen over deg?". "Ja. Det var en 2. februar jeg kom hjem med dampbåten kl 12 om kvelden etter å ha vært over fjorden. Jeg var innom postmannen for å hente posten. Han bodde på veien hjem. Så gikk jeg videre i mørket og følte meg med hånden frem. Plutselig tok jeg borti en stabbestein og ramlet utfor veien. Stabbesteinen kom etter. Jeg falt ved siden av en stor stein og spissen av stabbesteinen traff den. Resten av steinen la seg over meg, men presset ble ikke så alt for stort. Så ropte jeg på postmannen ("Jens-Ola"). Heldigvis var han ikke ferdig med posten og hadde ikke lagt seg. Han kom løpende svært andpusten, men fikk da veltet bort steinen. Det var helt vidunderlig og utrolig, men sånn har det gått!! Siden ble vi uvenner, han bodde på doktorgårdens grunn. Nede ved sjøen hadde jeg laget flere landganger for båten. Nå hadde jeg en ny som var den beste. Han ville ha den også og vi drev og kranglet om det. Så skrev han lange brev og sluttet brevene med: "Husk steinen!". Jeg svarte: "Det var du som hadde montert stabbesteinen så løsaktig".
Faleide: "Det var også en gang du holdt på å kjøre utfor Øyabakken ved brua?". "Den gangen da disse selepinnene datt ut, ja! - Det var ikke rare kjøretøy vi hadde der ute og selepinnene på hesten løsnet. En gang kom vi kjørerende en bratt bakke oppe ved Løland. Så løsnet begge selepinnene og det bar rett ned i elva ved siden av veien med en jente som var kjørekar og jeg. Men det gikk bra, og sånn går det til!! Det hendte forresten tre ganger at begge selepinnene falt ut, en gang på flat mark. På vinterføre oppe i de bratte Trangene i Lavik skjedde det også. Det var stupbratt ned fra veien. Der fikk kjørekaren og jeg hoppet ut av vognen så vi slapp å gå utfor".
Faleide: "Fortell om de lystseilerne fra Bergen som ville ha sprit!". "Ja, (dr. Rolf) Christophersen har nok også hørt den før, men det får våge seg. Det var i forbudstiden. En deilig sommerdag, stilt og fint. Så hadde vi besøk av en tidligere lærerinne hos oss. Jeg var ledig og vi skulle ta en tur ut på sjøen med båten. Så ankret det opp en pen lystkutter som eides av tannlege Brun i Bergen. Jeg ble heftet litt , Ragnhild var kommet ned til stranden. Så roper lærerinnen: "Kommer ikkje doktaren snart?". Da ble det liv ombord på lystbåten. En fyr hopper flott ned i robåten og rodde inn til land der Ragnhild satt. Han kom dragende langsomt og smått . "Har De isjias, De ?", spurte Ragnhild. "Nei det er nok andre steder det!", sa han. Så gikk han sakte opp og jeg møtte ham på trappen. Han hadde et magetilfelle som var behandlet av dr. Grieg og overlege Bøe i Bergen og de fant at han måtte ha sprit til maten. Det var så stille på sjøen og ikke hadde de motor så de kom seg avsted. Alt var så galt. " Ja, jeg vil jo så forferdelig gjerne hjelpe Dem, men jeg bruker ikke sprit", sa jeg. "Hvordan har De det da?". Jo, maven var litt fast". " Ja, De har behov for litt lakserojle da?", sa jeg. "Nei det var ikke sånn". "Ja, men da skal De få opium også", sa jeg. Så gikk jeg opp og laget et lite glass med opium og et lite glass med lakserolje. Som jeg kom høytidelig med. Han tok det riktig pent, det må jeg si! Han spurte hva det kostet. "Det koster halvannen kr.", sa jeg. "Enn konsultasjonen da?". "Den er gratis i dag", sa jeg. Så reiste han ombord. Samme dag var det sesjon i Lavik og sesjonsfolkene pleide å komme bort hos meg om kvelden. Så var det en løytnant Fortun som var der. Han kjente disse folkene og hadde vært ombord. Da hørte han at denne fyren holdt på å skjelle de andre ut fordi de hadde narret ham avsted til denne doktoren". Det var i grunn en sørgelig historie dette at folk kom og trodde de kunne få sprit. Denne forbudstiden var til skade for legestanden også. Christophersen hadde truffet denne fyren etterpå. Da hadde han uttalt seg kraftig om: "Hva slags doktor er det dere har i Sogn!".
OPPLYSNINGER I TILLEGG
Signy Nyland og Alf Ringereide har gått gjennom teksten. De har greid å finne frem til den vegen Ludvig gikk til Guddalen og tilbake. Det var i store trekk tvers over fjellet og tilbake fra gården Skor i nærheten av der riksvegen går idag. Men han gikk neppe rundt Espelandsvatnet. Alf forteller bl. a.:
1 Jenta som døde på stølen Fridalen (5-6 km fra Bjordal) var Hansine Jensdatter Hest, f. 1847, d. 1901 av blindtarmbetendelse.
2 Dei som sloss var Johan Bø ("Løven") og Rasmus Bø. Johan slo til Rasmus i panna med ei lykt. Det vart straffesak etterpå. Min svigerfar (Ingolf Hellebø) var skysskar den gongen.
3 Kona som vart sjuk må vere Helene Nilsine Rasmusdatter Grøvlen på Røyrvik. Ho var gift med Lars Pederson Hellebø. Dei Hellebø-karane var ofte skysskarar til Trædal då han budde i Værholmen.
4 Hjelpesguten var Anders Norevik ("Skomakar-Anders"). Det er også ting som tyder på at han og var med på den slitsame ferda til Guddalen. Dotter til Anders fortel at faren hadde snakka om ein slik tur til Guddalen.
5 Det er usikkert hvem som bygde båten, et bilde Ludvig tok før sjøsettinga viser at Rasmus Hellebø ("Hjelle-Rasmussen") og to andre karer sto for bygginga.
6 Tina Lonebotten ble født 28/10-1870 på Lonebotten i Bø. Hun var husholderske hos Ludvig fra ca. 1901 og bodde hos ham til hun døde 29/9-1960.
Else Grønhaug forteller: "Hvert år kom alle skipene til keiser Wilhelm inn fjorden. Det var et nifst syn. Jeg husker spesielt en dag det var surt vær og Tina hengte opp klesvasken. Far hadde vært i sykebesøk i Brekke og kom rett mot skipene. Han stoppet ikke og ventet, men kjørte tvers igjennom armadaen. Det så ille ut fra land, men han kom seg igjennom".
Rikka Sodeland forteller: "Far dro med Ingeborg og flere sommergjester for å se på avdukingen av
Fritjov-statuen som skulle være kl. 17 (den 31 juli 1913). Else og Mollen var for små til å være med. Vi
kom for sent frem, men så at keiserskipet lå der og en masse andre båter. En gang sto Mons-Ola på tunet og så
Ludvig dra avgårde til Brekke. Han sa: "Idag kjem han aldri att!". Men jeg var helt trygg på at far
klarte det".
"Det gamle Værholmen var et idyllisk sted kan du tro!. Det fine gamle huset i skriverstil, og den lune bukten
med holmen med lerketrær og kaniner - hvor vi kunne vasse over når det var fjære. For meg står det som det rene
paradis, og det var trist å se det igjen. Likedan Alværen med alle de minner jeg har derfra. Lysthuset med de
håndmalte tapetene, kjeglebanen vi altid spilte på, og den deilige haven i terrasser med store rhododendron og et
gammelt vakkert lysthus. Gamle fru Hartwig satt alltid blind i sin gyngestol og koselige frk Smith disket opp for
oss med ting vi bare fikk der. Om sommeren når dr. Hartwig kom hjem på besøk med barna, ble vi bedt i selskap der.
Så er det den historien da jeg falt i sjøen i Værholmen. Var den gang ca. 5 år og Tokken og jeg hadde rodd fra
Sigurd, og da jeg pekte nese til ham så langt jeg kunne, ramlet jeg overbord. Det jeg selv husker er at far sto på
bryggen i sjorteermer for å hoppe ut. Men far fortalte ofte at Tokken hadde spurt bekymret om han kunne ta meg i
fletten og at jeg hadde hylt noe aldeles forferdelig."
Ragnhild Bekken forteller: "Ludvig fikk motorstopp en gang han var alene. Han fikk ikke motoren igang og drev utover fjorden. Da han kom utenfor Bekken skjøt han med jagtgeværet. Da skjønte de at det var noe galt og fikk rodd han i land".
Einar Trædal forteller: Jeg kjente godt den ene mannen som hadde vært spedalsk. Han fikk lite mén av sykdommen, men måtte ha spesialsydde sko. Det var Sigvald Oppedal, Gunnhilds onkel, en foregangsmann i Brekke. Han var med å startet Samvirkelaget, Kraftlaget, og var formann i Branntrygdelaget før meg. Gjerde-Nils sto engang og pratet med onkel Ludvig ved kirken i Lavik. Nils klaget over at han hørte så dårlig. "Du har vel ikke vasket deg i øret?", mente Ludvig. "Jau, eg har vore borte i elva 2 gonger". Når folk gikk til doktoren med en dårlig fot vasket de bare den som var dårlig. Men onkel Ludvig han ville se på begge føtene. Jeg har mye å takke onkel Ludvig for. Siste gang jeg traff ham sa han noe som varmet meg så godt. Det var ikke mange ordene, men det var heller ikke nødvendig. Jeg vil helst beholde ordene for meg sjøl.
Hilda Trædal forteller: Da Einar var liten var han til Lavik og trakk to tenner. Det var det onkel Ludvig som gjorde. Etterpå fikk han 10 øre til trøst. Av Ragnhild fikk han 10 øre til da hun mente han burde få 10 øre for hver tann. Onkel Ludvig hadde ingen til å hjelpe seg med motorbåten, den måtte han greie sjøl. En gang hadde han så vont i ryggen at han ikke klarte å gå eller gjøre noe. Så ble det et forferdelig uvær og motorbåten holdt på å bli ødelagt. Noen fra Lavik gikk opp til ham og fortalte at han måtte se til båten. Nei det kunne han ikke, det var det ikke tale om. Så måtte de gå sin veg. Men været ble bare verre og verre og så dro de opp til ham en gang til. Han måtte se til båten for nå gikk det virkelig galt. Så la Ludvig iveg, det var bare såvidt han klarte å gå. Han tok han tak i svinghjulet og trakk til - og plutselig ble han bra igjen! Ingeborg fikk en svulst i fingeren da hun var til støls. Det ble bare verre og verre og tilslutt ble det betendelse i beinet. Da dro hun over fjorden til onkel Ludvig. "Jeg så nok at han hadde gjort klar knivene", fortalte hun meg. Han pratet og han pratet så hyggelig - men plutselig skar han til. "Han var så rask til å skjære at det gjorde ikke vondt", sa hun. Da Gunvor fikk barselfeber var Ludvig 11 ganger over fjorden til Massnes. Ingeborg bodde der og pleiet mor og barn.
I Leirvik (Foss) var det utleie av hest og kjerre. Johan Thorseth bor på Atterås (mellom Leirvik og Hyllestad) i nærheten av Atteråsgrinda. Der den sto er det nå en ferist på nyvegen. Da han var barn fikk han en stein i øyet og måtte til Ludvig. Han har fortalt (Sogn Dagblad, 1993): - Ein kjerreveg og kyrkjeveg gjekk framom her. Eg syntest det var stas når doktor Trædal for framom med hesteskyss og stolkjerre. Barbeint sprang vi barna om kapp for å opne grinda for doktoren. Trædal opptok meg mykje. Eg syntest han var ein mann som fann på mykje rart.
Det fortelles at Ludvig gjerne hadde med seg jaktgevær på sine reiser i Hyllestad. En gang skjøt han en and ute i Staurdalsvatnet. Da kledde han av seg alle klærne og svømte ut og hentet den.