Klikk på bilder
Karl-Ludvig Grønhaug (2023)
|
|
Minner om Lillemor Karl-Ludvig Grønhaug (2023) |
|
Jeg møtte Klara i april 2008. Vi var begge 70 år og hadde en felles indre
smerte ved å ha mistet et barn samt ektefelle. Vi fant tonen
ganske fort. Det var ikke vanskelig, hun hadde et vinnende vesen, var hyggelig
og omsorgsfull. Høsten før var hun blitt pensjonist etter lang virksomhet som
logoped ved Bærum sykehus. Nå hadde hun av og til pasienter privat. Hun var
fortsatt meget aktiv og hadde nylig studert teologi på Blinderen. Nå hadde hun
"hjemmekontor" og fikk sendende oppgaver i teologi som ble besvart på epost. Og
så dro hun hver uke til Tøyen i Oslo som nattevakt i Kirkens SOS. Der fikk man
alt fra tulletelefoner, til nødsamtaler fra folk som ville ta sitt liv. Å få
parkert en bil i gatene der var en stor prestasjon. Da var det greit å kjøre
henne dit og hente om morgenen. Selv fikk jeg undervisning og aksept på å være
med på SOS-laget. Hun var også sekretær i "Ys-men" i Asker (en støtteklubb for
YMCA), men hadde gått over til Østenstad Ys-m. før min tid. Dette angret hun
litt på siden da hun savnet gamle bekjente, men nå hadde hun leilighet i
Leanglia i nærheten av kirken. Venninder anbefalte henne å stille som
president i klubben og etter en tid ble hun valgt. Hun ble den første kvinnelige
president og banet veg for andre kvinner. Styret var helt mannsdominert.
Forgående president skulle lære opp den nye, men dette ble sabotert. Vi strevet
selv med å legge opp det nye års møteprogram og å invitere
fordragsholdere. Senere kom nye kvinnelige presidenter og Klara ble selv valgt
en gang på ny.
Så var det hytta. Den snakket hun om ofte og det varte ikke lenge før jeg fikk
være med på weekend. Der fant hun ro og fred. Hun fortalte det
hadde hendt at hun dro dit sent om kveld og at hun trivdes med å dra langt til
fjelds med matpakke og kaffe. En gang hadde hun vært to ganger på Neverfjell
samme dag. Etter slike turer var det godt å kose seg med kaffe på kjøkkenet
sitt. Hytta hadde hun kjøpt i 1989 da moren var død for å ha et sted å bo ved besøk
i barndommens by. Hytta var gammel og grå, men det varte ikke lenge før den ble
rødmalt med hvite vinduslemmer. Rundt hytta var det ulendt og hun hentet jord og
stein i bøtter og fikk gressplenen på plass. Hun fikk også satt opp et anneks
med tre sengeplasser. Uthuset var falleferdig og en sommer tok yngstebroren Helge
seg fri og bygde en nytt uthus med baderom med dursj og tørrklosett, samt et
gjesterom. Dessuten fikk han lagt inn strøm i alle
bygningene. Hytta var et yndet feriested for barn og barnebarn.
 Før salget i 2018. Uthuset er bak granene til høgre. |
 Kaffekos på kjøkkenet |
 17-mai 2013 |
 17 mai 2014 |
||||||
 Sommer 2008 |
 17 mai 2013 |
 Måking ved inngangdøren (29.03.2009) |
Helge besøkte vi hver gang vi kom til Lillehammer. Han var vaktmester på Victoria hotell og sørget for at vi fikk et førsteklasses rom når vi overnattet der. Vi var ofte innom kontoret hans for en prat og en kopp kaffe. Ellers var vi på besøkt i hans hjem, en pen eiendom i Fagstadveien. For mange år siden hadde han hatt kreft i magen, men da han ble pensjonist spredde den seg. Vi besøkte han på Ulevåll sykehus, men livet sto ikke til å redde. Han døde 31.01.2014. Broren Johs (Johannes) besøkte vi også. Han bodde alene i leiligheten sin nord i byen. Han hadde studert ved UIO og hadde bl.a. jobbet på gartneri på Toten. Han led av depresjon og fikk skadet nyrene etter langvarig behandling med medikamenter. Han døde 17.12.2008 etter dialyse på Lillehammer sykehus. Jeg møtte ikke eldste broren Hans som var sjømann. Han døde plutselig av slag 30.06.1978.
Klara ble født 8.6.1937 i Øyer hos besteforeldrene Johannes og Klara på
Vedumgården. Der hadde hennes mor, Josefa, kommet som 8-åring i 1921 fra Wien
der det var stor nød etter verdenskrigen. Johannes og Klara var barnløse og tok
imot den vesle jenta med stor omsorg og kjærlighet. Samme omsorg og kjærlighet
fikk også Klara. Hun var ofte på besøk der fra gården Sandvadet i Fåberg der
foreldrene Finn og Josefa hadde gård. Om vinteren ble hun hentet med spissslede
og
satt sammen med bestefaren på bjørneskinn. Om sommeren ble hun hentet i
karjol. Det var ingen jevnaldrene barn i Øyer. Hun var glad i å møte og prate med
folk og vandret rundt på omliggende gårder. Der ble hun tatt godt imot med melk og
kaker. Hun fortalte meg mye om alle de underlige menneskene hun møtte. Mange enslige,
folk giftet seg stort sett med folk i bygda, helst fra en stor gård og ofte som
godt voksne. Derfor ble det mye "innavl" og lite barn. Greide man å få seg make
fra Lillehammer eller langt opp i dalen ble det en stor begivenhet. Klara fikk
navnet "Lillemor", og det navnet har hun hatt siden i Lillehammer og Øyer.
Første dag på skolen ønsket frøken at elevene skulle forsøke å skrive navnet
sitt på tavlen. Klara skrev "Lillemor", hun trodde det var navnet sitt. "Nei det
er feil, du heter Klara". Hun gikk på to skoler, først Balberglia og siden
Kringsjå. Dit var lang vei å gå og det fantes skjelden buss. Hun var tidlig i
arbeid og tok bl.a. vaskejobb på pleiehjem allerede som 15-åring.
Vi besøkte Vedum en gang i 2014. Husene var tomme, men oppussing var igang. Mens vi gikk og inspiserte kom naboen Geir Halvor. Da Lillemor
sa navnet sitt kjente han henne igjen med en gang og visste alt om familien. Vi
var også innom Øyer kirke og fant gravstenen til Johannes og Klara. Den sto nær
kirken på sørsida, men er borte idag.
 Husene på gården var pusset opp og gulmalt i 2021. |
 Oversiktsbilde av Vedum Søndre i 2021 |
 Gammelt bilde av stedet. |
Da Lillemor var liten var Johannes på kår og gården solgt til en fjern
slektning. Nå bodde han i kårstua som lå tett inntil hovedhuset som var
forbunnet med en glassveranda. Han fikk føråd med alt han trengte i matvarer,
melk, smør, ost, og lød ingen nød. Lillemor syntes i ettertid at det var svært
tungvindt for dem. Ikke hadde de lagt inn vann og vask. De måtte inn i
hovedhuset å hente vann og tømme vann i et sluk nedenfor huset, sommer som
vinter. Det var utedo i fjøset. Telefonen måtte de ta i hovedhuset. Etter at
bestemor døde (1947) bodde Johannes mye på Sandvadet. Da mente den nye eieren at han
måtte slippe å betale føråd, med det ble ikke noe av.
Den 22 april 1940 kom tyskerne til Lillehammer. Mange flyktet opp i fjellet til
hytter og sætre for å komme bort fra krigshandlinger. Josefa tok Lillemor på
sykkelen og dro langs riksveien til Øyer. Det var skuddvekslinger mellom tyskere
som dro over Balbergkampen og nordmenn på den andre siden av veien og Lågen. I
den verste skuddvekslingen gjemte de seg i veigrøften. Når det stillnet dro de
videre. De kom frem til besteforeldrene som antagelig tok Lillemor med seg opp
til sæteren. Men Josefa syklet tilbake samme vei. Det ble fortalt at hun ikke var redd for
noe. Etterhvert kom det mange russiske krigsfanger til Lillehammer i forbindelse
med de store byggeprosjektene i byen og på Nordseter. De sultet og frøs. På
Smestadmoen hang de utover vinduene i brakkene mot veien og tok imot matpakker
fra Josefa og andre som passerte. Dette var strengt ulovlig, men enkelte fangevoktere lot som de ikke så.
Fanger rømte og gjemte seg i byen og håpet å komme seg til frihet. Josefa tok en
russer med seg inn til et måltid mens hun spilte "Volga-Volga" på pianoet.
Oppslag i byen forkynte at det medførte dødsstraff å hjelpe fanger. Det ble fortalt
om en russer som vandret åpenlyst rundt i byen. Han hadde gitt opp alt håp og
avfant seg med å bli skutt.
Lillemor ble tidlig med i speideren og ble leder for småspeiderne. Det ble
turer til speiderhytta og sommerleirer på Eina, Strandtangen og Stavern. Siste
år på Kringsjå hadde de skoletur til Tafjord. Den ble ledet av frøkenen, Olga
Selvær, som var velkjent i min familie fra Nord-Norge. Hun var også håndarbeidslærer og lærte
dem å strikke, Lillemor hadde mye godt å si om henne. De sang mye i timen, bl.a.
"Eg veit meg eit land". Olga sluttet som lærer i 1960 og flytt et
til Lillehammer der hun døde i 1970.
 På skoletur med Olga (i mitten). Lillemor til venstre |
 Moren sammen med brødrene |
 Klaras foreldre |
I 1951 begynte Lillemor på Lillehammer gymnas. Hun tok 3 års realskolde, men da
hun ble ferdig fant hun ut at hun ville studere videre. Da skulle hun ha tatt
gymnasiet og sluppet siste året. Nå bestemte hum seg for å dra til Oslo for å
ta artium på Grimeland på bare ett år. Så var det problemet med å få seg
hybel i Oslo. Hun måtte flytte til flere steder. På den tiden ble det gjerne
forlangt at man bidro i husholdet ellers ble det dyr leie. En tid i Frognerveien
22, en lite rom i en stor trebygning som forlengst er revet. Egen inngang, men
for dyrt. Så hos hr og fru professor. De forlangte at hun skulle servere
frokost og vaske. Lillemor måtte lese på harde livet og slikt ble det ikke tid
til. Ute i Bærum hos en meget spesiell dame. Naboene sa at hun måtte komme
seg vekk, der var det farlig for damen var gal. Damen mente at de kunne ta det med
ro, hun hadde attest på at hun var normal. I det minste ble det tid til å lese
lekser. Hun fikk artium allerede i 1955, ett år før det som var vanlig, ble immatrikulert på universitetet, og
startet forberedende første året. Nå skulle
hun ha studenthybel på Sogn der Lillehammer kommune hadde en ledig til utdeling.
Men nei, hun hadde søkt flytting til Oslo, da gikk ikke det. Nå tok faren tak
i det. Det var han som var pårørende og ansvarlig for flyttemelding.
Dermed fikk hun hybel der og ble nabo med Ingrid Rudi fra Øyer. Hun var en god venninde
hele livet og ble professor i Oslo. Lillemor tok forberedende våren 1956 og studerte
psykologi. Hun fikk mange nye venner i Oslo og om sommeren var hun bl.a. omviser på Maihaugen.
|
 Ung student glad i å gå på tur i naturen |
 |
Sommeren 1956 dro Lillemor med tog
til Wien.der hun hadde bestilt plass på et pensjonat. Da hun kom frem
dit ringte hun til sin onkel Josef som var skreddermester. Han kom straks og hente
henne. Det var ikke snakk om at hun skulle bo der, hun skulle bo hos
ham. Der ble hun hele sommeren og fikk god kontakt med hele familien.
Deretter ble det besøk til Wien stort sett hvert år. |
Hun ble gift 9. aug 1958 i Oslo med dommerfullmektig Arne Bondevik. Han fikk arbeide i Bodø med ansvar for et stort omliggnde distrikt. Hun fikk jobb som lærer på Saltvern folkeskole for skoleåret 1958/59. Deretter ble Anne født og de flyttet tilbake til Oslo og bosatte seg først på Sagene og deretter Smesta. Siden flyttet de til Asker og fikk to døtre til. Hun fikk eksamen i 1982 som logoped og arbeidet på Bærum sykehus. Etterhvert fikk hun 8 barnebarn som hun var svært glad i. Hun ivret for å holde bursdags- og julefeirnger for at alle i familien skulle møtes og bli godt kjent. Alle gledet seg til de gode kjøttkakene hennes. Juledagen 2021 var over 20 av familien samlet i den lille stuen hennes på Vettre. Lillemor fikk se sitt tiende oldebarn før hun døde helt uventet 3. juledag 2022. Da hadde hun rukket å gjøre alt klart til den årlige julemiddagen for familien. Hun fikk en alvorlig lungebetendelse og hele familien våket over henne på Bærum sykehus.
 Her sitter vi og koser oss på stampubben "The Swan". Jeg gleder meg med "London Pie", verdens beste. |
Lillemor var glad i å reise ut i verden og
hadde som tradisjon å ta med barn og barnebarn på shopingtur til London.
Dessuten var hun bl.a. flere ganger i Jerusalem, tur til Tunis,
samt på vandring i Toscana.
|
 Lillemor inviterte hele familien min til lunch. På forsiden av huset hadde hun en veranda til med utsikt over Oslofjorden. Foto den 21.07.2011 av Simon. |
|
Jeg minnes Lillemor med glede og takknemlighet. Jeg lyser fred over hennes minne. Karl-Ludvig |
 |
